Irene Kinunda mistet både sin far, mor og tre søsken i en blodig krig. De ble drept av tutsi-krigere fra Rwanda. Selv klarte hun å flykte.
For ti år siden, som 16-åringen, kom Irene til Norge. Nå jobber hun som norsklærer for flyktninger på Sotra utenfor Bergen.
Skjønte ikke norsk
– Du er selv fra Kongo og kom hit som flyktning. Hvordan er det å være lærer for andre?
– Veldig gøy, for nå kan jeg dele mine egne erfaringer fra da jeg kom hit og skulle lære meg et nytt språk. Jeg skjønte nesten ingen ting i starten, for å være helt ærlig. Da folk snakket norsk til meg måtte de prate veldig sakte for at jeg skulle skjønne dem!
I 2006 bodde Irene i en flyktningleir med sin onkel og tante da hun fikk mulighet av FN til å komme hit.
– Det var det så utrygt i Kongo at vi bare måtte komme oss vekk, sier 25-åringen til NRK.
Familien bodde i Goma ved Kivusjøen, nær grensen til Rwanda. I 1996 ble byen angrepet av militsgrupper fra Rwanda. Den blodige historien om det som da skjedde har hun tidligere fortalt til NRK.
Faren til Irene prøvde å forhandle med opprørerne, og ofret livet for å berge Irene og resten av familien.
LES OGSÅ:
– De kan bli en ressurs
I 2003 fikk Ole Hamre en forespørsel fra Festspillene i Bergen om å lage små mellomstikk i en forestilling med de flinkeste elevene fra byens kulturskoler. Prosjektet har fått navnet Fargespill, og Irene Kinunda er fast bidragsyter.
– Mange har meninger om flyktningkrisen. De synes det kommer altfor mange og er redde. Hva tenker du om det?
– Mye blir sagt og skrevet, og det er veldig trist. Jeg tror de fleste som kommer er forskjellige, slik som nordmenn flest. Men jeg tror de kan bli en ressurs for Norge. Jeg tenker at de må få lov å være seg selv og vise hva de kan innen sine felt, slik som jeg har fått gjøre, svarer Irene.
Invitert hjem til jul
Hun forstår frykten, og tror det skyldes at skeptikerne ikke kjenner innvandrerne.
– Hva er ditt råd til alle dem som nå kommer til å møte flyktninger og asylsøkere i nærmiljøet sitt?
– Hadde man blitt bedre kjent, hadde skepsisen blitt mindre. Da jeg kom til Askøy for første gang, inviterte en fremmed mann meg hjem til jul. Jeg hadde kanskje ikke gjort det selv, engang. Det vil jeg ikke glemme, sier Irene Kinunda.
LES OGSÅ: