Frida2

Da Frida begynte på skolen, kunne hun ikke snakke

– Noe er galt her, sa Rita Standal til mannen sin i 1999. Skulle datteren deres noensinne bli som de andre barna?

Da Frida Haugland ble født 14. juli 1996, så ingen at hun var annerledes. Jenta veide 4020 gram og var 52 centimeter lang. Hun sov godt, var sjelden syk. Kunne sitte etter seks måneder, krabbe etter åtte.

De første, prøvende skrittene tok Frida et par uker etter sin første bursdag.

Hun var glad og nysgjerrig, med sedvanlig fascinasjon for dyr. Særlig de store hestene som gresset nedenfor huset i Fredrikstad.

Når hun gikk forbi jordet med mamma, måtte de alltid stanse. Henrykt pekte Frida på de enorme skapningene og utbrøt:

– Humme!

At en opprømt toåring sier «humme» istedenfor «hest» i møte med favorittdyret sitt, vil nok få reagere på. Og moren til Frida hadde neppe stusset om feilen ikke føyde seg inn i et urovekkende mønster.

De kunne sitte med datteren på fanget, få henne til å si «mamma», «pappa», «katt».

De prøvde å lære navnene i Sesam Stasjon-bøkene; Max Mekker, Bjarne betjent og Alfa, Fridas favoritt.

Men det virket ikke som om ordene festet seg.

Frida på pappas fang

Frida og pappa Sigbjørn over bøkene. Etter hvert skjønte foreldrene at Frida ikke kom til å lære seg navnene på figurene.

Foto: Privat

Før hadde Frida reist seg opp, ristet i sprinkelsenga og ropt på storebror Eirik for å bli løftet ut: «Ei-iii! Ei-iii!». Men én dag ropte hun ikke lenger.

Hadde hun glemt navnet til sin egen bror?

Dette var bare begynnelsen.

Senere i livet skulle Frida kaste ballen i eget mål, uten å forstå hvorfor lagkameratene ble sure. Hun skulle bli mobbet uten å skjønne det. Spørre etter gutten hun likte så godt, selv om han sto rett foran henne.

Dette kunne ikke moren vite ennå, men de tidlige tegnene var skremmende nok.

Da datteren var to og et halvt år gammel, sa Rita Standal til mannen sin:

– Noe er galt her.

Annerledes

De merket det i barnehagen også. Jenta med den lyse panneluggen og det blå blikket syklet rundt på trampesyklene, husket og puslet i sandkassa.

Hun var som de andre, men også ikke.

– Toåringer er veldig forskjellige, og det er ikke alltid lett å se at de har problemer, sier May Tove Lind, som var spesialpedagog i Fridas barnehage i to år.

Selv om denne tiden er svært viktig for et barns videre utvikling, kan selv alvorlige språkvansker gå under radaren. Barn kan være sinte og frustrerte, men at det er fordi de ikke klarer å uttrykke seg, er det ikke alle voksne som forstår.

Men Frida var hverken sint eller frustrert, forteller Lind. Frida var en humørspreder hun lo mye med. Likevel forsto barnehagen morens bekymring.

– Frida hadde sine utfordringer, sier Lind.

Frida Haugland på huske

For Frida kunne ikke snakke. Hun bablet. Lange, meningsløse tirader. Hun trodde hun kunne snakke, det tilsa både ansiktsuttrykk og tonefall. Men bare de nærmeste forsto.

Treåringen ble sendt til utredning. Hun var hos psykologer og leger. De sjekket intelligens, hørsel og kognitive evner. De fleste resultatene var normale, resten bekreftet mistankene.

«Det er ikke funnet tegn til gjennomgripende utviklingsforstyrrelse», lød én legerapport.

«Men det er tydelig at språket er uutviklet i forhold til jevnaldrende barn».

Slik det skulle vært

Hadde Fridas språkutvikling vært normal, hadde den forløpt omtrent slik:

Åtte måneder gammel hadde hun begynt å forstå ord. Ved ettårsalderen hadde hun kanskje stotret sine første. Først enkle språklyder; «ma» og «pa», så navnene på det viktigste i livet; «mamma», «pappa», «bleie», «mat».

