Grini-fanger tvunget til opprydding

I ruinene etter bombeangrepet mot Victoria terrasse, stod arbeidskommandoer av Grini-fanger. En av dem var Erling Kjølsøy fra Ottersøy.

Erling Kjølsøy

Motstandsmannen Erling Kjølsøy spionerte på tyske anlegg i trøndelag. Han endte opp i en arbeidskommando av fanger som måtte rydde opp etter bombeangrepet mot Victoria terrasse. Foto: Leif Hatland

Foto: Leif Hatland

Se filmen her:

Erling Kjølsøy (92) var motstandsmann under krigen. Han deltok i en gruppe som overvåket og rapporterte om tysk skipstrafikk og bygging av festningsverk. Kjølsøy var anleggsarbeider, men drev også med fiske.

– Jeg kunne fiske en tønne sild, og forsøke å selge den til tyskerne i de ulike festningene. På den måten kom jeg meg helt inn, og kunne legge meg på minnet hvordan det så ut der.

Men gruppen Erling Kjølsøy hadde uten at han visste det blitt infiltrert av Rinnanbanden. En septemberdag i 1944 kom han hjem til gården etter å ha fulgt kona til sykehuset. Hun skulle føde deres første barn. Han ble advart om at det var tyskere på vei for å arrestere ham, det foregikk en opprulling.

– Jeg hadde tid til å rømme. Men hva hadde skjedd da? Antagelig ville de tatt mor som gissel, og hun hadde ikke helse til et fengselsopphold. Eller så hadde de tatt kona. Ingen av dem ante hva jeg hadde drevet med. Jeg bestemte meg for å bli og vente på dem.

Tyske soldater tok oppstilling med tunge maskingevær rundt gården før norske og tyske Gestapo-folk rykket inn. Kjølsøy sier han lot seg arrestere uten motstand, men at de slo likevel.

Fødsel og forhør

Dette ble starten på en lang reise i flere etapper. Først ble Kjølsøy og de andre i gruppens hans, alle ble arrestert, samlet sammen i Rørvik. Deretter ble de transportert med Hurtigruta til Trondheim og tatt i forvaring på Vollan.

Mens kona lå og fødte parets første barn, var Erling Kjølsøy i torturisten Rinnans klør. Han og de andre fangene ble tatt inn til såkalt «pinlige forhør» på Misjonshotellet i Trondheim.

Hva som foregikk der inne, vil Erling Kjølsøy fortsatt ikke snakke om. Men både han og kameratene overlevde. Når rundene med avhør var over, ventet Falstad fangeleir på dem.

Det var her, et par måneder etter fødselen, at han fikk det første tegnet på at fødselen hadde gått bra. Stukket inn i en Røde kors-pakke med ekstra såpe, fant han en dag i liten lapp med en hilsen fra sin mor, sin kone og deres datter, som han nå fikk vite navnet på.

Kort tid etter skjedde det noe som gjorde at han trodde han aldri ville få se datteren. Han og to andre ble bedt om å bli med soldatene inn i skogen. De kunne få ta farvel med vennene først, et sikkert tegn på at de skulle bli skutt.

En meget lang togreise

Men turen gikk til en ventende bil, og bilen tok dem med til et sidespor utenfor Trondheim der det ventet et godstog. De fikk ingen forklaring, men streng beskjed om å komme seg inn i en av vognene. De levde, men togturen glemmer Erling Kjølsøy aldri.

– Vi satt på gulvet, på litt frossen halm. Det var slutten av januar. Vi fikk tre brødskiver og én sardinboks på deling.

Det var den eneste matrasjonen som ble utdelt, på en tur som varte i fem døgn. Vann fantes ikke, så de måtte spise skitten snø de kunne hente med nevene da toget stanset. Toget stanset ofte. De befant seg på et tunglastet godstog med krigsmateriell, som var på vei over Dovre midtvinters. Eneste kraftkilde var ved.

Omsider kom de frem til Oslo, og da gikk turen rett til Victoria terasse.

– Jeg var så tørst og sulten da jeg kom frem. Jeg bad vakten, en hird-gutt, om et glass vann. Han så stygt på meg og sa at jeg ikke hadde kommet til noe pleiehjem. Så sparket ham meg hardt i ryggen og smalt celledøra igjen bak meg. Jeg er glad det var en dør mellom oss da, for jeg har aldri vært så sint.

Arbeidskommando

Det ble kun én natt på Victoria terrasse, før Erling Kjølsøy ble flyttet til Grini. Der skulle han bli til freden kom.

På Grini ble han etter kort tid beordret ut i en arbeidskommando som skulle rydde opp i ruinene etter bombeangrepet mot Victoria terrasse. Selve Gestapo-hovedkvarteret ble ikke rammet, men flere bygårder hadde omfattende skader og Ruseløkkveien 22 ble aldri gjenreist.

Dette skjedde i starten av februar, en drøy måned etter angrepet fant sted.

I dag husker Erling Kjølsøy ikke klart hvilken gate han befant seg i. Han forteller at han og de andre fangene ryddet stein og glass i enorme mengder opp på lastebiler.

– Det var tungt arbeid, og vi ble ikke ferdige. Andre må ha fullført dette arbeidet, mens vi var tilbake på Grini. Det var store ødeleggelser og mye å gjøre.

Omsider hjem

Da freden kom, stod Erling Kjølsøy og tok imot beskjeden sammen med de andre fangene på Grini. Det var et stort øyeblikk. Og likevel kunne han ikke reise hjem ennå. Det var mye som måtte ordnes i overgangen mellom norsk og tysk styre, og han hadde verken klær eller penger. Alt han hadde, var fangedrakten sin.

Etter en stund ble det organisert et tog nordover med frigitte fanger som skulle få vende hjem. Først i starten av juni 1945 stod den hjemvendte motstandsmannen på dørterskelen hjemme og kunne se sin datter for første gang.

– Men da var jeg full av lus fra fengselsoppholdet. Jeg måtte gjennom et langt og grundig bad før jeg kunne holde rundt kona, og ta ungen min på fanget. Du kan tro det var et stort øyeblikk!