Den norske nazisten som ikke ville hjem

– Pappa hadde liten tro på at hans feilvurderinger noen gang ville bli tilgitt av andre nordmenn.

Edvard Windingland-Eliassen sitter med farens gamle soldatbok i fanget. På første side er det et bilde av en ung mann med vannkjemmet hår og selvsikkert smil. Han bærer en strøken uniform med den tyske riksørnen festet til brystet.

På bildet er det stemplet et hakekors.

Soldatboka fikk faren til Edvard da han reiste til Vestfronten for å slåss for Hitler. Han tok den med seg da han ble fraktet til Norge for å straffes, og den ble også med videre til Argentina da straffen var ferdigsonet.

Edvard har aldri helt forstått hvorfor faren beholdt boka, for mange av de andre nordmennene som reiste til Sør-Amerika etter krigen, ønsket å legge krigen bak seg for godt. Det klarte ikke faren til Edvard.

– Han var nok låst i fortiden og hadde tung samvittighet, forklarer 45-åringen lavmælt.

Derfor hadde det heller ikke vært aktuelt å flytte tilbake til hjemlandet igjen. Ikke før Edvard prøvde å overtale faren til å tilbringe sine siste år i Norge sammen med barnebarna sine.

Et skjebnesvangert valg

Hadde faren til Edvard visst hva som ventet, ville han kanskje ha valgt motsatt side da krigen brøt ut. Men Erik Windingland-Eliassen hadde vokst opp i et hjem hvor det ble snakket mye om hvor godt nazismen fungerte, og da Norge først var okkupert, var det naturlig å melde seg inn i Nasjonal Samling (NS).

– Pappa ble nok påvirket av bestefar, som var offiser og reiste mye til Tyskland på jobb i mellomkrigstiden. Pappa ble fortalt at også Norge burde moderniseres og komme seg ut av fattigdom, sier Edvard og gløtter ned på soldatboka.

– Men jeg har aldri skjønt hvorfor han skulle verve seg til tysk krigstjeneste.

For 19-åringen meldte seg ikke bare inn i Quislings parti. Han reiste også til Tyskland for å slutte seg til nazistene. Da krigen var over, ble han tatt til fange av amerikanske soldater og sendt til Norge for å få straffen sin.

Selv om soningsforholdene var gode, følte faren til Edvard seg urettferdig behandlet. I likhet med mange av de andre 46.000 nordmennene som ble dømt for landssvik, mente Erik Windingland-Eliassen at han hadde kjempet for Norges beste og ikke fortjente årevis bak murene.

Dessuten visste han at straffen ikke var over den dagen han skulle slippe ut. Landssvikere ble utstøtt og foraktet, de strevde med å få jobb og sted å bo. NS-medlemmer mistet retten til å stemme, ta offentlige verv og tjenestegjøre i militæret.

Da han ble løslatt, følte han seg ikke lenger velkommen i Norge.

– Det ble for tungvint, både sosialt og økonomisk, forklarer Edvard.

Dessuten savnet han foreldrene sine, som hadde seilt til Sør-Amerika i en gammel fiskeskøyte tre år tidligere. Høsten 1952 reiste Erik Windingland-Eliassen etter i et linjeskip fra Royal Mail.

Han visste ikke om han noensinne skulle få se Norge igjen.

Nazistenes skjulested

Kontinentet Erik Windingland-Eliassen la bak seg, lå i ruiner etter krigen. Det gjorde ikke landet han hadde kursen for. Argentina hadde tjent store penger på mat- og råvareeksport til Europa under verdenskrigene, og nå skulle overskuddet brukes på modernisering.

Behovet for kvalifisert arbeidskraft ble redningen for mange nazister.

Argentinske agenter reiste til Europa for å rekruttere vitenskapsmenn, ingeniører og offiserer, og brydde seg sjelden om fortiden deres. Dessuten var de fleste argentinere av spansk, italiensk og tysk herkomst, og mange hadde sympatisert med nazistene og fascistene under krigen.

Dermed fikk krigsforbrytere som Adolf Eichmann og Josef Mengele en ny sjanse på den andre siden av Atlanteren.

Det gjorde også faren til Edvard, som i januar 1953 ankom Buenos Aires etter nesten tre måneder til sjøs. Argentinas hovedstad var en av de største og mest moderne byene i verden, med brede avenyer, fasjonable klesbutikker og eksklusive restauranter.

Men Erik Windingland-Eliassen likte seg best i ødemarka, ute på Patagonias endeløse vidder, eller inne i jungelen på grensa mot Brasil. Han fikk seg jobb som landmåler, og reiste rundt i hele Argentina for å markere grenser og lage kart.

Han drakk sin urte-te, lærte folkevisene og prøvde å legge fortiden bak seg.

Men selv om han likte dette landet, var ikke livet bare enkelt. Språket var nytt, og den økonomiske oppturen hadde dabbet av. Dessuten var det ikke alle som likte at det kom norske NS-folk til landet.

Det bodde en hel del nordmenn i Argentina fra før, som hadde blitt svært patriotiske under krigen. De hadde sendt hjem klær og kjøpt fly til den norske basen i Canada. Noen hadde reist tilbake til Europa for å kjempe mot nazistene.

«Med avstanden fra fedrelandet ser det ut til at fedrelandskjærligheten stige», skrev sjømannsprest Ole Askvig Øgaard i 1967.

«Og derfor reagerer man kan hende enda hårdere når man synes noen har sviktet sitt land».

Erik Windingland-Eliassen og de andre nykommerne ble aldri invitert til norsk 17. mai i Argentina.

Våknet, skrek og løp

Men argentinerne selv brydde seg lite om fortiden til NS-migrantene. Én nordmann ble utpekt til leder for landets friidrettsforbund, en annen fikk jobben som helsedirektør i Salta-provinsen.

Og i 1971 fant Edvards far en kvinne å gifte seg med, selv om han hadde kjempet for Hitler.

Da Edvard ble født året etter, fikk han en annerledes barndom enn NS-barn i Norge. I Norge opplevde mange at foreldrene forandret seg etter krigen, at de ble kyniske, voldelige og desillusjonerte. Mange barn ble utfryst fra samfunnet, mobbet og merket for livet.

Noe slikt opplevde aldri Edvard. Og Erik Windingland-Eliassen lot aldri sin egen bitterhet ramme sønnen.

– Hadde du møtt faren min, kunne du ikke trodd at han hadde deltatt i en krig. Aller minst på tyskernes side. Som far … jeg kunne ikke ønsket en annen far, sier Edvard.

Han har varme minner om farens venner også, selv om noen av dem var krigsforbrytere på rømmen.

– Men det er klart; du ser noe annet som femåring enn når du er førti og har lest mye om krigen.

For Edvard leste mye. Han ville forstå hva krigen handlet om, hva faren hadde gjort og hvorfor. Han fryktet at pappa hadde plyndret eller torturert andre nordmenn.

Men bildet han dannet seg av faren, var av en ung idealist som var påvirket av sin egen fars beundring for tyske fremskritt. Og som måtte bøte for valget han tok som nittenåring lenge etter han ble voksen.

– Pappa fortalte om marerittene han hadde da han jobbet i Patagonia. På natta hørte han bombingen og våknet i et telt som lignet på det han sov i under krigen. Han løp og løp til han ikke ante hvor han var, skrek og var livredd.

Da Edvard konfronterte ham med alt det grusomme nazistene hadde gjort under krigen, ble faren ofte taus. Andre ganger sa faren at han ville handlet annerledes om han visste da alt vi vet i dag.

– Pappa sa aldri at han skammet seg, og det er kanskje et generasjonsproblem. Men jeg følte at han prøvde å gjøre alt bedre gjennom sine handlinger.

Edvard ble sendt på offentlig skole og fikk ha venner fra alle samfunnslag, noe som var uvanlig i klassedelte Argentina. Etter årene med militærdiktatur var faren opptatt av at sønnen skulle stemme.

Selv ville Erik Windingland-Eliassen aldri ha noe mer med politikk å gjøre.

– Men jeg hadde ønsket at pappa og bestefar var på «riktig side». Da hadde de spart meg for bekymringer og dårlig samvittighet, forklarer Edvard.

Han legger bort bildene av faren sin. Så forteller den stillfarne 45-åringen om da han selv bestemte seg for å flytte til Norge.

Ville Edvard bli straffet?

Med tiden var det mange nordmenn som forlot Argentina. Økonomien skrantet, den politiske situasjonen var uforutsigbar og mange lengtet hjem.

