I den offentlige debatt snakker både politikere, fagfolk og pasientorganisasjoner om rundt 10.000 tvangsinnleggelser hvert år. Da tar man utgangspunkt i de registrerte tilfellene blant voksne, uten mørketall. SINTEF anslår at antallet formelle tvangsinnleggelser per år ligger et sted rundt 7.000. Disse tallene gjelder voksenpsykiatrien.
Statistikken
I tillegg til Norsk pasientregister, som SINTEF bygger sine analyser på, fører Statistisk sentralbyrå en egen oversikt over innleggelsene i psykisk helsevern. SSB bygger sine tall på en innrapportering fra helseforetakene på byråets egne skjemaer.
SSB fikk oppgitt 9.155 tvangsinnleggelser i voksenpsykiatrien i 2007, mens tallet for 2006 var 9.297. Det finnes ingen signifikant nedgang i løpet av tiåret. I tillegg kommer tvang i barne- og ungdomspsykiatrien.
Uklare tall
Blant unge under 18 år, har SSB registrert mer enn 2.000 tilfeller i 2007 og 2006. Til sammen blir dette mer enn 11.000 tvangsinnleggelser for alle aldersgrupper hvert år.
Et fellestrekk ved alle tallene er at de omfatter tallet på innleggelser, og ikke hvor mange ulike personer som er blitt lagt inn.
I løpet av ett år kan en og samme person vært tvangsinnlagt flere ganger, men tallene følger ikke personen. Derfor vet man ikke hvor mange enkeltpersoner som underlegges tvangsbehandling. Dagens datagrunnlag gir heller ikke innsyn i hvor lang tid hver enkelt pasient er innlagt.
Andre mørketall
Et nytt fenomen de siste årene, er at pasienter underlegges et vedtak om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Det betyr som regel at pasienten skal tvangsmedisineres som del av en poliklinisk behandling, men kan bo hjemme. Pasienten må da oppsøke lege hver eller annenhver uke for å få en sprøyte. Kommer man ikke, risikerer man ny innleggelse. Denne ordningen brukes gjerne etter et opphold på tvang på institusjon.
Det mangler eksakte data for denne typen vedtak uten døgnopphold. Et betydelig antall, noen mener mer enn tusen pasienter, lever til enhver tid med denne formen for tvangsvedtak som ikke synes i det daglige.
Selv om pasienten er nødt til å oppsøke et legekontor for å bli medisinert, i strid med egen vilje, gjenfinnes hun eller han ikke i noen tvangsstatistikk. Tvangsvedtaket kan for mange vare i flere måneder av gangen, dersom de først har vært innlagt på institusjon. Mørketallene for den samlede bruken av tvang, blir dermed enda større.
Frivillig tvang
Videre finnes et fenomen som pasientorganisasjoner omtaler som ”uformell tvang”. Undersøkelser bekrefter at også frivillig innlagte pasienter, opplever seg presset til for eksempel medisinering. Dersom de ikke ”frivillig” tar den medisin som legen mener er best for dem, trues de med tvangsvedtak.
Denne formen for subjektivt opplevde trusler registreres ikke noe sted, selv om det rettslig er slått fast at slike trusler er å regne som tvang.
En sentral politisk målsetting i Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008), er å redusere bruken av tvang i Norge. Etter loven skal frivillighet alltid være forsøkt først, og all psykiatrisk behandling skal uansett juridisk status være preget av respekt og medvirkning.
2008 er opptrappingsperiodens siste år, og i tillegg til de opp mot 10.000 tvangsinnleggelsene man regner med hvert år, skjuler det seg altså store mørketall. Ingen vet hvor mange totalt som opplever at de blir utsatt for tvang.
Liten andel er ”farlige”
For å bli tvangsinnlagt krever loven at du lider av en såkalt alvorlig sinnslidelse. I tillegg skal du oppfylle minst ett av to tilleggskriterier; farekriteriet eller behandlingskriteriet.
Offisielle tall viser at bare om lag 5 prosent innlegges på tvang fordi de utgjør en fare for seg selv eller andre, slik at farekriteriet kan brukes.
Tvangsbehandling
Mer enn 90 prosent av tvangsinnleggelsene foregår på det såkalte behandlingskriteriet. Hensikten er da ikke å forspille en sjanse til helbredelse eller vesentlig bedring. Meningen er at pasientens livskvalitet skal bli vesentlig forbedret som følge av behandlingen, men at pasienten må underlegges tvang fordi hun eller han i situasjonen ikke vet sitt eget beste.
Det man vet er at tvang rammer skjevt sosialt, at det blant tvangsinnlagte er en overrepresentasjon av enslige menn uten fast arbeid eller egen bolig. Data fra de ulike helseforetakene viser også at tvang forekommer langt hyppigere i noen deler av landet enn i andre.
Se også
