Syk av skolen

– Ingenting har gjort meg så vondt som dette. Å se sin egen unge bli sykere og sykere av skolen og gradvis forsvinne inn i seg selv.

Det sier en mor som NRK, av hensyn til barnet, har gitt navnet Monica.

Det er sensommer på Sørlandet, og en spent gutt venter på at storebroren skal våkne. Flasker og skåler er fylt med vann. Til slutt kommer broren ned trappa, og gnir ut de siste ruskrestene fra søvnen.

– Kom hit!

Latter fyller den åpne kjøkkenløsningen. Lillebror løper mot terrassedøren hvor storebror har søkt ly.

Nå er det vannkrig.

Sekunder senere er flaskene tømt, det meste treffer stuegulv, terrasseplanker og gressplen. Så er det førstemann til vannkrana igjen. Denne gangen er storebror først.

– Neeei! Mamma, hjelp!

Det er lite hjelp å få. Mamma Monica smiler. Latter og lek er blitt en sjelden vare. Det nærmer seg skolestart.

Over årene har det stadig blitt vanskeligere å sende sin yngste sønn til skolen.

– Ødelagt skolehverdag

Det begynte i andreklasse. Noen elever ser en gutt bli dyttet inn i en vegg.

Av hensyn til barnet har NRK valgt å kalle han Lukas.

– Jeg har blitt banket opp på skolen, sier sønnen til Monica da han kommer hjem. Han er syv år første gang han sier det høyt.

Monica løfter mobilen og ringer skolen.

Alle på skolen får beskjed om å følge ekstra med. I skolegården blir det flere utevakter, og kontaktlærer skal ha jevnlige samtaler med sønnen til Monica.

NRK har sett dokumentasjonen for skolens innsats for gutten. Men truslene mot Lukas fortsatte likevel. Senere ble trusler til vold.

Sønnen kommer gang på gang hjem med blod på T-skjorta. Et nytt kapittel åpnet seg for familien, et kapittel som fremdeles ikke er over.

– Han kjenner bedre den ødelagte skolehverdagen enn den normale. Det er vondt å tenke på, sier hun i dag.

Nærmere halvparten sliter med skole

– Vi har sakte, men sikkert mista gutten vi kjenner, sier Monica.

Søvnforstyrrelse, mareritt og usikkerhet. Problemene står på rekke i en sykemelding forfattet av fastlegen til sønnen tidlig 2022.

«Tilstanden kan relateres direkte til forholdet på skolen og hans fravær er sykdomsbetinget» avslutter brevet til skolen.

Lukas er ikke alene.

NRK har undersøkt i hvilken grad skolemiljø spiller en vesentlig rolle for barn og unge i psykiatrien.

Tallene viser at nesten ett av to barn og unge i psykiatrien har utfordrende skolemiljø som en sentral faktor i sitt sykdomsbilde.

På skolen har de opplevd mobbing, trakassering, trusler, vold og utestenging. Dette er barn som sliter med angst, ADHD, depresjon og posttraumatisk stressyndrom (PTSD).

Totalt har 133 voksne behandlere svart på vegne av 2.777 barn og unge i psykiatrien.

Når sønnen til Monica nå skal utredes for traumelidelser kan også han bli en del av statistikken.

Dette fant vi:

• Nærmere halvparten (44,6 prosent) av dem har utfordrende skolemiljø som en sentral del av sykdomsbildet sitt.
• 7,5 prosent har PTSD hvor utfordrende skolemiljø har vært en viktig faktor.
• Én av tre (36 prosent) får ikke god nok oppfølging av skolen, ifølge behandlerne.

Flere behandlere skriver i undersøkelsen at skole ofte er en del av problemet for deres pasienter:

«Over flere år i behandlerrollen har jeg møtt svært få barn og ungdom, der skolen ikke er en viktig årsak til utfordringene», skriver en av behandlerne.

«Tilstrekkelig grad av tilrettelegging, manglende mestring, mangel på kompetanse og tilstrekkelig antall personell er en stor utfordring i skolen», skriver en annen.

Samtidig har noen behandlere skrevet at de mener det er utfordrende å se årsakssammenheng mellom skole og skade:

«En generell betraktning fra mange års erfaring er at skolemiljøet i de fleste tilfeller isolert sett ikke fører til psykisk uhelse, med noen unntaksvise tilfeller med mobbing», skriver en annen.

Opplever ikke å bli hørt

Tallene fra NRKs undersøkelse bekymrer helse- og velferdssjef Janne Britt Hellesø i Bindal kommune.

– Vi erfarer at det er flere og flere unge som tar sitt eget liv. Min påstand er at mobbing og utenforskap i skolen er en stor årsak til å forsterke dette.

Hellesø har lest Lukas sin historie. Inntil nylig var hun seksjonsleder og behandler i barnepsykiatrien i Nord-Trøndelag. Hun er bekymret over hvor mange barn som sliter med skoleproblematikk.

NRKs undersøkelse viser at opp mot halvparten av barna har en psykisk sykdom hvor skolemiljø er en sentral faktor.

