Norske tenåringssoldater kjempet mot tyskerne

Norske sivile helt ned i 15-årsalderen kjempet mot tyske soldater i Finnmark ved slutten av andre verdenskrig. Flere ble drept.

Sørøy-styrkene

En patrulje fra Sørøy-styrkene gjør seg klare. Styrken besto av sivile frivillige helt ned i 15-årsalderen.

Foto: NTB

Asbjørn Strandheim var bare 15 år gammel da han ble innrullert i de norske frivillige styrkene på Sørøya og fikk våpen og uniform.

Han kunne selv ha blitt evakuert med engelske destroyere til Skottland, men valgte å bli igjen for å beskytte øya mot de tyske brannraidene.

– Det var jo vanlig tjeneste. Vi hadde jo vakt, hver sin tur. Det var militærtjeneste, og øvelse med skytevåpen selvfølgelig, forteller Asbjørn Strandheim.

Gjemte seg sammen med 80 andre

Familien hans fikk i oktober 1944 beskjed om å tvangsevakuere sørover, men nektet. I stedet gjemte de seg på stedet Skjærran, sammen med 80 andre personer.

Etter noen måneder i skjul flyttet de tilbake til huset. Strandheims hus lå skjult i en fjord og var ennå ikke brent av tyskerne.

(Saken fortsetter nedenfor bildet)

Asbjørn Strandheim i uniform

Asbjørn Strandheim (til høyre)var bare 15 år da han med våpen og uniform i Sørøy-styrkene kjempet mot tyskerne.

Spektakulær redningsoperasjon

Da Sørøy-styrkene ble satt opp, ble familien Strandheims hus gjort om til vaktpost for de norske styrkene. I starten fungerte Asbjørn som sendebud mellom de norske postene, men etterhvert ble han trent opp som soldat.

– Jeg var aldri redd. Kanskje jeg ikke skjønte da hvor farlig det var, ler Asbjørn.

Hans første oppgave var å hjelpe til med å samle de sivile som skulle vekk fra øya til England.

På Sørøya hadde vel 1000 personer nektet å la seg tvangsevakuere. De hadde gjemt seg i huler, fjellsprekker, gammer og skur for de tyske brannraidene. I flere måneder ventet de på at norske styrker skulle komme og befri øya fra tyskerne.

Da det ikke skjedde, ble 700 personer samlet sammen av motstandsbevegelsen og sendt vekk fra øya.

Tenkte ikke på faren

Sørøya lå midt i tyskernes operasjonsområde, der tyskerne hadde total kontroll over kysten og luftrommet. Tyske båter patruljerte rett ved skjulestedene, uten å oppdage dem.

Asbjørn Strandheim

Asbjørn Strandheim i dag.

Foto: NRK Brennpunkt

– Det er klart vi var i livsfare. Men vi kunne ikke tenke på faren. Man tenkte på å gjøre den jobben som vi var satt til å gjøre for å berge de som lå i berghulene, forteller Strandheim.

200 av de sykeste og svakeste ble sendt med små fiskebåter gjennom fiendtlig, minelagt farvann fra Sørøya til fritt område. 500 ble reddet av engelske destroyere, i en av krigens mest spektakulære redningsoperasjoner.

Med de fleste barnefamiliene og de gamle i sikkerhet, var øya dermed klargjort til å bli en norsk militær base i fiendtlig farvann. Sivile motstandsfolk utgjorde størstedelen av styrken.

Mary, ”vår dyktigste skytter”

18 år gammel meldte Mary Hustad seg til krigsinnsats for Norge. Hun ble raskt en dyktig våpeninstruktør, og er en av få norske kvinnelige soldater som var i kamp på norsk jord.

– Jeg hadde en slik engelsk maskinpistol. Og den ble jeg god til å skyte med. Så bra at en av offiserene ba meg lære opp de nye som stadig sluttet seg til styrkene våre, forteller Mary Leimann, født Hustad.

Mary Hustad var «troppens beste skytter», står det i en av rapportene fra kampene mellom norske frivillige og tyske soldater i februar/mars 1945.

I dag ser hun tilbake på kampene med blandede følelser:

Mary Hustad - bilde tatt rett etter krigens slutt

18 år gammel valgte Mary Hustad å bli igjen på Sørøya for å kjempe sammen med de frivillige Sørøystyrkene mot tyske elitesoldater. Hustad ble omtalt som 'styrkenes beste skytter' og ble våpeninstruktør for nye rekrutter. Foto: Privat

Foto: Privat

– Hele oppdraget endte jo med… (pause) … seks av oss ble skutt og drept, flere såret og fjorten tatt til fange, sier mary Leimann til NRK Brennpunkt.

