Tirpitz

ANGRIPER TYSKLANDS SISTE STOLTHET: Tirpitz under et flyangrep i Kåfjord. Bildet er hentet fra Operation Tungsten, som ble gjennomført i april 1944.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Bombet Ingøy radio for å svekke kommunikasjonen i Barentshavet

Det er i dag 71 år siden en av tidenes største flåtestyrker samlet seg utenfor kysten av Vest-Finnmark for et angrep mot det tyske gigantskipet Tirpitz, og like senere Ingøy radiostasjon.

Ingøy i Vest-Finnmark, 22. august 1944. Det var en varm sommerdag på 71 grader nord, slik det ofte er i august. Ser man bort fra et tysk flyangrep i juli 1940, hadde de få innbyggerne på Ingøy blitt spart for krigens lidelser og var en fredet plett i det tyskokkuperte Norge. Det vil si, på øya befant det seg en tysk radiosender, betjent av 15 mann.

Denne dagen kom krigen på nytt til øya.

– Vi hadde vært og inspisert hesjene på holmen. Akkurat da kom de engelske flyene og angrep radiostasjonen på Ingøy, sier 82 år gamle Henrik Pettersen fra Ingøy.

Han var bare guttunge da flyene brølte over han, broren og faren. De tre rodde fra holmen og inn mot land, der de søkte ly under en fjellhylle. Flyene kom fra sør, der de tjue minutter tidligere hadde angrepet det tyske slagskipet Tirpitz, som lå i Kåfjord ved Alta.

– Etter det jeg kan huske var det to fly som kom over Trollsundet fra sør, altså over Rolvsøy. Det ene kretset omkring, mens det andre gikk til angrep. Det var to store master på radiostasjonen, og flyene måtte peile seg inn hvor de skulle gå ned for å angripe. Han gikk en runde uten å skyte, men da han kom andre gangen gikk han mellom mastene og fyrte av. Da så vi at det tok fyr i stasjonen, sier Pettersen.

Deretter lettet flyene og kom inn på ny. Da skjøt de mot maskinhuset, som også tok fyr.

Angrepet var over på under ti minutter, og flyene satte deretter kursen ut mot storhavet og hangarskipet Indefatigable.

Henrik Pettersen

RØMTE BRITENES BOMBER: Henrik Pettersen (82) ved restene av den tyske radiosenderen som ble angrepet av engelske fly 22. august 1944. Den da 11 år gamle gutten så med egne øyne hvordan anlegget på Gåsnes, Ingøy ble skutt i brann.

Foto: Allan Klo / NRK

Største ansamling av krigsskip i Norge

Vi går to timer tilbake. Ett av flere hangarskipdekk er fylt til randen med summende fly, proppet med bomber og mitraljøseammunisjon. 32 krigsskip ligger nordøst for Sørøya. Det er en av de aller største ansamlingene av krigsskip noensinne i norske farvann.

Den da 20 år gamle piloten Peter Scott fra øya Jersey ved den engelske sørkysten, var én av flere piloter som gjorde seg klar for sitt første tokt i krig.

– Da vi nærmet oss Rolvsøya møtte vi tåke. Dette førte til at torpedoflyene og deres eskorte returnerte til hangarskipet. Disse flyene var avhengig av å angripe i lav høyde, og tåkebankene umuliggjorde dette. Vår skvadronssjef, Reginald Richardson, avgjorde imidlertid at vi skulle fortsette mot målet sammen med våre egne eskortefly. Da vi krysset kysten ved Ingøy, slapp vi de ekstra bensintankene som på dette tidspunktet var tomme.

Peter Scott

BOMBET TIRPITZ OG INGØY: Peter Scott som ung, ny uteksaminert pilot i Fleet Air Arm skvadron 1840.

Foto: Chip Scott

Ordene er hentet fra Peter Scott's private dagbok, som han førte så lange krigen varte.

Flystyrken på 11 Hellcat-maskiner, fløy svært lavt over havet på veien mot finnmarkskysten, noen så lavt som kun 10 meter over havoverflaten. Flyene passerte den lille bygda Kokelv, og noen minutter senere startet jobben med å samle seg i angrepsformasjon.

– Det var en temmelig hårreisende affære å gjøre dette så nært bakken, og i 200 knops fart (370 km/t). I om lag 10 minutter fløy vi rundt i alle retninger med øynene åpne for kollisjoner, skriver Scott.

Deretter satte flyene kursen mot Kåfjord og Tirpitz, først over fjellområdene Hatter, så Stabbursdalen.

– Landskapet under oss var på en merkelig måte et fantastisk syn. Naturen glitret mot oss med enkelte snøflekker i fjellene, og representerte en vakker, men sterk kontrast i forhold til det dødelige oppdraget vi var satt til å utføre.

