Brennpunkt kan dokumentere følgende:
– Den norske tungtvannseksperten Jomar Brun la grunnlaget for Indias tungtvannsproduksjon. Etter et langt studieopphold betalt av den indiske atomenergikommisjonen i 1954 utarbeidet han for inderne en hemmelighetsstemplet rapport om oppstart av en tungtvannsfabrikk i byen Nangal.
- Norsk Hydro og den norske regjeringen var allerede i 1955 enige med India om salg av minst seks tonn tungtvann til landet. Dette tungtvannet ville blitt brukt i Indias første plutoniumproduserende atomreaktor. Det er tidligere ikke kjent at slike forhandlinger med India har funnet sted.
- Norge leverte så tidlig som i 1953 omfattende tegninger for den mest sentrale teknologien i en plutoniumfabrikk til indiske forskere. En slik fabrikk måtte inderne ha for å kunne lage atomvåpen. På dette tidspunktet var denne teknologien dypt hemmelig i de få andre landene som kjente den.
- Indiske atomforskere fikk fullt innsyn i teknikken for produksjon av plutonium i Norge.
I tillegg er det kjent fra tidligere at store mengder norsk tungtvann havnet ulovlig i indiske atomreaktorer på 1980-tallet. Inderne fikk kjøpt 15 tonn norsk tungtvann via den tyske forretningsmannen Alfred Hempel i 1983. Samme år ble etter alt å dømme ytterligere 12,5 tonn norsk tungtvann ulovlig videresolgt fra Romania til India.
I 1990 avdekket Dagbladet at Norsk Data hadde solgt seks meget kraftige datamaskiner til senteret for produksjon av indiske atomvåpen, Bhabha Atomic Research Centre (BARC).
India sprengte sin første atomladning i 1974. I 1998 detonerte India og erkefienden Pakistan en lang rekke kjernefysiske våpen. Begge landene har fulgt den samme strategien for å skaffe seg disse våpnene: En langsom og skrittvis innsamling av informasjon og teknologi fra dem som var villige til å bidra. For Indias del har Norge vært av de villigste og viktigste bidragsyterne.
India startet sin atomforskning allerede i mars 1944 – mer enn tre år før landet fikk sin selvstendighet fra Storbritannia.Krumtappen i det indiske atomprogrammet var dr. Homi Bhabha. Beslutningen om å utvikle indiske atomvåpen ble tatt rundt 1950.
JAKT PÅ NORSK TUNGTVANN
I 1983 fikk India tak i 27,5 tonn norsk tungtvann på ulovlig vis. Avsløringen av dette skapte en stor politisk skandale i Norge, og norske myndigheter prøver fremdeles med jevne mellomrom å få inderne til å innrømme de ulovlige transaksjonene. Til nå har India blånektet for å ha kjøpt dette tungtvannet, til tross for sterke norske bevis på det motsatte.
Brennpunkt kan nå avsløre at Norge og India allerede i 1952 var i seriøse forhandlinger om salg av mellom seks og ti tonn tungtvann – nok til å drive en atomreaktor. Norske myndigheter var da svært velvillig innstilt til å selge det sensitive atommaterialet til inderne.
Den 11. januar 1952 ble det norske konsulatet i Bombay kontaktet av administrasjonssjef Patuck i den indiske atomenergikommisjonen. Patuck ville kjøpe 4-5 tonn tungtvann, og lurte på om Norge kunne levere.
To måneder senere skrev dr. Homi Bhabha, lederen av Indias atomprogram, selv et brev til den norske atomsjefen Gunnar Randers. Nå var kvantumet tungtvann som inderne ønsket økt til mellom fem og seks tonn. Bhabha foreslo kontant betaling, eller en byttehandel der Randers og Norge skulle få viktige atommaterialer som uran, beryllium og thorium mot tungtvannet.
Randers svar var at inderne kunne kjøpe tungtvann i Norge, hvis de kunne vente til produksjonskapasiteten på Rjukan var ledig. Det ville ta tre år.
I september 1952 ble det fart i forhandlingene. Da kom Bhabha selv og den indiske industriministeren dr. Bhatnagar på besøk til Oslo. 25. september hadde de et viktig møte med handelsminister Erik Brofoss og direktør Bjarne Eriksen i Norsk Hydro. Brofoss forsikret de prominente indiske gjestene om at den norske regjeringen var velvillig innstilt til å selge tungtvann til India. Det samme var Norsk Hydro – men leveransene kunne ikke starte før i 1958. Årsaken var at Hydro hadde solgt alt tungtvann de kunne produsere de nærmeste tre-fire årene til Storbritannia, Frankrike og Nederland.