Hun blir stille og blar i en perm med gamle papirer og rapporter fra krigen.

– Vi fikk jo ikke noe ordentlig utstyr og våpen slik vi vel var lovet. Vi hadde seks gamle russiske maskingevær som hele tida klikket. Maskinpistolene frøs, slik at vi måtte ha èn mann til enhver tid som varmet våpnene slik at de virket. Mange hadde ikke uniformer. Sånne hvite kamuflasjedrakter sydde vi av laken, forteller Mary og rister på hodet.

Ble igjen for å kjempe

Sammen med vel 100 personer hadde Mary Hustad og hennes mor høsten 1944 gjemt seg i en hule for ikke å bli tvangsevakuert. Men de ble oppdaget av tyske soldater og tatt til fange. I mørket klarte Mary å flykte og gjemte seg på fjellet sammen med noen andre ungdommer.

Etter flere måneder i skjul ble hun i februar samlet sammen med andre på Sørøya for å bli sendt vekk med de engelske destroyerne.

Ved båten sto en norsk offiser og ba alle våpenføre om å slutte seg til de norske frivillige styrkene. Mary var på vei om bord, da hun sammen med flere ungdommer valgte å bli igjen på øya for å kjempe mot tyskerne.

– Det hadde bredt seg et veldig hat mot tyskerne. Daglig fløt det i land lik på Sørøya etter kampene ute i havet, sier Mary når vi spør henne hvorfor hun ble igjen for å kjempe.

Skulle lage mat, ble soldater

Kvinnene ble innrullert i styrkene som lotter og først satt til å sy, bake brød og lage mat til mannfolkene. Men etter hvert deltok de som regulære soldater, og gjennomførte våpentrening, vakthold og patruljesøk mot tyske stillinger.

Snart ble hun en av få norske kvinnelige soldater som skjøt og drepte tyske soldater i kamp på norsk jord.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)

Tre lotter på frammarsj

Tre av de kvinnelige soldatene på patrulje på Sørøya for å rekognosere tyske stillinger. Foto: NTBs krigsarkiv

Foto: NTBs krigsarkiv

Ordre: Gerilja mot tyskerne

9. februar 1945 ankommer fiskeskøyta M/K Vårøy Børfjord på yttersiden av Sørøya.

Ombord er det forsyninger, våpen og utstyr til 50 mann. Kaptein Johan Godø har ordre om å opprette en framskutt norsk militær base på øya ved Lopphavet, sørvest i Finnmark.

De gamle hemmeligstemplede rapportene i riksarkivet viser at den norske militære ledelsen hadde store planer for Sørøya. Ordren til Godø besto av fem punkter:

1. Forberede Børfjord på Sørøya som militær base for båter og fly
2. Drive oppklaring mot fienden
3. Forsyne sivilfolket
4. Trene de frivillige for fremtidige militæroppgaver
5. Drive «guerilla» mot tyskerne på Sørøya

Styrken telte etterhvert 70 personer, som besto av en håndfull offiserer og frivillige som Asbjørn og Mary fra Sørøya og omland. Med i styrken var også flere veteraner fra Varanger-bataljonen.

De skulle også forsvare øya ved tysk angrep og drive etterretning mot de tyske stillingene i Hammerfest og lenger sør mot den tyske frontlinjen.

På dette tidspunktet lå Sørøya i et ødelagt ingenmannsland mellom de russiske og tyske stillingene. Tyskerne hadde total kontroll over kysten og luftrommet og fortsatte med sine brannherjinger.

Ordre: Angrip de tyske brannpatruljene

Drive guerilla mot tyskerne

Utdrag fra den hemmelige ordren: Gjøre Sørøya til marinebase i fiendtlig område. Rapport fra Riksarkivet.

Sørøya lå midt i de tyske styrkenes operasjonsområde, der tyske fly og båter patruljerte. En patrulje på sju mann, en offiser og seks sivile, ble omgående sendt til Hasvik helt sør på øya for å legge seg i bakhold. De skulle angripe tyskerne når de kom tilbake for å ødelegge mer: «for å skyte på tyskerne når de kom for å brende», som det står i kaptein Godøs rapport fra 26 mars 1945. Det skulle bli en skjebnesvanger avgjørelse.

Norske sivile og militære i Nord-Norge hadde lenge bedt London-regjeringen om mer våpen og utstyr for å stanse de tyske brannherjingene og beskytte sivilbefolkningen i Nord-Troms og Finnmark.