Ble møtt av et inferno av røde ildkuler

Da flyene nærmet seg Alta, steg de bratt opp til 4.000 meters høyde, og sirklet rett over Kåfjord. På dette tidspunktet hadde det tyske luftvernartilleriet begynt å skyte seg inn. Tettheten av de dødelige, svarte røykdottene økte mens styrken samlet seg foran angrepet, som nå kun var sekunder unna.

Skvadronssjefen, Archibald Richardson fra New Zealand, rettet ut kursen, vippet med vingene - før han rullet rundt og føk som et prosjektil gjennom skyene og ned mot det 45.000 tonn tunge krigsskipet. Med tre sekunders intervaller gjennomførte hver pilot samme manøver og hylte nedover mot Kåfjord.

Angrepet på Tirpitz

ANGREPET PÅ TIRPITZ: Dette kartet viser hvordan flyene angrep Tirpitz på formiddagen 22. august 1944. En tynn, sort strek indikerer retning inn mot Kåfjord. Etter at bombene var sluppet, skjøt skvadronen opp sjøfly og forsyningsfartøy på Amtmannsnes/Bukta i Alta.

Foto: Chip Scott

I dagboken beskriver Peter Scott opplevelsen av å angripe fienden for første gang.

– Så var det min tur. Med hjertet i halsen kjørte jeg gassen i bånn og hang på de andre. Fartsmåleren krøp mot 300-350-380-390-400 knop (740 km/t). Jeg passerte en mørk sky av luftverneksplosjoner. Deretter kom jeg inn i et intenst inferno av ildsprutende våpen og metall. Jeg rakk så vidt å se den fremre delen av det tyske krigsskipet med sine store kanontårn. På 600 meters høyde sjekket jeg retningen, og på få sekunder lå jeg på 300 meter med kurs rett mot Tirpitz. Jeg trykket på utløserknappen for bomben, justerte vingetrimmingen, og med begge hendene på stikka satte jeg kursen vekk derfra.

På grunn av den ekstremt høye hastigheten begynte flyet å riste.

– Det var utrolig tungt å dra flyet ut av stupet. Alt ble grått, og jeg fikk et inntrykk av at jeg var i ferd med styrte i sjøen. På 60 meter klarte jeg å rette ut mens jeg tordnet langs Kåfjord. Himmel og hav som disse tyskerne kunne behandle våpnene! En skur av røde ildkuler og sølvfargede lysspor suste mot meg. Jeg hadde vært så opptatt av å komme ut av stupet at jeg ikke la merke til denne ildstormen før nå. Bang! Der fikk de inn en treffer, og lukta av korditt spredte seg i cockpit. Motoren gikk imidlertid mykt og fint, noe som tydet på at flyet ikke var alvorlig skadd. Uansett, her var det bare å komme seg vekk før jeg ble truffet på ny, skriver Scott i dagboka.

Angrep radiostasjonen på Ingøy

På dette tidspunktet var skvadronen spredt utover langs Altafjorden. En pilot omkom i angrepet, og styrtet i fjellet Sakkobadne i Kåfjord, der man fremdeles kan finne vrakrester etter flyet.

Flyvrak i Kåfjord, Alta

FLYVRAK I KÅFJORD: Fremdeles ligger det rester av nedskutte fly i fjellområdene i Kåfjord. Dette er det som er igjen av en Hellcat-maskin som gikk tapt den 22. august 1944.

Foto: Marte Lindi / NRK

Hellcat-maskinene fortsatte ødeleggelsene, og skjøt både sjøfly og forsyningsfartøy i brann ved Amtmannsnes i Alta. Deretter dreide de i nordøstlig retning og satte kursen mot Ingøy i Måsøy kommune.

– På dette tidspunktet hadde vi vært i lufta i 2 timer, og begynte å føle oss slitne. Vi var svært lettet over å forlate dette luftvernbesatte området, og satte kursen hjemover mot hangarskipet. Men først tok en sving innom sekundærmålet vårt, som skulle få smake på ammunisjonen vår.

Skvadronleder Archibald Richardson

Peter Scott’s nærmeste sjef, skvadronleder Archibald Richardson fra New Zealand. Dette var piloten som ødela radiomastene på Ingøy selv etter at han var gått tom for ammunisjon. Han senket kroken på flyet (som fanges opp under landing på hangarskip), fløy mellom mastene, og dro med seg den viktige vaieren som fanger opp signalene. Han fikk senere spesiell omtale på grunn av sitt mot. Richardson døde dagen etter under et nytt angrep på Tirpitz.