Hydro-direktøren hadde imidlertid et oppsiktsvekkende forslag til Bhabha og Bhatnagar: Hvis India kunne betale for å bygge ut tungtvannsfabrikken på Rjukan, ville kapasitetsproblemene bli løst, og India kunne få tungtvannet de trengte flere år raskere. Dette forslaget var inderne mer enn positive til. Ca. fem millioner kroner ville utbyggingen koste – eller over 50 millioner kroner i dagens pengeverdi. Noe endelig svar på om indiske penger ble brukt til å bygge ut Hydros tungtvannsfabrikk gir ikke Brennpunkts dokumentasjon. Informasjonsdirektør i Hydro Norge, Tor Steinum, avviser at dette skal ha skjedd. Men gang på gang utover på 1950-tallet kom Hydro tilbake til saken.
I juni 1953 laget Hydro et kontraktsforslag for salget av 5,5 tonn tungtvann til India. Inderne ble gjort oppmerksom på at Hydro forutsatte at India dekket utgifter til utbygging av Rjukan-fabrikken ved et eventuelt salg.
Kontraktsutkastet fra Norsk Hydro, som Brennpunkt sitter på, inneholder ingen klausul om at tungtvannet bare måtte brukes til fredelige formål. Til Gunnar Randers sa Bhabha at India kunne få kjøpt tungtvann fra USA, den andre store produsenten ved siden av Norge. "Men da med så mange videre komplikasjoner for deres fremtidige arbeid, at de foretrakk å få tungtvannet fra Norge", skrev han i et memorandum til Utenriksdepartementet i juli 1953. Amerikanerne krevde nemlig at land som kjøpte tungtvann måtte garantere ikke å bruke det til atomvåpenproduksjon.
Kort etter at inderne fikk kontraktsforslaget fra Norsk Hydro, sendte de en formell bestilling på seks tonn norsk tungtvann. Inderne forlangte leveranser fra første halvdel av 1956 – noe som var umulig for Hydro.
Hydro kunne derimot selge India ett tonn tungtvann i 1956, og de siste fem tonnene i 1958/59 – en løsning som inderne kunne akseptere. I et internt notat om leveringsterminer for tungtvann fra Norsk Hydro, datert 12. oktober 1954, står India oppført med en leveranse på ett tonn i mai/juni 1956.
India fikk omsider kjøpt mesteparten av det tungtvannet de behøvde fra USA – uten betingelser om fredelig bruk. Dermed kansellerte inderne selv bestillingen fra Norsk Hydro. Dette kan både Hydro og norske myndigheter prise seg lykkelig over. Salg av tungtvann til India var godkjent av myndighetene - og hadde det blitt eksportert ville Indias første bombeplutonium ha blitt produsert ved hjelp av norsk tungtvann.
JOMAR BRUNS TUNGTVANNSREISE
Jomar Brun var mannen som sammen med professor Leif Tronstad bygget opp verdens første tungtvannsfabrikk på Rjukan i Telemark. Anlegget på Vemork sto klart til produksjon i 1934. Da krigen kom ble det klart at tungtvannet også hadde et uhyggelig bruksområde – som moderator i plutoniumproduserende atomreaktorer.
Tungtvannseksperten Jomar Brun.
I 1953 hadde Jomar Brun sluttet i Hydros tungtvannsfabrikk og var ansatt på Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Brun var likevel tilknyttet Hydro som spesialkonsulent. Han var fremdeles en av verdens fremste eksperter på tungtvannsproduksjon.
Samtidig som India forhandlet med Norge om å kjøpe tungtvann til sin første plutoniumsreaktor, syslet de alvorlig med tanken om å bygge sin egen tungtvannsfabrikk. Sommeren 1953 var fire indiske forskere deltagere på den store reaktorkonferansen på Kjeller. Der kom de i kontakt med Jomar Brun. Da inderne kort etter hadde behov for teknisk bistand for å reise en tungtvannsfabrikk, var det naturlig å kontakte Brun.
Norsk Hydro var skeptiske til at Brun skulle innvie inderne i produksjonsteknikk for tungtvann. Hydro var redde for at industrihemmeligheter ville bli røpet. Men etter påtrykk fra Utenriksdepartementet ga konsernet etter. I et møte hos forskningsdirektør Stephansen i Hydro fikk Brun beskjed om å dra.
"Jeg hadde inntrykk av at det lå utenrikspolitiske hensyn bak", skrev han i dagboken.
I to måneder arbeidet Brun i India. Han besiktiget flere aktuelle plasseringer for tungtvannsfabrikken og utarbeidet kostnadskalkyler og omfattende planverk. Resultatet ble en meget omfattende og detaljert rapport på 50 maskinskrevne sider – pluss 12 sider håndskrevne kalkyler. Rapporten ble stemplet hemmelig og overlevert indiske atommyndigheter sommeren 1954.
I rapporten konkluderte Brun med at India burde bygge en tungsvannsfabrikk ved Bhakra-Nangaldemningen i Punjab-provinsen – og at fabrikken burde bruke den samme elektrolysemetoden for tungtvannsproduksjon som Norsk Hydro brukte på Rjukan. Da inderne kort etter startet byggingen av fabrikken, ble Bruns anbefalinger fulgt til punkt og prikke. Indias første tungtvannsfabrikk åpnet i 1962 og hadde da en kapasitet på 14,5 tonn tungtvann pr. år. Tungtvann fra Nangal er brukt i reaktorer som produserer plutonium til Indias atomvåpen.
Raja Ramanna, mannen som kalles den indiske atombombens far, uttaler seg rosende om Jomar Bruns innsats.
- Brun var en viktig konsulent for oss. Det var et stort skritt framover da vi kunne produsere tungtvann selv – dette var kanskje det viktigste resultatet av vår forbindelse med Norge, sier han til Brennpunkt.
I 1957 la Norsk Hydro inn et anbud for å levere elektrolyseutstyret til den indiske tungtvannsfabrikken. Oppdraget ville etter datidens mål vært enormt – over en halv milliard kroner i dagens pengeverdi. Hydro tapte konkurransen. Inderne valgte et tysk konsern til å stå for selve byggingen av fabrikken.
NORSK PLUTONIUMSTEKNOLOGI TIL INDIA
De indiske atomforskerne var klar over at de trengte kunnskaper om plutoniumproduksjon for å kunne fremstille atomvåpen. Plutonium er selve sprengmaterialet i atombomber.Tidlig på 1950-tallet var det ingen lettvint sak å få tilgang på slik informasjon – eller det spesialiserte utstyret som må til for å renfremstille plutonium av bombekvalitet. Da India omsider åpnet sin første store plutoniumfabrikk i 1965, hadde de fått teknologien fra amerikanerne.
Men India begynte arbeidet med plutoniumproduksjon mye tidligere. Indias atomsjef Raja Ramanna forteller til Brennpunkt at det fantes flere laboratorier for plutoniumproduksjon i liten skala før den store fabrikken ble åpnet. Slike laboratorier er en viktig del av veien som må gås opp før en kan bygge et stort anlegg. Og Indias laboratorier ble bygget på en tid da plutoniumteknologi var strengt hemmelig overalt – bortsett fra i Norge.
I 1953 hadde norske atomforskere for første gang klart å renfremstille plutonium. Kunnskapen om prosessen ble delt med de som var interessert – også inderne. Brennpunkt sitter på dokumentasjon som viser at Institutt for Atomenergi på Kjeller sendte detaljerte tegninger av selve hjerteteknologien i en plutoniumfabrikk, det såkalte "solvent extraction apparatus", til India i 1953. Dette apparatet satte inderne i stand til å fremstille rent plutonium på et svært tidlig tidspunkt. I et "solvent extraction"-apparat foregår selve den kjemiske væskebaserte utskillingen av plutoniumet.
Det var den indiske atomforskeren dr. Jagdish Shankar som hadde bedt om spesifikasjonene på utstyret. I et brev datert 18. august 1953 tilbyr også Gunnar Randers inderne å få en norsk glassblåser til å produsere de svære glasskolbene til apparatet.
Norsk tilbud om plutoniumsutstyr.
Sammen med tegningene av "solvent extraction"-apparatet, fikk den indiske atomforskeren oversiktstegninger av den norske atomreaktorbygningen på Kjeller, av kontrollrommet og kontrollutstyret til reaktoren samt detaljer om reaktorens kjølesystem.
Den norske åpenheten gjorde inntrykk på inderne.
- På den tiden var dette helt spesielt. Selv de minste ting på atomfeltet ble ellers holdt strengt hemmelig. Når vi kom til Norge på den tiden fikk vi ikke følelsen av hemmeligholdet, slik vi fikk andre steder – som for eksempel i Sverige, sier Raja Ramanna.
Ramanna ble selv leder for det internasjonale NORA-prosjektet på Kjeller tidlig på 1960-tallet. Dette prosjektet gjaldt internasjonalt samarbeid om en såkalt nullenergi-reaktor som ble bygget ved Institutt for Atomenergi. Ramanna ble senere leder for den indiske atomenergikommisjonen. I 1974 hadde han ansvaret for den første indiske atomprøvesprengningen.
