Mor og datter foran arkivbilder fra demonstrasjoner.
Foto: Caroline Drefvelin/Veronica Lüthcke (ill) / NRK

Generasjon anti-opposisjon

Berit (48) kranglet så busta føk med faren sin. Datteren Amanda (22) er bestevenn med mamma. Er ungdomsopprøret dødt?

Caroline Drefvelin
+ 3 til
Norunn Reinertsen
Ulrik Lohne Enersen
Fotoredigerer
Jean Christine Cena

Oslos vestkant, sommeren 1988: Beskjeden hun legger igjen på kjøkkenbordet er skrevet med barnslige blokkbokstaver: JEG FLYTTER. SNAKKES OM EN UKE ELLER TO.

Berit Spillebrok er 19 år, og har møtt kjæresten for bare to uker siden. Han bor i et okkupert hus i sentrum, er fem år eldre og har svarte anarkistmerker på den lasete jakka.

Det er fortsatt skumring utenfor den store villaen når Berit låser døren etter seg. I det hun løper ned veien kjenner hun den dårlige samvittigheten. Men mest av alt: Følelsen av frihet.

Frihet til å gjøre det hun ville. Hun gjorde opprør. Som så mange ungdommer før henne.

Pønke-mamma

Oslos østkant, sommeren 2016: Det er snart tretti år siden hun flyttet hjemmefra med en lapp på et kjøkkenbord. Nå sitter Berit (48) ved sitt eget kjøkkenbord sammen med datteren Amanda Spillebrok D'Ancona (22).

Datteren har hørt historien om hvordan moren flyttet sammen med faren flere ganger.

– Du hadde klikka i vinkel hvis jeg hadde flyttet ut, uten at du visste hvor jeg var, sier Amanda med et smil.

Men Amanda ville aldri gjort det samme. Hun er nemlig mye mer «ordentlig» enn Berit, som har tatoveringer på armene og pønke-plater i stua.

Mor og datter ved kjøkkenbordet hjemme.

HJEMME: Amanda og Berit ved kjøkkenbordet i Lille Tøyen Hageby. Her bodde Amanda fra hun var åtte år, sammen med mamma Berit, stefar Roger Andreassen og lillebror Birk.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Som ung kranglet Berit med faren sin, bodde i okkuperte hus, demonstrerte mot nynazister og loffet månedsvis rundt i Asia.

Amanda derimot har drevet med fotball og cheerleading. Hun er fulltidsstudent på reiselivslinja, og er gode venner med foreldrene sine. Hun har jobbet hardt på skolen. Sagt fra hvor hun har vært. Kommet hjem når hun skulle.

Vi ler litt av det, herregud, hvordan fikk vi så streite unger? Det er kanskje deres opprør mot oss.

Berit om datteren Amanda og sønnen Birk

Men Amanda er ikke den eneste norske ungdommen som er streitere enn det foreldrene var.

Norske unge drikker mindre, bruker mindre ulovlige rusmidler, og er mindre kriminelle enn for bare tjue år siden. De trives bedre på skolen, bruker mer tid hjemme, og har et bedre forhold til foreldrene sine.

– Skikkeligheten som har preget ungdomsgenerasjonene på 2000-tallet bare fortsetter å øke, ifølge den ferske Ungdata 2016-rapporten.

Hva i all verden har skjedd?

Innrammet bryllupsbilde.

FORELDRENE: Berits mor Liv Bodil Spillebrok var sykepleier og faren Andreas Spillebrok var redaktør i et tidsskrift.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Utenfor stakittgjerdet

La oss gå tilbake til begynnelsen av 70-tallet, da Berit vokste opp i en villa med hvite stakittgjerder og en stor hage.

Berits foreldre var unge under okkupasjonen. De var preget av verdiene fra etterkrigstiden. Man skulle bygge alt stein for stein og være nøysom. Alt skulle være ordentlig.

Hvis ungdom har tid og anledning, er det normale å gjøre opprør. Slik er det i de aller fleste samfunn.

historieprofessor Tor Egil Førland

Men utenfor stakittgjerdet blomstret en ny ungdomskultur. Barna som ble født rett etter krigen var blitt ungdommer. Stadig flere studerte. Det ga dem tid til å protestere.

Studenter over hele Europa demonstrerte. Mot Vietnamkrigen, mot atomvåpen. I Norge kjempet unge mot konvensjoner og for et friere liv. Som Berit.

Passfoto av Berit.

ALVORLIG: Berit på videregående.

Foto: Privat

Stjal farens underbukser

Berit begynte på gymnaset Katta i 1984, sammen med mange radikale elever. Hun handlet klærne sine på frikerbutikken Scorpius, tok nye bukser og slipte dem ned med sandpapir for at de skulle se slitte ut.

Hjemme tok Berit farens Dovre-underbukser, lagde batikkmønster på dem, og brukte dem som tights. Faren forsto ikke hvorfor hun ødela fine klær.

Han kalte det et «ovenfra og nedad-snobberi,» fordi han mente Berit hadde råd til å se bedre ut enn den fattigslige stilen hun hadde.

Flere ganger kom faren og hentet Berit på fest. Han ba henne puste på ham, for å sjekke om hun hadde drukket. De kranglet. Moren meglet.

Den rare datteren

– Faren min hadde ingen referanser for å forstå meg. Jeg husker at han spurte om jeg var blitt medlem i en sekt. Han syntes at jeg var så rar, sier Berit.

Da hun ble mor til Amanda i 1993, bestemte hun seg for at hun skulle være en annen type forelder. En som ga tillit.

Berit har alltid fortalt Amanda at hun må komme hjem. Uansett.

Det er mamma som skal holde deg på panna hvis du er full og spyr.

Berit Spillebrook

– Du skal komme hjem selv om du er så full at du må krabbe opp trappa. Det er ingen tilfeldig fyr som skal holde deg på panna om du spyr, det er mamma. Du kan bli erta litt dagen etter, men du skal ikke få kjeft, sier Berit.

Amanda smiler. Hun har aldri vært så full at hun har spydd hjemme. Men det var trygt å vite at hun alltid kunne komme hjem.

Mor og datter klemmer.

STOLT MOR: – Jeg er veldig stolt av den voksenpersonen Amanda er blitt, og de verdiene hun har. Vi må ha gjort noe riktig, sier Berit.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Forhandler

– Jeg har ikke hatt like mye behov for å gjøre opprør som mamma hadde, fordi jeg har fått lov til mer. Jeg har hatt grenser, men jeg har også kunnet forhandle dem litt, uten at mamma sier «sånn er det bare», sier Amanda.

De kan krangle, men blir fort venner igjen. Berit pleier å si til datteren at «jeg heier på deg, Amanda». Og hun lar datteren finne ut av ting selv. Mens Amanda hører på hennes råd.

– Jeg har ikke følt at det er noe jeg ikke kan fortelle til mamma. Og hvis det er noe jeg tenker at jeg ikke trenger å fortelle, så skjønner hun det likevel, sier Amanda.

Amanda og Berits forhold er typisk for en helt ny type foreldre-barn relasjon som har vokst frem.

Venner med barna

– Idealet er mer at man er venner med barna sine, og snakker mer med dem. Det er ikke kult å være autoritær forelder lenger. Istedenfor skal foreldre lære opp barna til selvstendighet og hjelpe til med å håndtere valg, sier sosialantropolog Viggo Vestel i NOVA.

Sosialantropolog Viggo Vestel i NOVA.

UNGDOMSFORSKER: Viggo Vestel i Nova.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Han er en av to forskere bak artikkelen «Generasjonskløfta som forsvant». i Tidsskrift for Ungdomsforskning. Den bygger Ung i Oslo-undersøkelsene siden 1996.

