Det var mange bygårder som ble rammet av bombene denne dagen, men verst gikk det ut over Ruseløkkveien 22. Der døde åtte mennesker, blant annet de to søstrene Dagmar og Gjertrud Andersen.
– Jeg bad mannen min gå innom Ruseløkkveien for å invitere sin mor og de to søstrene på middag. Det var tross alt nyttårsaften, sier Edith Andersen (98).
Men mannen hadde andre planer først.
En tur i akebakken
Edith og mannen, bodde på Majorstua. Hvis han hadde gått rett bort til Ruseløkkveien med invitasjonene, ville han havnet midt i infernoet, sammen med parets sønn.
– Mannen min tok med sønnen vår. Uten at jeg var helt klar over det, dro de opp i akebakken Korketrekkeren først. De fikk se flyene mens de var oppe i bakken, men jeg visste jo ikke hvor de var.
Kort tid etter angrepet, fikk hun høre at Ruseløkkveien var rammet.
– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. På en måte ville jeg løpe bort der, og jeg løp et stykke nedover gaten og skrek. Samtidig måtte jeg jo være hjemme hvis de kom.
I timene som fulgte fikk Edith to sjokk. Først et veldig hyggelig, da mann og barn kom uskadde hjem fra turen. Og så et veldig trist, da hun fikk bekreftet at to svigerinner var blant de døde.
Den dag i dag minnes Edith Andersen mannens to søstre Dagmar og Elfrida hver nyttårsaften ved å tenne to lys som er montert på en liten engel.
– De skulle jo liksom hjelpe oss, engelskmennene. Men de var jo ikke hjelpere, ikke denne dagen, sier hun.
Uventet besøk
Flere år senere møtte en av Ediths venninner to britiske flygere på Karl Johans gate. De kom i snakk, og britene spurte om bombeangrepet nyttårsaften 1944. Venninnen fortalte at hun kjente en familie som hadde blitt rammet hardt. De to flygerne ville gjerne treffe denne familien, og plutselig fikk Edith og mannen hennes uventet besøk.
– De fortalte at de hadde vært med i flyene som slapp bomber den dagen. De hørte på hvordan vi hadde opplevd dette fra bakken, og det gjorde visst inntrykk. De bad om unnskyldning, og de gav oss en gave, minnes jeg. Det var fint å treffe disse herrene, men hvem er vi til å ta imot en slik unnskyldning? Det var krig, og det hele er jo bare trist å tenke på.
