Eivind Astrup

Utsnitt av et kabinettkort med bilde av Eivind Astrup fra rundt 1893. (Creative Commons lisens CC BY 2.0)

Foto: Nyblin / Nasjonalbiblioteket (Creative commons lisens CC 2.0)

Den glemte polarhelten

Han la grunnlaget for Roald Amundsens utstyrsbruk på Sydpolen, tilbakela over 3000 km i hundeslede på Grønland og fikk St. Olavs Orden som 21-åring. Men han er en ukjent polarhelt for de fleste i dag. I år er det 120 år siden Eivind Astrup døde på Dovrefjell.

– Eivind Astrup burde ha blitt en av våre store polarhelter. Jeg tror at uten Astrup hadde vi ikke hatt en Roald Amundsen, sier Jonas Warme Moe fra Lørenskog som har skrevet flere artikler om Astrup.

Moe er utdannet manusforfatter, og fattet tilfeldigvis interesse for Eivind Astrup etter at han måtte legge ned arbeidet med et filmmanus. Da så han seg rundt etter nye impulser og noe annet å gjøre.

Interessen for lærhåndverk, polarhistorie og Roald Amundsen brakte Moe til skimuseet i Oslo i april 2011. Ideen var å gjenskape Amundsens hundeseler, men så dukket polarutstyret til Eivind Astrup opp i stedet.

Eivind Astrups hundeseler

Eivind Astrups hundeseler slik de ser ut i dag. (Selen i nedre billedkant er en rekonstruksjon)

Foto: Jonas Warme Moe

Det var Moes grandonkel Hans Jørgen Lønne som fant polarutstyret ganske bortgjemt i museets magasiner.

– Jeg så på hundeselene, og fattet interesse for dem, fordi i motsetning til Amundsens ganske tunge utdaterte komteseler, så virket Astrups hundeseler ganske moderne og anatomisk riktige. Bortsett fra at de er laget av lær, og ikke i nylon som i dag, forteller Moe.

Det ble startskuddet for å finne ut mer om selene.

Historien om eieren av utstyret avdekket en fascinerende ung polfarer med kort karriere.

Eivind Astrup (1871-1895)

Skierfaring og eventyrlyst gjorde at Eivind Astrup som 19-åring fikk plass på Robert Pearys første ekspedisjon til Grønland.

Foto: Chr. Ghibsson / Norsk Polarinstitutt

Eivind Astrup ble født i 1871 i Christiania. Etter endt handelsgymnasium, og et kort opphold i et bankierfirma i USA, søkte han i en alder av 19 år plass på amerikanske Robert E. Pearys ekspedisjon til Nord-Grønland i 1891. Da hadde han lest Fridtjof Nansens bok fra samme område. Til tross for dårlige språkkunnskaper fikk han bli med.

– Han hadde erfaring som skiløper, forteller Moe.

Astrup var med i skiforeningen i Christiania som var ganske nyoppstartet på den tida. I tillegg til vintererfaring hadde han eventyrlyst.

– Disse to tingene så nok Peary at han kunne bruke i ekspedisjonen sin, fortsetter Moe.

Grønland

Denne første ekspedisjonen til Grønland i 1891 var ganske vellykket. Det var en slags rekognoseringstur for å finne ut om Grønland kunne brukes som base for å nå polpunktet. Peary hadde store ambisjoner om å være først til å nå Nordpolen. Sammen med Peary foretok Astrup en 2000 km lang sledetur over Nordvest-Grønlands innlandsis. Det var en mye lengre tur enn Nansens tre år tidligere.

I løpet av sledeturen kartla Astrup store deler av den ukjente kystlinjen.

Eivind Astrups kart over hans to sledeferder på Nordvest-Grønland

Eivind Astrups kart over hans sledeferder på Nordvest-Grønland. Her et utsnitt av den første ekspedisjonen som strakte seg over 2000 km.

Foto: Norsk Polarinstitutt

– Takket være Astrups observasjoner ble det etter hvert dokumentert og bekreftet at Grønland var en øy, sier Moe.

Mange trodde at Grønland var en del av et større kontinent på denne tiden. Peary ville nemlig finne en veg som kunne nå helt fra Grønland og opp til Nordpolen.

Hundekjøring med ski

Astrup prøvde forgjeves å lære Peary å gå på ski. Peary brukte heller truger slik inuittene og andre vestlige polfarere gjorde.

Det var da Astrup kom på noe genialt, nemlig å stå på ski bak hundesleden.

– Dermed oppfant han en helt ny måte å drive hundekjøring på, forteller Moe, og legger til at Amundsen senere kopierte dette på sin meget vellykkede Sydpol-ekspedisjon.

Da Astrup kom hjem til Norge etter denne turen ble han hyllet for kartleggingen, og for hans etnografiske studium av lokalbefolkningen.