– Bildet av ungdom som opprørske, overskridende og samfunnskritiske, er modent for revisjon; det ser ut til at en ny ungdomsrolle er i ferd med å vokse fram, ifølge artikkelen.

Før var venners meninger viktigere. Nå synes unge at foreldrenes meninger er viktigere når det gjelder både valg av utdanning og yrke, syn på politikk og syn på rusmidler.

Det er ikke vennene som er de viktigste, men foreldrene.

Forsker Viggo Vestel

Studentene på 60-tallet skulle ut i helt andre jobber enn foreldrene. I dag skal både foreldre og unge ut i det samme, usikre jobbmarkedet.

– I større grad enn før må man velge identitet og yrke, det gjelder både foreldre og unge. Dermed får de mye mer til felles enn det de tidligere etterkrigstida hadde med sine foreldre, sier Vestel.

Amanda er med på demonstrasjon som barn.

DEMONSTRERTE: Som barn var Amanda (til høyre) med da mamma demonstrerte med Blitz. Som voksen har hun aldri gått i demonstrasjonstog.

Foto: Privat

Samme verdier

Amanda deler mange av morens meninger og verdier.

– Kanskje er det derfor jeg ikke har følt at jeg har trengt å gjøre opprør, sier hun.

– Men er ikke mangelen på protest egentlig et opprør mot moren din sine verdier?

– Det er ikke bevisst, at mamma er rocka pønker, og da skal jeg være motsatt for å være annerledes.

Kanskje har Amanda og hennes jevnaldrende ikke det samme behovet for å gjøre opprør. Foreldrene deres har sørget for at samfunnet ble friere.

Forbudene de kjempet mot var mange. Sommeren 1988 ble Berit del av et lite og illegalt miljø. Skatermiljøet.

Ulovlig skating

Berit møtte Amandas far Jason D'Ancona første gang ved skaterampen i Frognerparken. Han var en av pionerene i skatemiljøet, og Berit skatet også.

Forbudet mot skating varte fra 1978 til 1989. Norge var det eneste landet i verden der det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett.

Berit og Jason var en del av miljøet rundt ungdomshuset Blitz, og gikk i mange demonstrasjoner. For kvinners rettigheter, mot nazisme og mot dyreforsøk.

– Når mamma forteller om hva de demonstrerte for, er jeg enig i at det er viktig å kjempe for de tingene. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har vært like engasjert, sier Amanda.

Far og datter

FAR OG DATTER: Amanda som liten med faren Jason D'Ancona, som hun hadde et nært forhold til. Han døde av sykdom for halvannet år siden.

Foto: Privat

Mangler klare svar

Kanskje har ungdom det så godt at de ikke trenger å protestere?

– Fravær av opprør kan skyldes at man synes man har det så godt i verdens rikeste land at de fleste ikke ser noe å opponere mot, ifølge forskerne bak rapporten «Slik er ungdommen» fra Norsk Monitor.

Dessuten finnes det ikke lenger noen enkle politiske svar. Det hadde man på 60- og 70-tallet, gjennom for eksempel marxismen.

– Nå har man ikke noe åpenbart alternativ, ikke en klar ideologi som lover å bli kvitt urettferdigheten, sier historieprofessor Tor Egil Førland, ved Universitetet i Oslo.

Historiker Tor Egil Førland

HISTORIKER: Tor Egil Førland.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Han sier at det er mindre å gjøre opprør mot, fordi samfunnet er blitt friere.

– Er ungdomsopprøret dødt?

– Du trenger ikke sprenge ned en vegg hvis det ikke er en vegg der. Det må i alle fall få helt andre former.

– Men det er mye å gjøre opprør mot i dag også, alt fra klimaendringer til økende ulikhet?

– Ja, vi lever ikke i et paradis. Og det er mange unge som er aktive og protesterer. Men de er blitt mindre synlige enn før, fordi protesten finnes i så mange varianter, sier Førland.

