– Når jeg ser tilbake er det nesten som om jeg har vært med i en film. Det er helt uvirkelig.

Merete Nordhus fra Kirkenes forteller om en morgen i januar.

Hun sitter i en bil på parkeringsplassen utenfor Vestleiren, mottakssenteret for asylsøkere ved Kirkenes flyplass.

Sammen med henne i bilen er en syrisk familie, to voksne og tre barn.

De ber om å bli kjørt bort, til kirkeasyl. De er redde for å bli returnert til Russland. Men en politimann forteller Merete at familien er arrestert, at hun ikke kan kjøre noe sted.

Likevel kjører hun forbi politisperringene.

– Jeg hadde tusen tanker i hodet mitt. Hva gjør du nå, Merete? Jeg visste jo at dette ikke var greit. Jeg hadde jo fått påbud fra politiet om å ikke kjøre, forteller hun.

– Men mora var så hysterisk, og det gjør jo noe med deg. Å se fortvilelsen i øynene deres. Å vite at du er deres siste håp.

– Livet før og etter

I dokumentaren Asylstrømmen over Storskog, som vises på NRK1 i kveld, forteller Nordhus om hvordan hun endte opp utenfor Vestleiren denne dagen, og hva som skjedde videre.

For henne markerer asylkrisa høsten 2015 et tidsskille. I løpet av noen måneder ble hun en av de mest profilerte forkjemperne for asylsøkeres rettigheter i Sør-Varanger.

– På en måte så er det livet før og etter, sier hun.

– Jeg klarte ikke å legge engasjementet fra meg. Jeg klarte ikke å si «nei, nå orker jeg ikke mer». Og det klarer jeg fortsatt ikke.

En uvirkelig vinter

Sør-Varanger kommune gikk i høst fra å være en søvnig grensepost mot Russland, til å bli en transittkommune for tusenvis av mennesker. Først for asylsøkere som fulgte den arktiske fluktruten til Norge. Så for asylsøkere som skulle returneres til Russland.

I noen hektiske måneder var hele verdens oppmerksomhet rettet mot kommunen. Så forsvant TV-kameraene og journalistene reiste hjem.

Men for enkelte i Sør-Varanger, som Nordhus, merkes følgene av asylkrisa fortsatt.

– Når jeg tenker tilbake på alt som har skjedd, så er det nesten som om jeg har vært med i en film. Det er helt uvirkelig.