Illustrasjon Baby 1 år

Etter 18 måneder hadde Frida behersket omtrent 50 ord. Hun ville kanskje satt to og to sammen i enkle kombinasjoner; «pappa kom». Så hadde hun nådd den kritiske «ordspurten», da innlæringen av grammatikk og nye ord for alvor skyter fart.

Illustrasjon Barn 1,5 år

Som toåring ville vokabularet hennes rommet mellom 100 og 250 ord.

Illustrasjon barn 2 år

I treårsalderen hadde Frida prøvd å konstruere setninger og bøyd noen av de 500 til 900 ordene hun hadde lært til nå. Hun ville kanskje forstått tanker, abstraksjoner og årsakssammenhenger; «det er vått fordi det regner fra skyene». Frida hadde besvart enkle spørsmål, og 90 prosent av talen ville vært forståelig.

Illustrasjon barn 3 år

Men Fridas utvikling var ikke normal. Da de andre barna begynte å snakke, fortsatte Frida å bable. I 2005 fikk hun vite hva som feilet henne. Hun hadde «spesifikke språkvansker».

En mystisk diagnose

Bak dette tørre, kliniske navnet skjuler det seg en høyst reell – og høyst gåtefull – lidelse mellom 5 og 7 prosent av norske småbarn må leve med. De fungerer normalt fysisk og mentalt, men de sliter med å bruke språket og forstå hva andre sier.

Hva årsaken er, vet ingen sikkert.

– Man har lett og lett i hjernen, og funnet avvikende strukturer i de delene som har med språk å gjøre. Vanskene er sannsynligvis arvelige, siden de ofte rammer flere i samme familie, forklarer avdelingsleder Anne Berit Andreassen i Statped.

Noen forskere mener at barna ikke oppfatter lydforskjeller som «ba» og «da» godt nok, og dermed strever med å forstå ord. Andre mener problemene skyldes svekket korttidsminne, som gjør det vanskelig å huske ordene lenge nok til å forstå sammenhengen i en setning.

Det forskerne er mer enige om, er at disse barna er mer utsatt for lese- og skrivevansker enn andre barn. De får færre venner, de sliter sosialt og rammes oftere av angst og depresjon.

Frida hadde oddsene mot seg.

– Jeg var selvsagt bekymret for hva dette ville bety for henne, sier Rita Standal.

Bla bla-land

I barnehagen gled hun inn, men på skolen ble det raskt tydelig at hun var annerledes. Selv om hun hadde en dedikert hjelpelærer, klarte ikke Frida å følge med. Hun misforsto enkeltord og setninger så sammenhengen forsvant. Tok ikke poenget når noen forklarte et tema.

Frida fikk spesialundervisning, både alene og sammen andre. Men i gruppene hadde alle forskjellige problemer og bare én spesialpedagog på deling.

– Man føler man aldri får gitt nok hjelp til hver enkelt. Det er et spørsmål om penger, og det skal alltid spinkes og spares her og der, forteller Else-Marit Talberg, som var Fridas lærer fra 2. til 7. klasse.

At Frida dessuten slet med å skille viktige lyder fra bakgrunnsstøy, et problem legene konstaterte mange år senere, gjorde ikke saken bedre. Stemmer forsvant som radiosignaler i en tunnel, mens hosting og snufsing kunne være øredøvende.

Verst var det når klassen brukte PC. Tastaturene tordnet som hester i full galopp.

Frida første skoledag

Frida på første skoledag sammen med vennene Markus og Ole.

Foto: Privat

Utmattet fløt Frida av gårde, inn i sin egen, lille verden.

Der inne var alt umiddelbart og fysisk, for hun forsto bare det som var konkret, rett foran henne. Hun visste hva et kjøleskap, en sykkel og en TV var og ble brukt til, men hun hadde ikke begrep om det abstrakte, det som måtte tenkes.

Derfor skjønte hun ikke hva medelevene mente når de sa «tenk på det». Eller «les inni deg». Frida kunne si tallene høyt i mattetimen, selv om naboen irritert ba henne regne inni seg.

Regne inni meg?

Frida så spørrende på henne.

Først noen måneder senere skulle hun, nærmest på mirakuløst vis, forstå hva klassevenninnen mente. I mellomtiden fortsatte hun å si tallene høyt.