Etter Utøya

For det er faktisk slik at unge er mer politisk aktive enn de har vært på en stund. Unges valgdeltagelse har økt etter terroren på Utøya. Flere har også engasjert seg i ungdomspartiene.

Johannes Bergh

VALGFORSKER: Johannes Bergh.

Foto: Kyrre Lien / Institutt for samfunnsforskning

– Men ungdom engasjerer seg gjerne i AUF eller Unge Høyre, på vegne av saker de voksne kanskje er enige i. Det er lite grunnleggende kritikk av samfunnet, sier samfunnsforsker Johannes Bergh.

Mangelen på samfunnskritikk kan forklares på flere måter.

– Unge er mer seriøse, opptatte av karrierer og å gjøre det bra på skolen. De har et veldige press. Kanskje gjør det at man blir mer konvensjonell og støtter opp om det etablerte, sier Bergh.

Portrett av Amanda.

NY GENERASJON: Amanda har alltid tatt mye ansvar.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Presset

Amanda kjenner seg igjen i presset om å prestere. Da hun var ferdig på videregående, visste hun ikke hva hun ville gjøre. Hun jobbet to år i barnehage før hun bestemte seg for hva hun skulle studere.

Amanda følte at hun ikke hadde noen retning. Men her blir generasjonsforskjellene tydelige: Mamma Berit oppfattet henne som veldig strukturert.

– Du jobbet jo hver eneste dag!

Da Berit var like gammel, bekymret hun seg lite for fremtiden. Lærerutdanning tok hun først etter at Amanda var født.

På mange måter hadde vi det morsommere, vi ga litt mer faen, vi drakk og eksperimenterte. Vi var på hundrevis av demonstrasjoner og fant på masse moro.

Berit Spillebrok (48)

Noen ganger tenker Berit at Amanda og hennes generasjon går glipp av noe, at det var mer gøy før. Men da protesterer Amanda.

– Vi har det også gøy, sier hun.

– Hva synes du om opprøret til moren din?

– Jeg synes det er grunn til å være stolt av det, at man står opp for det man mener. Jeg skjønner at hun følte hun måtte ta avstand fra foreldrene sine, hun fikk ikke det rommet til å utfolde seg og lære av egne feil. Hadde jeg vokst opp med bestefar, hadde jeg sikkert gjort det samme, sier Amanda.

Men Berit ble forsonet med faren. Amanda var begynnelsen på forsoningen.

Passbilde av Berit og Amanda.

MOR OG DATTER: Amanda som liten.

Foto: Privat

Veien tilbake

Tilbake til desember 1992, på Ullevål sykehus: Berits søster har fått en datter, som Berit holder i armene.

Hun gruer seg til å snakke med foreldrene sine. Dagen før har hun funnet ut at hun selv også er gravid. Men i motsetning til storesøsteren, har ikke Berit noe på stell. Hun forventer en tirade. Men den kommer ikke.

– De ble minst like glade på mine vegne. Det var ingen fordømmende kommentarer. Bare pur glede, sier Berit.

I dag er begge foreldrene døde. Da hun ryddet opp etter moren for noen år siden, fant hun konvolutten med den barnslige tenåringsskriften, lappen hun skrev da hun flyttet ut. Det var tungt.

Etter hvert som hun ble eldre, forsto hun mer av foreldrene.

– Jeg tror mye av det jeg opplevde som sinne hos faren min, var fortvilelse og bekymring. Han var nok mye redd, sier Berit.

Selv lever hun det hun kaller et «streit liv», med middag på bordet hver dag og fulltidsjobb som norsklærer for asylsøkere. Da sønnen konfirmerte seg nylig, stilte Berit i full bunad og kjøpte mange meter hvit duk til festen.

Men de hvite dukene, de skal hun bruke som bannere i neste demonstrasjon.

Berit og Amanda går i regnvåte gater utenfor hjemmet i Oslo.

SAMMEN: Amanda og Berit i gata utenfor hjemmet i Lille Tøyen Hageby i Oslo.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK