Familien Svendsen bodde i 4. etasje i Ruseløkkveien 50. Familien var bortreist på nyttårsaften, med unntak av Berit på 18 år. Hun har akkurat fått jobb hos Alf Bjercke. Butikken må passes hele romjulen.
For å unngå at det blir for ensomt, sitter Berit og lager bordkort til en fest på nyttårskvelden. Hun har pyntet et juletre, for å få god stemning i leiligheten selv om de andre ikke er der. Festen skal være på nyttårskvelden hos en venninne i Skovveien. Bordkortene hun lager, har gamle fotografier av alle som skal være på festen om kvelden.
Hun sitter og lager disse bordkortene til kveldens fest ved et skrivebord under et vindu der hun har utsikt mot taket på Rådhuset.
– På det taket ble det heist et flagg som varslet når det var fare for flyangrep. Det flagget husker jeg godt. Det var heist denne dagen. Det behøvde ikke bety noe. Men denne dagen hørte jeg plutselig flydur. Fly som stupte. Jeg så gjennom det ene vinduet at flyene slapp noe. Det så ut som egg. Jeg skjønte det var bomber.
Død mann i trappen
Da løp hun og fant nøkkelen til far, som ikke var der, men som hadde ansvar som portner i gården. Porteren skal låse opp bomberommet ved behov.
– Jeg måtte løpe ned trappen. Du vet, det er to innganger i slike bygårder. Bomberommet kom man til ned kjøkkeninngangen og baktrappen. Jeg låste opp døren fra kjøkkenet og gikk ut i trappen. Så husker jeg ikke mer på en stund.
Berit mistet bevisstheten, og kom til seg selv en halv trapp lengre nede, ved trappetoalettet. Hun ble redd og ropte. Snart hørte hun lyder. Familien i femte etasje var på vei ned.
Berit famler seg noen få skritt oppover trappen for å komme familien Gulliksen fra femte etasje i møte. Der snubler hun i trappen over en ille tilredt, død mann, en mann hun aldri før har sett. Han hadde akkurat fått seg en hybel på andre siden av oppgangen.
En gutt i oppgangen hadde fått en vindusrute over seg og blødde fælt. Han fikk legehjelp og klarte seg.
– Slik jeg husker det, døde tre eller fire mennesker i gården vår. Mange ble såret. Selv var jeg nokså heldig, bare et skrubbsår.
Bakgården i nabogården fikk en fulltreffer.
– Vi kom oss ned i kjelleren i bomberommet. Vi hadde litt kjeks og syltetøy i kjelleren. Delte det. Ble veldig såre og tørre i munnen av støvet, kjeksen gjorde det verre. Det var godt å dele blåbærsyltetøy for å få stemmen igjen.
Omsider gikk faren over-signalet, og de kunne gå ut igjen. Det var kaos i gatene. Hun gikk opp i leiligheten.
Juletre på tvers
Bygården stod fortsatt, men en vegg var skadet mot bakgården. Den raser siden ut, og det tar tid før bygården renoveres.
I leiligheten ser Berit at det står glassplinter igjen overalt i veggene, men mye var også helt i leiligheten.
Juletreet har flydd gjennom rommet og står på tvers i et vindu, liksom på vei ut. To store dobbeltdører var blåst ut av veggen, med karm og det hele, og lå over salongmøblene.
– Det er så mye rart man skal oppleve!
Utover ettermiddagen rydder hun litt, og går omkring i sjokk.
– På kvelden kommer venninnen min og henter meg. Vi gikk til en tante av meg for å si at jeg var i live. Så diskuterte vi en del hva vi skulle gjøre. Men jeg gikk til slutt til venninnen og var sammen med dem. Men det ble ikke en ordentlig fest, i stedet ble det en fin og rolig aften sammen med hennes foreldre.
Vondt med 22/7-bilder
Berit Mølmen forteller at hun i ettertid kan få sjokk når hun hører lyden av en flyalarm.
– Ellers var det jo vondt å se regjeringskvartalet i sommer. Nærbilder av bombede hus i Oslo, det vekker en del minner, skjønner du.
Hva tenker hun nå, om selve angrepet?
– Den gangen var du enten jøssing eller nazist. Jeg var jøssing. Men dette ble så innmari mislykket. Heldigvis brukte de ikke brannbomber. Vi ble ikke sinte, men syns det var sørgelig at de ikke fikk gjort det de skulle. De skulle jo berge oss, men dette gjorde jo ikke det. Noen ganger er du heldig, noen ganger går det gærent. Men jeg føler ingen bitterhet.
– Var det tyngre å bære sjokket når det ikke kom fra fienden, men fra de allierte?
– Vet du, jeg hadde en ung tante som giftet seg i tyskland før krigen. Hatet la seg, og jeg besøkte henne en stund etter krigen. Da jeg besøkte henne, spurte hun meg om akkurat dette. Jeg har det ikke sånn. Jeg er ikke bitter på britene. Gestapo gjorde så mye den gangen. Og Rinnan drev og jaktet på motstandsfolk, nei, det var kanskje riktig at de prøvde seg.