Alt dette ble selvsagt lagt merke til. Frida følte de andre barna oppfattet henne som rar, dum og lettlurt. De stilte henne spørsmål. Noen ganger svarte ikke Frida, andre ganger ga hun svar som ikke hadde noe med spørsmålet å gjøre.

De lo, men Frida skjønte ikke hva de lo av. Hun svarte jo bare på spørsmålet?

At Frida attpåtil glemte navn og ansikt, gjorde henne enda rarere. I gymtimen husket hun ikke hvem hun var på lag med. Hun sendte ballen til motspillere, i verste fall i eget mål.

Sånt blir ingen populær av.

– Jeg kan forstå om Frida tidvis følte seg utenfor, men oppfattet ikke at hun ble verbalt mobbet. Men det er mye vi voksne ikke får med oss, sier Talberg.

Portrett av Frida

– Jeg forsto egentlig ikke at jeg ble mobbet. Jeg forsto bare at jeg ble holdt utenfor, sier Frida Haugland i dag.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Fridas egen opplevelse av dette var delt. Siden hun ikke forsto alt som foregikk rundt henne, tok hun heller ikke til seg det negative. Språkvanskene var en mur. De beskyttet henne, men de stengte henne også ute.

Og selv om hun ikke merket at hun ble mobbet, skjønte Frida at hun var annerledes. Hun kunne komme hjem fra skolen og si:

– Jeg er dum i huet.

– Det er du ikke, svarte moren.

Så gikk de sammen ned i det store arbeidsrommet i kjelleren, slik de gjorde hver eneste dag, Der skulle de utrette store ting.

Afasibarna

For snart 100 år siden fant den amerikanske talepedagogen Mildred A. McGinnis (1890–1966) opp en metode som skulle endre Fridas liv.

Hun hadde utviklet et behandlingsopplegg for soldater som kom hjem fra 1. verdenskrig med afasi, en diagnose som gis personer som har mistet evnen til å forstå og bruke ord etter slag, svulster eller, som i dette tilfellet, alvorlige hodeskader.

McGinnis jobbet også på en døveskole i St. Louis i Missouri. Blant elevene var et søskenpar med normal intelligens, normal hørsel, men likevel langt dårligere språkevne enn sine hørselshemmede klassekamerater.

Selv om disse barna aldri hadde mistet språket – de hadde aldri hatt det – så McGinnis slående likhetstrekk mellom søskenparet og sine voksne pasienter.

Hun bestemte seg for å gi «afasibarna», som hun kalte dem, samme behandling som soldatene. Resultatet overgikk alle forventninger.

Etter kort tid kunne søskenparet snakke bedre enn alle klassekameratene.

«Vanrøkt av barn»

Metoden vakte oppsikt, og behandlere kom fra hele verden for å lære. En av dem skapte følgende overskrift da hun vendte hjem etter tre år i Amerika.

Bjørg Herdal
Foto: Faksimile

Dagbladet var imponert etter besøket hos talepedagog Bjørg Herdal en junidag i 1961. Avisa trakk paralleller til den døvblinde forfatteren Helen Keller, som lærte å kommunisere med ord etter en ensom oppvekst i taust mørke.

At en norsk kvinne utførte kellerske «mirakler» midt i Oslo, var nesten sensasjonelt. Flere aviser og ukeblader fulgte opp nyheten. NRK lagde dokumentar. Problemet var at Herdal manglet nok offentlig pengestøtte til å holde det gående.

«Afatiske barn kan helbredes, men sendes nå på evneveikehjem», varslet én avis.

«Offentlig tolerert vanrøkt av små barn», tordnet et leserinnlegg.

Senterpartist Einar Hovdehaugen ville ha svar fra Stortinget om afasibarna ble sendt på «åndssvakeinstitusjoner», selv om de med riktig opplæring kunne bli normale

Spørsmålet ble aldri besvart, og McGinnis' metode slo aldri rot her i landet. Den ble mer utbredt i USA, Sør-Europa og Sør-Amerika, men i Norge følger kun én behandler i Herdals fotspor.

Hun skulle til gjengjeld snu Fridas liv på hodet.

Tålmodighetsprøve

– Jeg husker første gang hun kom hit. Frida snakket bare bablespråk, forteller audiopedagog Solvei Pitzschker Henriksen.

