Telefon­kioskens nye liv

– Man dro gjerne hit for å ringe kjæresten. Man ville jo ikke alltid gjøre det i stuen.

Den røde kiosken står hvor den alltid har stått, omringet av fjell i den lille bygda Bjørke. Men det er ikke gitt at den skulle stå der. Blant dem man kan takke for det er Perry Bjørke.

– Jeg kjørte nedover her da jeg oppdaget løftestropper på kiosken. De hadde vært her for å ta den, men én av boltene som holdt den igjen var bøyd. Det var bare flaks at de måtte dra og hente vinkelsliper.

Innbyggerne i Bjørke hadde i lang tid mistet deler av det de så på som lokalmiljøet sitt. Først mistet de dagligvarebutikken, så mistet de postkontoret. Den lille bygda helt innerst i Hjørund­fjorden i Sunnmøre følte seg isolert.

Så da Telenor i 1997 plutselig kom for å fjerne telefonkiosken fordi den ble for dyr å drifte, rant glasset over.

Det var Perry som først oppdaget at kiosken var på vei til å bli henta. Han dro rett til bygdekontoret og ga beskjed til de andre. Ordet spredde seg i bygda, og på bare få timer hadde store deler av Bjørke møtt opp til en felles dugnad.

De blokkerte telefonkiosken med tunge landbruksredskap. Etter hvert ble det fraktet fire store steiner som den ble lenket fast i. De organiserte vaktplaner for at ethvert forsøk på å komme inn til kiosken skulle bli møtt med motstand.

– Vi hadde rett og slett fått nok, forteller Perry.

Historien har gjort telefonkiosken i Bjørke til kanskje Norges mest kjente, og plasserte bygda på kartet. Den ble et symbol på distriktsopprør, og det ble trykket opp egne postkort med klart budskap:

– Vi fikk mye turisme i årene etterpå. Vi reklamerte med slagordet «Reis til Bjørke og ring hjem til mor.»

Til slutt fikk kiosken i Bjørke bli. Lokalbefolkningen vant over Telenor. Men det er ikke bare her den lille røde har betydd mye for bygda.

Boksen på gatehjørnet

– Den er veldig viktig for meg.

Marianne Hafte står ved telefonkiosken, som i praksis er Sira sentrum. Den lille bygda er rolig plassert, men med jevnlig trafikk fra sørlandsbanen.

– Vi pleide å si at vi skulle møtes på kiosken. I sentrum var det to kiosker side om side: Telefonkiosken og kiosken på butikken.

Nedenfor sentrum er skolen som Marianne gikk på. Hun har bodd på Sira stort sett hele livet og føler en tilknytning til bygda. Fra telefonkiosken ser man nærbutikken, togstasjonen, og det som én gang var postkontor og bedehus.

– Jeg håper kiosken får bli stående. Den er jo en del av bygda, også ser den så fin ut, sier Marianne.

Den røde boksen er gjenkjennbar for de fleste. Det ikoniske designet kan man takke arkitekt Georg Fasting for. Gjennom en arkitekturkonkurranse i 1932 ville Oslo Telefonanlegg finne et design for sine nye telefonkiosker.

De hadde flere krav: Den skulle tåle å stå hele året, og snø og is skulle ikke hindre døra fra å åpnes. En kiosk skulle ikke koste mer enn 1000 kroner og for å unngå tyveri og hærverk skulle man se fra alle vinkler hva som foregikk på innsiden.

Vinneren var Georg Fastings design med navnet «RIKS».

Den første RIKS-kiosken ble plassert 29. November 1933, ved Akershuskaia i Oslo. 90-åringen står fortsatt på kaia ved festningen.

Etterspørselen var stor. «Alle» ville ha en kiosk på sitt gatehjørne. På det meste var det opp mot 6000 røde telefonkiosker i hele landet, og blant dem kiosken på Sira.

– Vi var heldige som hadde vår egen kiosk i bygda, for det var jo ikke alle som hadde det, forteller Marianne.

Menneskelig hermetikkboks

I bygda var kiosken et naturlig møtepunkt for Marianne og som barn kunne den by på god underholdning. Hun husker at de lekte leken «Hvor mange får vi plass til i telefonkiosken i dag».

På biblioteket leste de om en verdensrekord i Guinness rekordbok som gikk ut på å stable flest mulig mennesker inn i en telefonkiosk.

– Da vi faktisk hadde en i bygda måtte vi jo prøve det.

Verdensrekorden på å stable flest mennesker i en telefonkiosk er på 25 personer, ifølge rekordboka, og ble satt i 1959 av sørafrikanske studenter. Trenden ble så populær verden rundt at elever skulket timer for å øve seg på nye teknikker.

Norgesrekorden er på 20 personer, og ble satt i Narvik i 1993.

Barna på Sira brukte den også for å ringe en liten liste med gratisnumre, som «Frøken Ur» som fortalte hva klokka var. Hvis Marianne var så heldig og hadde noen småpenger kunne hun også tulleringe kjentfolk.

