Myntfunn gir mynt i kassa i finnerlønn

Det er vel kjent at folk som finner gamle mynter, sverd og andre antikvariske funn får heder og ære av myndighetene, når de leverer funnene.

Men de får også bokstavelig talt lønn for strevet.

På et jorde i Hamar i april 2019 gjorde Øivind Moe et oppsiktsvekkende funn med sin metallsøker: En penning fra slutten av 1200-tallet med riksvåpen, løve og navnet til kong Eirik Magnusson inngravert.

Nå venter han spent på beskjed om finnerlønn fra Riksantikvaren.

– Jeg tror nok finnerlønnen for en sånn mynt fort kan bli på rundt 20.000 kroner, sier Moe.

Deles med grunneier

Øivind Moe begynte å lete etter gamle gjenstander med metallsøker i 2015. Han har mottatt finnerlønn for kulturminnefunn to ganger.

I 2018 fant han en mynt av sølv preget av Frederik 1, datert til 1524. Finnerlønnen her ble satt til 500 kroner.

Pengene deles likt med grunneier.

– Jeg synes det er flott at også grunneiere får sin del av finnerlønnen. Det er jo tross alt en gjenstand som tas fra deres eiendom, sier Moe.

Han tror ordningen med finnerlønn gjør at flere gjenstander blir innlevert, sjøl om det ikke er hans viktigste motivasjon.

– Nei, jeg går ut og leter fordi jeg synes det er gøy å finne gamle ting, jeg!

Årets høyeste

Ordningen med finnerlønn har vært en del av lovverket siden 1905.

Men først for to år siden ble det utarbeidet nasjonale retningslinjer for finnerlønn, som sikrer lik behandling i hele landet.

I 2019 ble det utbetalt til sammen 288.000 kroner i finnerlønn, fordelt på til sammen 95 saker.

I over halvparten av sakene ble finnerlønnen satt til under 1000 kroner.

Hittil i år har 114 ulike saker utløst 235.000 kroner i finnerlønn. Den foreløpig største utbetalingen er på 19.500 kroner.

Men Lars Reinholt Aas, rådgiver i seksjon for arkeologiske kulturminner hos Riksantikvaren, bekrefter at myntfunnet til Moe er verdt enda mer. Og mer enn det den ivrige metallsøkeren regna med.

– Utbetalingen for den nevnte mynten er på 25 000 kroner, som deles likt mellom finner og grunneier, bekrefter Aas.

Øivind Moe er fornøyd med vedtaket hos Riksantikvaren.

– Da snakker vi jo om litt penger, atskillig mer enn de 250 kronene jeg har fått to ganger før. Men min andel på 12.500 kroner går nok rett inn på sparekontoen etter skatt, sier Moe.

Rekord i fjor

Likevel blir Moes finnerlønn småtterier sammenlignet med fjorårets utbetaling til Søgne dykkerklubb i Kristiansand. De fikk 100.000 kroner etter funnet av handelsskipet Juffrau Elisabedt, som sank i 1760.

Formann i dykkerklubben, Karl Klungland, tror de fikk så mye av flere grunner. Litt fordi det fremdeles ligger tusenvis av gjenstander i skipsvraket, men kanskje like mye fordi de gjorde alt etter boka.

– Med en gang vi fant vraket meldte vi fra om funnet. Så leverte vi alt vi hadde gjort av kartlegging, historikk og dokumentasjon til museet. Det var helt etter spillereglene, sier Klungland.

Han ble overrasket da finnerlønnen ble så stor som 100.000 kroner.

– Vi ble naturligvis kjempefornøyd. Det har gjort sitt til at vi har styrket vårt eierforhold til vraket, sier Klungland.

Oppgraderte båt

Finnerlønnen har dykkerklubben brukt til oppgradering av båt og innkjøp av nytt utstyr. De har blant annet investert i et multistråle-ekkolodd som kan utføre detaljert kartlegging av havbunnen.

Han mener ordningen med finnerlønn betyr veldig mye for dem som finner ulike gjenstander:

– For oss var det i alle fall mye bedre å melde inn funnet og få noe igjen for det enn å risikere at vraket ble utsatt for plyndring, sier Klungland.

Strenge regler

Men det er langt fra alle kulturminner som gir finnerlønn, så finnerlønnsjakt passer ikke for rene lykkejegere.

Ifølge Riksantikvaren er det mange forhold som vurderes.

Finneren må ikke minst ha opptrådt i tråd med regler og retningslinjer. Man kan heller ikke være så ivrig at man skader et fredet kulturminne.

Og så er myndighetene klare på at funn må rapporteres til fylkeskommunen innen 24 timer.

Men hvor er det mest lønnsomt å lete?

– Det gjøres langt flere funn i områder med store jordbruksarealer. Slik sett er det langt flere funn fra jordbruksbygdene på Jæren, Østlandet og Trøndelag enn for eksempel ytterkyst og bratte fjorder på Vestlandet, sier Lars Reinholt Aas hos Riksantikvaren.