Det var en forsommerdag i 2002, noen få måneder før skolestart. Moren til Frida hadde blitt anbefalt Henriksen av en bekjent, men Rita Standal, sykepleier av yrke, var skeptisk til alternative behandlingsformer. Hun hadde hverken hørt om McGinnis eller metoden hennes.

Siden hverken PP-tjenesten eller logopedene i Fredrikstad kunne eller ville hjelpe Frida, bestemte hun seg likevel for å gi denne audiopedagogen i Bærum en sjanse. Hun skulle få prøve seg i seks måneder. Det ble 15 år.

Henriksen, en mild, men bestemt dame, førte Frida inn i et lite kjellerrom med et bord, noen stoler og en sort tavle på veggen. Hun skrev en stor «m» i sirlig løkkeskrift, tok Fridas hånd og førte fingeren langs bokstavens buer.

– Mmmm, sa hun.

– Mmmm, gjentok Frida.

Så en a.

– Aaaa, sa hun.

– Aaaa, gjentok Frida.

Frida og Solvei

Slik satt de, Frida og Solvei, for å bygge Fridas språk. I løpet av de 15 årene Frida fikk behandling hos Henriksen, ble hun som en bestemor for henne.

Foto: Patrick da Silva Sæther

Slik fortsatte de, med fokus på lydene og ikke hva bokstavene het. Ved å si, gjenkjenne og huske disse fonemene hver for seg, kunne Frida etter hvert sette dem sammen til ord. Ved å se ordene på tavla, fikk hun tid til å memorere dem.

– McGinnis tok utgangspunkt i at barna hadde en svikt i korttidsminnet knyttet til språket de hører. Lyder er over i det de blir uttalt, mens skriften blir stående lenge nok til at barna kan huske ordene, forklarer Henriksen.

– Dette er ikke skrive- eller lesetrening. Skriften er bare et hjelpeverktøy i prosessen med å lære å snakke og skal vekk når ord og setninger er festet til minnet.

Behandlingen er en gedigen tålmodighetsprøve for en rastløs seksåring, og Frida ble ofte utslitt og tverr. Hun snudde seg vekk med armene demonstrativt i kors, og studerte lærerens reaksjoner i glasskapet.

Frida ville vekk, men slapp ikke unna, selv ikke hjemme. Overalt i huset hang bamseformede ark med språklydene hun hadde lært. Mens brødrene så på TV oppe, måtte Frida sitte i kjellerstua og øve på ord og setninger. En halvtime om morgenen, en time om ettermiddagen, hver eneste dag.

Skolen spurte om Frida fikk nok tid til å leke. Det får hun, svarte moren. ​

Dessuten ga behandlingen resultater.

Det begynte å skje ting i Fridas hode, noen av dem nesten magiske.

Åpenbaringen i baksetet

En høstdag et par år etter behandlingen startet, satt Frida bak i bilen og så utover de nakne jordene langs veien til Fredrikstad. Så skjedde det, helt plutselig.

Frida hørte en stemme inni hodet sitt. Så én til. Og enda én. Et helt kor! Først ble hun sjokkert, så innså Frida hva hun hørte.

Det var hennes egen stemme!

Hodet hennes var fullt av små Frida-kloner som diskuterte seg imellom. Frida lekte med stemmene, manipulerte dem, kontrollerte dem. Det var dette de mente da de sa: «les inni deg», «regn inni deg».

Frida ble fylt av lykke, men sa det ikke til noen. De måtte jo tro hun var gal!

Frida i sitt hjem

Frida blar gjennom alle lappene med ordene på. De hang overalt da hun var liten, for å hjelpe henne å huske lydene hun hadde lært.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Mange år senere fortalte hun Solvei Pitzschker Henriksen om opplevelsen. Henriksen, som med årene hadde blitt som en bestemor for Frida, lyste opp.

Hun forklarte at stemmen sannsynligvis var Fridas «indre tale» – et fenomen like mystisk som det høres ut.

Den russiske utviklingspsykologen Lev Vygotskij (1896–1934) forklarte det slik: Når vi er barn, snakker vi høyt med oss selv. Vi beskriver det vi gjør, gir oss selv instruksjoner. «Ta legoklossen». «Bygge tårn». Etter hvert «internaliseres» talen. Vi begynner å tenke i ord og setninger.