Han ble også utnevnt til ridder av St. Olavs Orden som yngstemann noensinne. Noe han fortsatt er med sine 21 år (per 2015).

Konflikter og sykdom

Robert Pearys voldsomme ambisjon om berømmelse, og å være først på Nordpolen koste hva det koste ville, førte til at ingen andre på ekspedisjonen fikk føre dagbøker til senere utgivelse. De fikk heller ikke holde foredrag i etterkant. Dette førte til at amerikaneren sank en del i anseelse hos den unge nordmannen. Forholdet dem imellom ble også ganske dårlig etter hvert.

Eivind Astrup på Nordvest-Grønland

Astrups kart over ruten han og inuitten Kolotengva tok da de kartla Melville Bay.

Foto: Norsk Polarinstitutt

Til tross for dette ble Astrup med på Pearys neste Grønland-ekspedisjon i 1893, men da gikk det galt.

Ekspedisjonsmedlemmene var for det første plaget av forfrysninger. For det andre besto et forsyningsdepot av bedervet pemmikan. Den dårlige maten gjorde folk syke av tyfoidfeber, Astrup inkludert.

– Man tror at denne pemmikanen, som riktignok var et par år gammel, hadde blitt smittet i New York allerede, og så lagt ut på et depot, forteller Moe.

Astrup ble veldig syk, og valgte å ikke bli med ekspedisjonen videre nordover. Han dro heller tilbake til ekspedisjonens vinterkvarter. Der fikk han lov til å gjøre egne ting.

Det å komme seg bort fra den litt intense ekspedisjonslederen gjorde nok godt for Astrup selv om han ikke ble helt frisk.

Allikevel valgte han å dra på en 1300 km lang sledetur sammen med sin inuittvenn Kolotengva, og kartlegger Melville Bay på Grønland samtidig som han lærer seg mer av inuittenes kultur og levemåte.

– Han beundrer veldig hvordan dette folket har klart å overleve i slike forhold, og det ble viktig for han å lære seg mest mulig av disse teknikkene med tanke på fremtidige ekspedisjoner, forklarer Moe.

Laster kart, vennligst vent...

Melville Bay ligger vest på Grønland. Her kartla Astrup store områder i løpet av sin 1300 km lange sledetur med sin inuittvenn Kolotengva.

– Kom aldri tilbake

Men det ble ikke flere ekspedisjoner på Eivind Astrup.

Tilbake i Norge hadde han store planer om flere polarekspedisjoner, inkludert ballongferder, men var blitt svekket av sykdommen på Grønland. I tillegg hadde forholdet til Peary forverret seg.

Han selger polarhundene han hadde tatt med fra Grønland, og reiser nordover til Dovrefjell jula 1895.

– Han sier han skal på skitur for å besøke noen venner på Hjerkinn, og legger ut på ski over Dovrefjell, forteller Moe:

– Han kom aldri tilbake.

Eivind Astrup døde på Dovrefjell den 27. desember 24 år gammel. Da dødsfallet ble kjent en måned senere utløste det nærmest landesorg.

Han var ikke godt utstyrt, og hadde kun en dagstursekk med seg. I sekken fant man en flaske rødvin.

Noen aviser spekulerte i at han hadde tatt sitt eget liv, da det gikk rykter om en pistol på åstedet. Det ble aldri foretatt noen obduksjon, og den offentlige forklaringen var at han hadde falt og slått hodet mot en stein.

At det var en pistol med i bildet regnes som fakta i dag, godt bekreftet av Tom Bloch-Nakkeruds biografi om Astrup fra 2011.

Men hvorfor ville en prisbelønt, bejublet, anerkjent og ikke minst ung polfarer gå til et slikt skritt?

Det ble spekulert i ulike romanser Astrup skulle ha hatt med Robert Pearys kone Josephine og Fridtjof Nansens kone Eva, men dette er udokumenterte rykter.

Jonas Warme Moe tror Astrup innså at han ikke kom til å nå de målene han hadde satt seg som polarforsker på grunn av sykdommen, og at det var noe han ikke kunne leve med:

– Dette er en mann som fikk stor berømmelse som veldig ung, og trodde at han skulle få til større bedrifter enn han gjorde. Det hadde han nok også klart hvis han ikke hadde tatt sitt eget liv.

Hundespann

Ivrige hunder tester rekonstruerte hundeseler basert på dem som ble funnet blant Eivind Astrups polarutstyr på skimuseet.

Foto: Jonas Warme Moe

Hundekjøringens far i Norge

Et argument for at Astrup faktisk tok sitt eget liv var det faktum at han solgte sine høyt elskede hunder før han dro til Dovre.

For Astrup var en av de første som tok med seg Grønlandshunder til Norge. Disse hundene fikk spalteplass i Aftenposten og hovedstadsavisene da de ankom landet. Der ble det beskrevet hvordan hovedstadsfruene var sjokkerte over de store beistene.