Også hjemme hos Edvard ble det snakket mye om Norge. Faren fortalte om skiturer og sykkelturer og sommerbad i Oslofjorden. Huset var dekorert med bilder fra fedrelandet og små flagg i rødt, hvitt og blått.

24 år gammel bestemte Edvard seg for å finne ut om Norge også var hans hjemland. Han hadde alltid hatt norsk pass og vært på ferie i Norge som barn. Likevel var det en nervøs ung mann som landet på Fornebu en sensommerdag i 1996.

Ville han trives? Ville folk være snille med ham?

Faren hadde bedt ham om å ikke snakke for høyt om fortiden.

Ville han bli straffet for farens synder?

Edvard flyttet til Moss og fikk jobb som håndverker. Han traff en jente han giftet seg med. Til Edvards store lettelse var det ingen som brydde seg om etternavnet hans.

– Det viste seg at mange hadde hatt foreldre på «feil side», forteller han.

Likevel var Norge annerledes enn Edvard hadde forestilt seg. Drikkekulturen. Nivået på fotballen. Måten nordmenn møtte fremmede på.

Edvard hadde lært seg språket, stiftet familie og feiret 17. mai for første gang, men han følte seg aldri helt hjemme.

– Jeg innså at nordmenn er de som er født i Norge, sier han.

Dessuten var han bekymret for faren sin, som bodde alene i Argentina etter at moren brått hadde dødd. Edvard tenkte at han ville få det bedre i sitt gamle hjemland. Faren hadde fortsatt sitt norske statsborgerskap og ville bli tatt godt vare på som pensjonist.

Men kunne han overtales?

Tilbake til Norge

– Det er vanskelig nok for en ung person å flytte på den måten. Det er enda vanskeligere for en gammel mann. Jeg måtte nærmest tvinge ham til å komme, minnes Edvard.

Faren gikk omsider med på å besøke Norge for å se sitt første barnebarn. En vårdag i 2004, nesten femti år etter han forlot landet, var Erik Windingland-Eliassen tilbake på norsk jord.

Norge var forandret etter alle disse årene. Det var få som visste hva han hadde gjort, og de som skjønte det, lot være å grave. Kanskje Erik Windingland-Eliassen hadde klart å legge krigen bak seg han også.

Den gamle soldatboka ble igjen i Argentina.

Etter å truffet barnebarnet sitt, lot Erik Windingland-Eliassen seg overtale. Han reiste aldri tilbake til Sør-Amerika, men flyttet isteden inn på et gamlehjem i Østfold.

Han fikk venner på pensjonistkafeen og utforsket nabolaget med rullator. Han så norsk TV og lærte moderne ord som «kjendis».

Faren likte landet Norge hadde blitt, tror Edvard. Men han tenkte nok mye på fortiden også, selv om han hadde sluttet å snakke om den.

– Da vi kjørte for å se barndomshjemmet og den gamle skolen i Horten, ble han stille. Han sa ingenting, men det må ha skjedd noe inni ham. Kanskje det var for belastende?

Savnet Argentina

I 2008 døde Erik Windingland-Eliassen, 85 år gammel. Han døde i Norge. Edvard tror det var litt motvillig, at faren ville foretrukket Argentina. Det var i Argentina han følte seg mest hjemme, akkurat som sønnen sin.

Noen få år etter at faren døde, flyttet Edvard tilbake.

– Da jeg var ung, spurte jeg pappa: «Hvorfor blir vi her i Argentina? Det er jo så kaotisk», forteller Edvard når vi møter ham i Buenos Aires en regntung aprildag i 2018.

– «Svaret er enkelt», sa han da. «Jeg kan leve fredelig her. Det er ingen som vet hva jeg har gjort, ingen som spør. Jeg møtte din mor, så fikk jeg en familie. Det trodde jeg aldri jeg skulle få oppleve igjen».

• Nazitoppen Adolf Eichmann, en av hovedmennene bak jødeutryddelsen, rømte til Argentina og slo seg ned i en liten by ved foten av Andesfjellene. Hør den spennende Ekkoreportasjen om nordmennene som fikk en av krigens verste forbrytere som nabo.

Kilde: Anne Kristin Furuseth, «Norske nazister på flukt», (Schibsted 2014).