Den tyske militære ledelsen fryktet på sin side en alliert invasjon i Vest-Finnmark. Derfor fortsatte tyske brannpatruljer vinteren og våren 1945 å brenne og ødelegge alt som ikke allerede var destruert under den brente jords taktikk høsten 1944.

Ingen hus, brygger, veier, telefonledninger, selv ikke den minste fyrlykt skulle stå igjen til hjelp for russiske eller allierte styrker.

Symbolsk frigjøringsstyrke

De russiske styrkene hadde ingen planer om å forfølge tyskerne sørover. Etter å ha sikret den russiske fronten ved Kirkenes oktober 1944 stoppet russerne. De forventet at den norske regjering i London ville sende store norske styrker fra Skottland for å befri resten av Norge. Det skjedde ikke.

De norske styrkene som kom til Kirkenes november 1944 var bare en symbolsk «frigjøringsstyrke» på 300 hundre mann. De var dårlig utstyrt, med britiske telt beregnet for Sahara, og manglet både ski og tyngre våpen.

Skuffelsen over den minimale norske innsatsen for å befri eget land var stor, både hos de sivile og militære i Finnmark. Hva kunne 300 norske soldater stille opp mot flere hundre tusen tyske soldater – som hadde forskanset seg ved en ny frontlinje?

- Jeg har ikke kunnet forsone meg med den tanke, at våre folk blir sittende i Skottland, mens en annen nasjons soldater dør for å befri Norge, skrev øverstkommanderende for de norske styrkene i Finnmark, oberst Arne Dagfinn Dahl til London-regjeringen.

Han skulle sende en mengde rapporter til London for å få båter, fly og tyngre våpen til å kjempe mot tyskernes brenning av Finnmark. Svarene var som oftest avvisende, hjelpen kom langt senere og i langt mindre omfang enn det Dahl ønsket.

Sivil motstand i ingenmannsland

Mellom den russisk-norske frontlinjen ved Tana og den tyske frontlinjen i Lyngen i Troms oppsto det dermed et stort ingenmannsland, på størrelse med Danmark. Med så liten norsk militær motstand hadde tyskerne total kontroll over kysten og luftrommet.

I dette ingenmannslandet ble de sivile som hadde gjort motstand mot tvangsevakueringen nå helt avgjørende for å kunne utvide den norske militære innsatsen lengst nord.

I hele Finnmark hadde flere tusen personer meldt seg til frivillig motstand, langt flere enn det var våpen og uniformer til.

Frivillige fiskere fraktet norske styrker vestover gjennom fiendtlig minelagt farvann med våpen, forsyninger og meldinger, og reddet ut syke og gamle huleboere tilbake til den lille frigjorte delen av Norge lengst øst.

Rakk ikke å brenne alt

Langt over 1000 personer ble berget på denne måten. Samtidig ble skøytefarten brukt til etterretning, og til å sette opp lokale frivillige militærposter langs kysten for å beskytte folket mot nye tyske brannherjinger.

Tyskerne rakk ikke å brenne alt da de flyktet fra russerne november 1944. Selv om de systematisk ødela absolutt all infrastruktur vest og sør for Tana på sin tilbaketrekning, ble for eksempel Hammerfest ikke endelig nedbrent før i februar 1945.

Det var disse gjentatte branntoktene og herjingene de sivile og den norske militære ledelsen ville forsøke å forhindre ved å etablere en framskutt base på Sørøya, rett ved de tyske stillingene. Det førte til kamper der seks norske og mellom 30 og 100 tyske soldater ble drept

(Saken fortsetter nedenfor bildet)

Breivikbotn på Sørøya brent av tyske soldater

Breivikbotn på Sørøya ble som resten av Finnmark og Nord-Troms totalt ødelagt av tyske styrker. Her kommer hulefolket tilbake rett etter tysk nedbrenning. Foto: NTBs krigsarkiv.

Foto: NTBs krigsarkiv

Kampene på Sørøya

28. februar 1945 går troppen som ligger i bakhold i Hasvik på Sørøya til angrep på den tyske brannpatruljen.

Flere tyske soldater og en av de norske blir drept, men tyskernes båt kommer seg unna og vil trolig varsle om norske styrker på øya. Sørøystyrkene gjør seg klare til kamp.

Den femte mars starter tre tyske krigsskip angrepet på de norske styrkene. Tross langt lettere våpen forsvarer Sørøy-styrkene seg godt og slår med angrepet på den norske hovedbasen tilbake. Fire norske soldater blir drept.

I rapporten etter det første angrepet blir de drepte frivillige hedret for sin innsats: «De viste ubegrenset tapperhet og ubegrenset samkjensle under kraftig fiendtlig ild. Deres aktive dåd kan sidestilles med det beste som er prestert av krigsmenn.»

«Skyt, skyt!»

Asbjørn og Mary er ved Strandheimfamiliens hus lenger ut i fjorden. Der er de færre norske soldater og må flykte opp fjellet fra de tyske soldatene som angriper deres stilling.

– Kulene hvinte rundt oss, forteller Strandheim.

Oppe på en fjelltopp kaster Mary seg ned og skyter tilbake mot de tyske soldatene.

– Vi måtte ut av huset og ut av rekkevidde fra de tyske kanonene på båtene. Jeg rakk ikke å tenke. Jeg tenkte bare «skyt, skyt», forteller Mary.

Den første tyske styrken er trolig tyske marinesoldater, uvant med å slåss i fjellet. De går på store tap. «De tyske tapene var trolig store, siden snøen var farget helt rød av blod», står det i en av rapportene om kampene der Mary deltok.

Rapporten forteller videre at etter kampene var stemningen god. Bare Mary var i dårlig humør. Hun måtte gi fra seg maskinpistolen til en av veteranene fra Alta-bataljonen, og likte det dårlig: «Jeg vil jo også skyte mot tyskerne», skal Mary ha sagt ifølge rapporten.

Tysk flyangrep mot hytta

Tyskernes forsøk på å sette i land soldater er mislykket. De tyske krigsskipene forlater Sørøya for å hente forsterkninger, men skyter hele sørøystyrkenes «marine» – seks fiskebåter – i brann.

Uten båtene kan ikke styrken lenger operere ute i havgapet. Kaptein Godø gir ordre om retrett til «Fjellfinnhytta» oppå fjellet.

Noen dager senere kommer en stor tysk destroyer og tre mindre schnellbåter med tyske alpejegere til øya. Samtidig setter tyskerne inn to fly som angriper hytta der sørøystyrkene er samlet.

– Da flyet begynte å skyte mot oss kasta vi oss inn i snøen, forteller Mary.

Samtidig med flyangrepet angripes også sørøystyrken av over 100 tyske topptrente alpejegere. Uten særlig våpen og ammunisjon igjen må Sørøystyrkene flykte. 14 av dem blir fanget, og flere av dem sendt til den fryktede Serber-fangeleiren.

Både Mary og Asbjørn ble i rapportene rett etter kampene hedret for sin krigsinnsats – blant annet for sin «ureddhet, dyktighet i håndtering av sine våpen, initiativ og oppfinnsomhet under kamp».

Kontrovers med Skottland-gjengen

Etter kampene ble Mary sammen med mange fra sørøystyrkene stasjonert i Båtsfjord og Kirkenes.

Mange fra Sørøy-styrkene var kritiske til de norske soldatene som hadde kommet over fra Skottland og som hadde kritisert de sivile i Finnmark for manglende krigsinnsats.

– Mange av disse skottlandssoldatene deltok selv aldri i kamphandlinger, men tillot seg å rakke ned på oss sivile, vi som våget livet i kamp mot tyske soldater, forteller Mary.

De norske soldatene som kom over fra Skottland var i liten grad involvert i kamper mot tyske soldater. Og de rykket sakte fram.

Først den sjuende mai 1945, én dag før frigjøringsdagen og et halvt år etter at de kom til Finnmark, kunne det norske forsvaret endelig sende ut meldingen «Hele Finnmark besatt av norske styrker».

Frigjøringshelten Asbjørn

Samme dag – sjuende mai – var Asbjørn Strandheim og noen fra Sørøystyrkene på vei til Tromsø.

Da han på frigjøringsdagen som den første norske soldat gikk i land i Tromsø, ble folk i følge en samtidig rapport ville av begeistring:

«Da folk på kaia fikk se Asbjørn – uten dun på haka – gå i land i uniform, rev de han nesten i filler av begeistring.»

Familien Strandheim ble hentet ut av Sørøya 20. mars 1945. Da skrev faren i dagboka:

«Vi hadde ikke noe å bli igjen for heller, for vi mistet alt unntatt det vi gikk og sto i. Så snaue har vi aldri i vårt liv vært.»

«Kaptein Godø takket meg for den hjelp jeg hadde ytet dem på Sørøya. Jeg synes ikke det var noe å takke for. Det var min plikt. Vi er nu ferdige med det. Det står bare igjen å komme seg tilbake til Sørøya og begynne å bygge opp igjen.»