Hundene ble innlosjert på en holme i Oslofjorden, og Astrup trente med dem på fjordisen. Derfor regnes Astrup som hundekjøringens far i Norge.

Dette var også som nevnt til stor inspirasjon for en annen polfarer, nemlig den ett år yngre Roald Amundsen. Astrups teknikker med kombinasjonen ski og slede la føringer for hvordan Amundsen ville drive sine ekspedisjoner.

Amundsen brukte inuittenes teknikker med å reise lett, med hunder til å trekke sledene på sin Sydpol-ekspedisjon. Han kom som kjent først frem til polpunktet. Robert F. Scotts ekspedisjon brukte ikke hunder.

Amundsen snørekjørte også til tider på ski bak sleden, slik som Astrup.

– Det er ikke noe Amundsen ville funnet på selv. Dette har han fra Astrup, sier Moe som er klar på at Astrup var en stor inspirasjon for Amundsen.

Astrups rekonstruerte hundeseler

Det rekonstruerte seletøyet passer anatomisk fint på hundene og ble testet på Femunden for noe år siden.

Foto: Jonas Warme Moe

Rekonstruksjon og test på Femunden

I dag er det veldig få som har hørt om Eivind Astrup. Nansen og Amundsen er adskillig mer kjent. I sin samtid var Astrup også populær, men han ble fort glemt etter sin død. Delvis grunn av at hans tragiske skjebne nærmest var utenkelig for en polarhelt, men mye på grunn av at Nansen kom hjem fra sin Fram-ekspedisjon året etter.

Hundeseler

Moes interesse for lærhåndverk kom godt med da han rekonstruerte hundeselene som ble funnet på Skimuseet. Slik ser resultatet ut.

Foto: Jonas Warme Moe

Etter Astrups død donerte familien sleden og seletøyet til Skimuseet, der de lå nesten urørt i over hundre år. Jonas Warme Moe er ikke hundekjører selv, men han er interessert i lærhåndverk. Etter at han fikk tilgang på Astrups slede og hundeseler, har han tegnet dem av og rekonstruert dem.

Samtidig ble han kjent med hundekjører Gisle Uren på Røros. Sammen testet de lærselene med Urens hunder på en islagt Femunden for et par år siden.

– Det fungerte kjempefint, forteller Moe.

– Dette er hundeseler som er laget i en kultur som har drevet med hundekjøring i flere tusen år. At de dermed hadde en design som fungerte, var som forventet.

Astrups trekkline var riktignok av hampetau, noe som nok er en vestlig modifikasjon. Inuittene lagde nemlig denne i lær. Moes forsøk viste at hampetauet kveilet seg en del, og ikke fungerte så bra som en line i lær ville ha gjort.

Til vinteren blir det mer testing for Moe og Uren på Femunden. Nå er det sleden som skal til pers.

Jonas Warme Moe

Jonas Warme Moe ordner detaljer på rekonstruksjonen av Astrups hundeslede.

Foto: Jonas Warme Moe

– Den er ganske lik en inuittslede i design, men fordi den er laget av profesjonelle skimakere er den blitt meget flott, lett og elegant, forklarer Moe.

Gisle Uren Hundespann

Gisle Uren og hundene hans i vifteformasjon på Femunden.

Foto: Jonas Warme Moe

Grunnen til at de tester utstyret på Femunden er at hundene ikke løper i det som tidligere ble kalt Nome-stil der hundene løper på to rekker. Her løper hundene i vifteformasjon foran sleden, og da trenger man litt plass. Da falt valget på isen på Femunden, i stedet for en mer usikker havis.

Det er fort gjort at hundene kan begynne å krangle i en slik løpsformasjon. Uren har vært bevist på dette allerede i oppbyggingen av sitt hundespann, både med tanke på gemytt og slektsbånd mellom hundene. De har uansett blitt innkjørt med tanke på vifteformasjon denne høsten.

Hvis sledetesten er vellykket, så ønsker Moe å kjøre en minnetur på Dovrefjell.

– Jeg synes det er fint å kunne hedre Astrups minne ved å kjøre den ruten han gikk den siste dagen i sitt liv. Det kan være en fin måte å minne en veldig viktig skikkelse i norsk polarhistorie på, avslutter Moe, som for tiden også skriver på et biografisk filmmanus om Astup.

Øverst i Folldal med utsikt mot Dovrefjell og Snøhetta står det i dag en minnestøtte over Eivind Astrup.

Jonas Warme Moe og hundespann

Jonas Warme Moe driver egentlig ikke med hundekjøring, men fattet interesse for Eivind Astrups polarutstyr. Her prøver han seg bak Gisle Urens hunder. Nå håper han å kunne hedre polarhelten med en tur på Dovrefjell i hans eget rekonstruerte sledeutstyr.

Foto: Gisle Uren