– Det hente jo at vi ringte noen gutter i klassen.

Tomme skall i landskapet

Telefonkiosken på Sira fikk bli. Det samme gjorde kiosken i Bjørke, og ved Akershuskaia. Det ble bestemt at 100 kiosker i landet skulle vernes og ivaretas.

De utvalgte står på togstasjoner, fergekaier, i bygdesentrum og i krysspunkt mellom kollektivtransport, og finnes i hvert fylke.

Samtidig ble flere telefonkiosker pensjonert.

På et lager i Vestby står landets røde veteraner. De fleste kommer hit for å bli demontert og brukt som reservedeler. De skal holde liv i de gjenstående kioskene. Andre kan pusses opp og kanskje få en ny sjanse.

De gjenstående kioskene sto igjen som tomme skall i landskapet. Mange var slitte, rustne og falleferdige.

Fram mot 2016 blir også de vernede telefonene koblet fra nettverket. Selv i protestbygda Bjørke blir lyset skrudd av og summetonen borte.

Livredning av gammel venn

– Telefonkiosken vår sto litt på skakke og ble ikke brukt til noe, sier Anne Veierland, på øya Veierland.

Besøkende må ta en liten ferge for å komme til den lille øya i Vestfold, hvor beboere stort sett kommer seg rundt med sykkel og trillebår. Det bor bare 90 fastboende innbyggere her. Og en rød telefonkiosk.

Kiosken på Veierland var egentlig én av de hundre vernede, men ble fjernet fra lista og byttet ut. Da ble den glemt og etter hvert ganske falleferdig.

Noen lokale bestemte seg for å ta saken i egne hender, og pusse opp den gamle veteranen. De ville gjøre den om til et minibibliotek. Anne er leder i velforeningen på øya, og har fulgt prosessen.

– Vi har allerede små minibibliotek rundt på øya, så det ble et mål om å gjøre telefonkiosken fin og plassere bøker i den også.

Det var da de kontaktet Telenor om maling at de ble satt i kontakt med Foreningen les. De hadde overtatt ansvaret for kioskene, gjennom det såkalte lesekiosk-prosjektet.

Foreningen les tok over oppussingsarbeidet for initiativtakerne på øya. Før folket på Veierland visste ordet av det hadde de lakkert kiosken, montert bokhyller og installert lys.

Alle lesekiosker i Norge blir koblet til en «fadder», en person eller gruppe som skal ha ansvaret for at den ser bra ut og alltid er fylt opp med bøker. Ofte får lokale bibliotek ansvaret, men på den lille øya har Veierland Velforening tatt på seg ansvaret.

Nytt liv

– Vi hadde et ønske om å få på plass minibibliotek i alle fylker i landet. Samtidig var det et ønske om å bruke telefonkioskene til noe nytt, forteller daglig leder i Foreningen les, Vibeke Røgler.

På fire år har 125 lesekiosker dukket opp over hele landet.

– Vi skulle egentlig bare fylle de hundre vernede kioskene, men etterspørselen har vært så stor at vi har fortsatt med de uvernede kioskene og har faktisk plassert ut ti ekstra telefonkiosker fra lageret vårt.

Blant de nye er foreningens «egen» kiosk utenfor deres lokaler på Sentralen i Oslo.

– Alle vil ha en lesekiosk i nabolaget.

Blant lesekioskens faste brukerne er Ekim Diren.

– Jeg kikker alltid innom når jeg går forbi en telefonkiosk.

I dag har han tatt turen innom på Bislett i Oslo, i krysningen mellom buss og trikk.

Selv har han ikke noe forhold til hva telefonkioskene var før, men bruker lesekioskene aktivt. Han forteller at han også har plassert egne bøker tilbake i hyllene.

– Mitt beste funn må være da jeg fant en samling av verk fra Henrik Ibsen.

Lesekiosk-prosjektet skal gjøre at folk får lyst til å lese flere bøker. Samtidig ble kioskene pusset opp og ivaretatt. Målet er også at alle skal få lys installert ved hjelp av nye solceller i taket.

Men prosjektet er ikke ferdig ennå. Om kort tid skal enkelte lesekiosker i Oslo gjennom et prøveprosjekt med lyd­installasjoner, hvor man kan løfte røret og høre lokale historier. Vibeke synes det er spennende å kunne høre historier og se ut av vinduet på stedet det fortelles om.

I Granvin i Hardanger har en av kioskene allerede fått lyd i røret igjen. Her kan man høre to dikt av forfatteren Ruth Lillegraven, som er fra Granvin. Diktene kan høres på norsk, engelsk, nederlandsk, tysk, fransk og spansk, alt etter hva man taster på telefonen.

Det finnes nå flere telefonkiosker enn da summetonen forsvant. Nå kan altså flere av disse få lyden tilbake igjen, og de røde attraksjonene kan fortsette å skape nye historier.

Hva er ditt beste telefonkiosk-minne? Del det gjerne her:

Oppdatert 25/11: Artikkelen er oppdatert med informasjon om telefonkiosken i Granvin.