Den indre talen er selve fundamentet i en voksen tankegang, mente Vygotskij. Vi bruker den til å løse problemer, motivere oss selv, sortere tanker, sette ord på følelser og bygge identitet. Men aller først; den indre talen gjør oss i stand til å utvikle bevissthet – og språk.

Vygotskijs teori er omstridt, men da Henriksen fortalte om den, ga den mening for Frida. Etter episoden i baksetet begynte hun å tenke inni seg. Hun ble i stand til å diskutere med seg og resonnere seg frem til meninger. Før hadde hun bare levd i nåtid. Gradvis tenkte hun i fortid og fremtid også.

Vygotskijs senere fagfeller har funnet at den indre talen inntreffer senere hos barn med spesifikke språkvansker.

Endelig var det Frida Hauglands tur.

Usynlig handikap

– Hadde jeg ikke lært meg språk, hadde jeg fortsatt vært et barn, sier hun i dag.

Hadde man ikke kjent til forhistorien, ville det vært vanskelig å tro at den utadvendte 20-åringen ikke kunne snakke. Oppunder skråtaket på Strykejernet kunstskole i Oslo, hvor hun har studert det siste halvåret, kommer ordene nesten ustanselig.

Frida leser

Da hun lærte engelsk åpnet det seg en hel verden for Frida Haugland. Internett, dataspill og bøker. Harry Potter var fast sengelektyre.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

I detalj forteller Frida om hvordan utviklingen skjøt fart på barneskolen. Om da norsken var så god at hun endelig kunne begynne med engelsk, som hun hadde hatt fritak fra. Om bøkene hun kunne lese og reisene hun kunne ta – fordi hun klarte å forstå og gjøre seg forstått.

– I dag er det ingen som tenker over at jeg har et handikap, sier Frida Haugland.

– Det har jeg, men det er skjult for andre.

Hun kan fortsatt glemme ansikt, som da hun spurte etter gutten hun likte så godt, og senere ble sammen med, selv om han stor rett foran henne.

Frida kan fortsatt bruke lang tid på å komme til poenget, hun roter litt med grammatikken.

Hun kan slite med å forklare noe hun egentlig vet mye om, fordi hun ikke finner de riktige ordene.

– Det går som regel greit, men noen ganger er det slitsomt og kjipt. Jeg kan føle meg naiv og sett ned på, sier hun.

Frida blir sjelden ordentlig lei seg, men det hender. Som da en venninne satte seg ned med henne på lekeplassen, og fortalte at Frida ble mobbet på skolen, selv om hun ikke hadde merket det.

Og den gangen moren frarådet henne å starte på medielinja og spurte om hun ikke ville bruke kreativiteten som konditor isteden.

– Det var tungt å høre, selv om jeg er enig i dag. Vi lever i en tid der alle forteller deg at du kan bli hva du vil, og så kan jeg jo ikke det, sier Frida.

– Og konditor? Jeg hadde jo nesten ikke vært på et kjøkken i hele mitt liv!

Det ble kunst isteden. Da Frida begynte å lære språk, ble hun raskt flinkere til å tegne. Blant klassens flinkeste. Etter hun gikk ut av videregående skole med svennebrev i gullsmedfaget, fortsatte hun med det hun likte best.

Frida på Strykejernet Kunstskole

Fridas tegneferdigheter blomstret etter at hun lærte seg å snakke. Etter å ha tatt svennebrev som gullsmed, begynte hun på Strykejernet kunstskole i Oslo.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Frida begynte på Strykejernet kunstskole, og her håper hun å bli god nok til å kunne leve av evnene sine. Hun har vurdert å bli kunst- og håndverkslærer, men tviler på at hun klarer teoridelen. Kanskje illustratør?

At hun nok aldri blir kvitt språkvanskene og begrensningene de pålegger henne helt, har Frida Haugland forsonet seg med for lenge siden.

– Jeg klarer meg fint! Jeg kan snakke, lese, skrive, ha venner, gå på skole, reise og leve et helt normalt liv. Det hadde jeg ikke kunnet uten språk.