– Det går ofte altfor langt før disse barna kommer til oss. Å sette søkelys på dette er utrolig viktig, sier hun.

Hun har selv sett barn ta med seg skoleproblemer inn i psykiatrien daglig over flere år på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk HNT, Namsos og Kolvereid.

– Å belastes med vold, mobbing og utenforskap i oppveksten bidrar til slutt at kroppen, hodet og hjertet tror at en slik belastning er innenfor normalen. Det får enorme konsekvenser.

Hellesø forteller at en stor andel av henvisningene til klinikkene knyttes til konsentrasjonsproblemer og uro. På landsbasis er også mistanke om ADHD den vanligste henvisningsgrunnen, og de fleste tilfellene oppdages i skolen.

– Ofte ser vi at det egentlig er vonde følelser som blokkerer for læringen. Dette påvirker ofte konsentrasjonen, som igjen bidrar til uro, sier hun.

Hun ser utfordringen i lys av knapphet på ressurser i skolen.

– Lærere er de som er tettest på barna, og samfunnsøkonomisk bør kompetansen innen psykisk helse styrkes i skolen. Slik får barna hjelp på lavest mulig nivå, og man kan unngå at barn utvikler en psykisk lidelse på grunn av faktorer som utløses i skolen, sier hun.

Hellesø beskriver barn som sitter i mattetimen og gruer seg til friminuttet, hvor de ikke opplever god nok beskyttelse.

Hellesø sier at også de opplever mange bekymringsfulle henvisninger der barn og unge får påvist traumer som følge av utenforskap og mobbing.

– Dette er høyaktuelt, legger hun til.

BUP ender med symptomtrykket

I NRKs undersøkelse oppgir behandlerne at over en tredjedel av pasientene deres ikke får god nok oppfølging av skolen.

– Ofte må det brenne på dass før noen skjønner det. Da er det for sent, forklarer Hellesø.

Hun opplever at de fleste lærere stiller seg bak anbefalingene BUP kommer med. Men de råder ikke over pengesekken i skolen, sier Hellesø.

– Ofte så kommer vi med anbefalinger om tettere voksenkontakt og mer tilrettelegging, som det ikke finnes ressurser til å følge opp, sier hun.

Referat og planer blir ofte liggende i elevmappen til neste møte. I mellomtiden blir barnet dårligere og dårligere av skolemiljøet, og barndommen til barnet passerer.

– Da ender BUP med symptomtrykket til slutt. Slik kan det ikke fortsette, sier hun.

Hellesø viser til at flere skoler setter inn assistenter eller spesialpedagoger i klasser for korte perioder. Det skaper engstelse og uro fremfor trygghet, sier Hellesø.

– Skoler bør satse på og rigge forutsigbare miljø. Da bør barn ikke kjenne på at assistenten kanskje forsvinner etter juleferien, sier hun.

De samme historiene, igjen

En høstdag i tredjeklasse kommer Lukas igjen hjem fra skolen.

– Jeg har blitt slått, forteller han igjen. Han gråter.

Han fortsetter å komme hjem med de samme historiene som i andreklasse.

– Man opplever gang på gang at barnet ditt har skadet seg, kommer hjem med blod på jakka, sår i ansiktet. Da blir man desperat, sier Monica.

Skolen skisserer en ny plan. Denne gangen ansetter de en egen assistent som skal passe på at gutten er trygg på skolen.

– En pedagog og en livvakt, sier Monica.

Assistenten som først skulle passe på gutten, tar nå Lukas med inn i et grupperom når kroppen sier at klasserommet blir for mye.

– Vi velger mellom pest eller kolera. Vi er nødt til å gjøre noe når han blir redd i klasserommet. Samtidig blir han mye sosialt isolert, sier hun.

Fremdeles sier Lukas at de voksne ikke får med seg alt. Den gangen sønnen ble truet med kniv, var det storebroren som kom til unnsetning.

– Han har vært den på skolen han kan stole 100 prosent på, sier Monica.

Den verste skolestarten så langt var i fjor. Storebroren begynner på ungdomsskolen, og kan ikke holde et ekstra øye på lillebroren i skolegården lenger.

På skolen blir han kvalm, svimmel, stresset og får vond i hodet. Hjemme har han mareritt om skolen. Den unge kroppen er alltid klar til kamp eller flukt.

Våren 2022 får skolen krass kritikk fra statsforvalteren.

Statsforvalteren konkluderte at skolen ikke hadde gjort nok for å undersøke, følge med, varsle og gripe inn for å gjøre skolehverdagen tryggere for Lukas.

De får beskjed om å skape et mer stabilt klassemiljø for gutten. Det mener Monica ikke har skjedd.

– Opplæringsloven er klinkende klar: Alle barn har rett på et trygt og godt skolemiljø. Om det fortsetter som dette, risikerer vi å miste mange barn.

Rektor: – Saken er enda pågående

NRK har vært i kontakt med rektor ved skolen til Lukas.