Foto: Auckland museum

Klokka hadde nå passert 13:00, og flyene hadde én gjenstående jobb denne dagen - den tyske senderen på Gåsnes på Ingøy. Stasjonen fungerte som en del av kommunikasjonen med fly som jaktet på engelske konvoier i Barentshavet.

Da flyene suste innover Ingøy, skjønte Henrik Pettersens far at det hastet med å komme seg i skjul.

– Vi fikk beskjed av han far at vi måtte være på plasser der vi var beskytta. Vi skjønte jo at det var engelskmennene som var kommet, og vi var bekymret for at det også kunne dukke opp tyske fly. Vi krøp da opp i fjellet, der vi satt under et overheng mens angrepet pågikk, sier Henrik Pettersen om det som skjedde for 71 år siden.

For mens Pettersen husker to fly, var det i realiteten tre som angrep. Peter Scott, skvadronssjef Richardson og en nederlandsk pilot ved navn Jan Boon von Ochsée. Hendelsene ved Ingøy er også omtalt i Scott's dagbok:

– Skvadronssjefen gikk først inn og skjøt ett av husene i brann. Boon og jeg gikk inn en gang hver og avsluttet jobben. På dette tidspunktet begynte vi å gå tomme for ammunisjon, men sjefen var tydeligvis ikke helt fornøyd.

Røsket opp antennevaierne med flyets landingskrok

For selv om bygningene nå brant friskt, sto selve antennesystemet fremdeles intakt. Da gjorde New Zealanderen noe som i ettertid har gitt ham legendestatus.

– Skvadronssjefen fløy svært lavt inn mot stasjonen. Så senket han flyets landingskrok, altså delen på flyet som fanges opp av en vaier på hangarskipet under landing. Denne villstyringen av en pilot fløy mellom mastene - og slet av antennevaieren. Det var ikke akkurat teknikk som står i flymanualen, men denne New Zealanderen eide ikke frykt. Og teknikken fungerte!

Ingøy radio

ANGREPET PÅ INGØY: Den tyske radiosenderen på Ingøy. Stasjonen fungerte som en del av kommunikasjonen med fly som jaktet på engelske konvoier i Barentshavet. I dag er det kun grunnmuren som står igjen etter britenes bomber i 1944.

Foto: Rune Rautio

På Ingøy var det naturlig nok en viss oppstandelse etter de dramatiske hendelsene. Men ikke verre enn at skuelysten var større enn frykten, forteller Henrik Pettersen.

– Jeg husker spesielt da vi kom tilbake til hjemplassen vår, der jeg traff på min bestemor. Jeg spurte om hun hadde vært inne i huset under angrepet. Hun fortalte da at hun hadde gått opp på den høyeste holmen, og satt der mens de engelske flyene skjøt mot stasjonen. Jeg spurte da om hvordan hun turte å gjøre dette, og fikk til svar: – Det er da vel ingen som skyter på et gammelt menneske!

Fant prosjektil i husveggen etter angrepet

I følge tyske rapporter etter angrepet, ble ingen soldater truffet av de engelske flyenes kuleregn. Dagen etter, oppdaget familien Pettersen et prosjektil i husveggen.

– Dagen etter så vi at det var en kule som hadde gått inn i plankeveggen. Det var sannsynligvis en kule som hadde rikosjettert, fordi den hadde gått inn i veggen med bakenden først. Hadde den gått inn med spissen først hadde temmelig sikkert huset tatt fyr, og vi ville mistet hjemmet vårt, sier Pettersen.

Hellcat-fly ta av fra hangarskipet HMS Indefatigable

Om lag 100 fly deltok i angrepene mot Tirpitz i august 1944. Med operasjoner så langt nord, hadde flyene noe så sjeldent som dagslys det meste av døgnet. På bildet ser vi Hellcat-fly ta av fra hangarskipet HMS Indefatigable.

Foto: Sean Carney / Imperial War Museum

Angrepene mot Tirpitz fortsatte i en hel uke uten at de engelske flyene klarte å påføre slagskipet skader av betydning. Det ble i tillegg gjennomført en rekke angrep mot tyske anlegg i Hammerfest, Porsanger, Nordkapp, Hasvik, samt Skjervøy i Troms.

I september 1944 ble skipet påført store skader av større bombefly. Skadene var så omfattende at Tirpitz ble flyttet til Håkøya utenfor Tromsø, der det skulle fungere som et flytende fort. 12. november gjennomførte Royal Air Force det siste og avgjørende toktet mot skipet, som tippet rundt etter flere bombetreff.

1.200 tyske marinesoldater omkom.

Angrepet på Tirpitz ble kalt krigens dristigste. Mannskapet på to av dvergubåtene kom hjem, den tredje båten forsvant. Nå kan nye funn i Kåfjord i Alta kaste nytt lys over en av krigens uløste gåter.