Fikk våke-hjelp da mor lå for døden

Ingen skal dø alene, sies det, men når livet ebber ut i sykesenga, har ikke alltid pårørende og pleiere tid eller krefter til å sitte konstant ved den døende.

Langtidssyke Kari trekker pusten for aller siste gang i slutten av november 2022.

Stillheten fyller pasientrommet på Brøttum.

Kathrine Skavnes og søsteren fikk beskjed fra sykehjemmet to-tre uker tidligere. Moren var på veg inn i terminalfasen og døtrene startet pendlingen mellom Oslo og Brøttum.

Helsetilstanden svingte opp og ned mot slutten. Tiden ved dødsleiet tar på. Det blir netter uten søvn og Kathrine og søsteren var redde for å reise fra henne.

Tilslutt tok de imot våke-tilbudet fra Røde Kors.

Når døden kommer langsomt

Hvert år dør rundt 40.000 mennesker i Norge. Nesten halvparten av dem sovner inn på et sykehjem.

De fleste har noen ved sida av seg - enten pårørende eller en litt travel pleier. Men noen ganger dør den gamle uten at noen er der.

I starten føltes det litt spesielt å ha en fremmed person under morens dødsleie. Men nå får ikke døtrene rost de rødkledde nok.

Etter å ha møtt de frivillige våkerne, ble både Kathrine og søsteren veldig komfortable med å gå i turnus med dem.

– De har vært ekstremt viktige for oss, sier Kathrine.

Trenger flere våkere

Landet rundt jobber helsepersonell under stort press. Røde Kors Våketjeneste får stadig henvendelser fra hjemmetjenesten og sykehjem som ønsker avtale om oppdrag.

Med eldrebølgen, og trange kommunebudsjetter i eldreomsorgen, vil det bli et økende behov for våkere.

I Ringsaker hadde de 550 våketimer i 2022. Bare i januar i år har Stange og Ringsaker Røde Kors våket i nesten 90 timer.

Ved omtrent en tredel av alle oppdragene i Norge, var det en våker fra Røde Kors til stede da døden inntraff.

– Ingen skal føle på ensomhet i aller siste del av livet, sier våketjenestens far, Even Strømman, rådgiver i Røde Kors.

Samtidig ønsker ikke hjelpeorganisasjonen at frivillig innsats blir brukt som argument for innsparing.

Det er ulik praksis ved sykehjemmene og Røde Kors tilbyr ikke våketjeneste der de har rutiner på å tilkalle ekstrapersonell.

Strømman mener politikerne må ta ansvar for budsjettprioriteringer, så får Røde Kors prøve å stille opp for de som trenger dem.

På vakt når døden kommer langsomt

Den pensjonerte pedagogen Brite Kandal stiller opp når Våketjenesten i Brøttum ringer. Hun syns det er fint å kunne sitte ved et helt ukjent menneske som ligger for døden.

74-åringen ble selv enke som ung, og vet hvordan det er å høre en person puste, og så ikke puste mer. Hun tåler å se døden i øynene.

– Det er like sterkt hver gang, når jeg får være til stede når de dør, sier Brite.

Iført Røde Kors-jakka er våkeren et medmenneske som byr på nærhet for den døende.

Brite føler seg ikke spesielt heroisk. Hun blir bare så glad inni seg når hun kan skape trygghet for den som skal dø.

Alt er på pasientens premisser. Brite har full oppmerksomhet på den døende, og ser hverken på TV eller i mobilen mens hun våker.

Noen sovner stille inn uten dramatikk, andre er redde eller urolige. I livets siste fase er mennesker på sitt mest sårbare.

I tillegg til å være et medmenneske, er våkeren personalets øyne og ører.

Ser Brite forandring hos pasienten, drar hun i snora og tilkaller fagpersonell.

Brite forlater aldri en døende pasient alene i rommet.

– De har en tilstedeværelse som er helt unik

Ledelsen ved Brøttum sykehjem er ikke bekymret for at våketjenesten kan bli en sovepute i tider med trang økonomi og underbemmaning.

– Våkerne representerer en helt spesiell ro for den døende, sier Kari Anne Bratberg, avdelingsleder ved Brøttum sykehjem.

De faste helsefagarbeiderne og sykepleierne ikke har mulighet til å gi den samme type tilstedeværelse i en travel hverdag, mener hun.

Avdelingslederen opplever Våketjenesten som helt uvurderlig for både pasienten, deres pårørende og personalet ved sykehjemmet.