Rektor sier til NRK at det ikke vil være riktig av hen å uttale seg til media om saken, ettersom barnet fremdeles er elev på skolen. Saken er enda pågående, skriver rektor.

Men hvorfor har man ikke klart å sikre skolehverdagen til et barn som sliter? Hvordan kan det ha pågått så lenge? Hvem sitt ansvar er det?

NRK har stilt spørsmålene til kommunedirektør og kommunalsjef. De uttaler seg ikke i enkeltsaker, kun på generelt grunnlag. De opplever at flere saker de siste årene har større kompleksitet i samspillet mellom lokalsamfunn, skole og foresatte.

– Flere saker, i større grad enn tidligere, tar lengre tid å løse for elever som opplever seg krenket. Erfaringen er at løsninger i skolemiljøsaker best skapes i et tett samarbeid med berørte elever og foresatte, skriver de til NRK.

De presiserer at de arbeider systematisk med å skape et trygt og godt skolemiljø for elevene.

– Ulike saker krever ulike ressursbruk, ut ifra omfang, kompleksitet og elevers subjektive opplevelse. Det jobbes hver dag for at alle barn skal ha en trygg og god skolehverdag, avslutter de.

– Enorm kløft mellom skole og BUP

Klinisk pedagog Marit Tørstad har sett skoleproblemer fra alle vinkler. Som lærer, klinisk pedagog i BUP, forsker og rådgiver for skole og foreldre.

Barn må først og fremst trygges før man setter i gang behandling, sier hun til NRK.

– Jeg er helt sikker på at det finnes barn som går i traumebehandling, samtidig som de er livredde hver dag i skolen.

Lærere, skoleledere, kommuneledere, helsesykepleiere, PP-tjenesten, psykologer, kliniske pedagoger, sosionomer, familie og foreldre. Laget rundt barnet kan være stort, og enormt komplekst. Da må skole og psykiatri sees i sammenheng, sier hun.

– Vi må ikke glemme at skolen også gjør barn friske, og er en enormt viktig utviklingsarena. Men skolen blir i stedet en risikofaktor for barn som mobbes, sier hun.

Samtidig viser NRKs undersøkelse viser at 7,5 prosent av pasientene til behandlerne har posttraumatisk stresslidelse (PSTD), hvor utfordrende skolemiljø er en viktig faktor.

Diagnosen er tradisjonelt sett forbundet med soldater i krig. De siste ti årene er antall barn og unge med PSTD tredoblet, selv om man er streng på å gi den i ung alder.

Det handler mye om at flere barn får hjelp, ifølge Tørstad.

– Man er blitt mye mer bevisst på at barn faktisk blir traumatisert av mobbing. Å oppleve alvorlig mobbing er så dramatisk at man får PTSD av det, samtidig som vi ser en økning i mobbing.

Selv om mye av den fysiske mobbingen skjer på skolen, påpeker Tøstad at det digitale livet til barn og unge stadig blir mer brutalt.

– Mens alt dette skjer, er barna alene hjemme på digitale plattformer. Det er digitalanarki, og mobbingen er i stor grad flyttet dit. Det skjer tidligere og mer subtilt, og vi voksne er ikke til stede.

– Lærere kan utgjøre den store forskjellen

NRK har vært i kontakt med guttens terapeut, som ønsker å uttale seg på generelt grunnlag i saken.

– Ut fra egen erfaring er det oftest den som blir utsatt for vold og mobbing som blir skadelidende på alle måter, og må bytte skole eller klasse. Det er nesten aldri den andre veien, sier han.

Han mener skolen for sjeldent tar innover seg at klasserom og skolegård kan oppleves som en traumesituasjon for barn som har opplevd mobbing og vold.

– Det minste problemet er at disse barna ikke får med seg noe på skolen. Det største er skaden og nedpsykingen som skjer over tid. Da kan være håpløst å drive traumeterapi, om eleven hver dag må gå tilbake til skolegården eller klassen hvor mobbingen har funnet sted, sier han.

Lærere som ser barnet bak taushet, tristhet og utagerende atferd, kan utgjøre den store forskjellen for barn som ikke har det godt i skolen, ifølge behandleren.

– Det er utrolig viktig og helt essensielt for at vi skal lykkes i terapien. Det er helt rørende når det klaffer, og helt nitrist i motsatt tilfelle. Det kan redde et barn, sier han.

– Hvert år er en evighet

Det er gått fire år siden Monica varslet skolen om dårlig skolemiljø for sønnen. Siden den gang har hun skrevet brev til kommunen, tatt kontakt med lokalpolitikere og til og med varslet statsråden. Men anstrengelsene har ikke ført frem.

Ifølge Monica er skolehverdagen fortsatt ikke blitt bedre for sønnen.

– Hvert år er en evighet i den alderen. Den eneste normale hverdagen han kjenner er her hjemme.

Der er det fremdeles vann på parketten. Her skal ingenting trekke inn eller sprekke opp. Lutrygget henter guttene hvert sitt håndkle fra badet. Minstemann famler etter kontrollen.

Så setter brødrene seg ned i hver sakkosekk og ser TV sammen i stillhet.