- Lokalbefolkningen kalte ham brother Kristoffer, det forteller mye om sønnen vår, sier ekteparet.
Savnet etter Kristoffer er stort i barndomshjemmet på Stange. Jeanette har mistet sin storebror og gode venn. Lillian og Idar har mistet en hengiven sønn. - Han ringte jo hjem hele tiden. Vi pleide å sitte i sofakroken alle tre med telefonen på høytaler, mens Kristoffer fortalte om sin dag nede i Afghanistan. Etter bomben gikk det lang tid før jeg sluttet å vente på at han skulle ringe, forteller Lillian Jørgensen.
Storebror for flere
Kristoffer tok initiativ til en foballturnering mellom soldater og lokalbefolkning. Her under premieutdelingen.
Foto: (Privat)- Kristoffer ville hjelpe andre. Det var et av hans viktigste argument når vi første gang snakket om at han ville til Afghanistan. Etter at han døde var det mange afghanere som kom til leiren i Maymaneh, for å dele sorgen. De kalte ham Brother Kristoffer. Han var en sånn type som stoppet opp å pratet med folk, ble venn med folk. Han dro igang fotballturnering dere nede og det var mange blant lokalbefolkningen som visste hvem han var, og var venn med ham, forteller foreldrene hans.
Dokumentarfilmen 'Soldaten' viser hvordan Kristoffer Sørli Jørgensen opplevde tiden i Afghanistan, og hvordan han på sin måte bidro til å knytte bånd mellom nordmenn og afghanere i Maymaneh.
Foto: Magnus Jordheim SwärdVille lage film
Fra han var på første Afghanistan-trening i Troms, var Kristoffer en av hovedpersonene i en dokumentarfilm. Selskapet Videomaker ville følge norske soldater gjennom en kontigent i Afghanistan. - Da han døde var jeg ikke i tvil om at filmen likevel skulle vises. Han brant for filmprosjektet, og det hjelpearbeidet han gjorde i Afghanistan. Det er helt i hans ånd at folk i Norge nå får oppleve ham og det han var med på i Afghanistan, sier mamma Lillian.
Det var veldig tøft for familien å se filmen om Kristoffer første gang. - Det er godt å ha et levende minne, der Kristoffer snakker om livet sitt og hva han sto for. Spesielt hardt var det å se videodagboken Kristoffer tok opp etter at han kjørte over en bombe i oktober. Da ble han reddet fordi han satt i en pansret bil. På filmen forteller han om opplevelsen og hvor glad han er i oss her hjemme. Du kan se på filmen hvor tøft dette var for han, forteller Lillian. En måned senere dør han når han kjører over en veibombe i en upansret bil.
Ikke bitre
Kristoffer i samtale med lokalbefolkning på en markedsplass
Foto: (privat)Lillian, Jeanette og Idar har fått betale dyrt for en terrorhandling i et fjernt land. - Vi er likevel ikke bitre, hverken på Forsvaret eller Afghanerne. Egentlig bare på de som la ut bomba som drepte sønnen vår. Han delte ut fotballer, ikke kuler.
- Kristoffer gikk inn i jobben sin med stort engasjement. Han ville bidra til å gjøre Afghanistan til et tryggere og bedre land å vokse opp i. Han sto på, og brukte idrett og fotball som døråpner mot lokalbefolkningen. Han var stolt av oppdraget sitt, og vi er veldig stolte av ham, sier Idar og Lillian.
Selvfølgelig skulle de gjerne kunne spolt tiden tilbake til 7. november 2007, dagen før Kristoffer døde, og han reiste til Afghanistan igjen etter endt perm. Nå forsøker de heller å føre sønnens arbeid videre, gjennom som skal gå uavkortet til barn i Afghanistan. - I mange land snakker man om hevn etter en sånn hendelse. Vår tanke er å fortsette jobben Kristoffer var med på, å gjøre Afghanistan til et litt bedre land å vokse opp i. Derfor samler vi inn penger til blant annet idrettsaktivitet der nede. Vi jobber med et prosjekt i samarbeid med Kirkens Nødhjelp og Norges Fotballforbund kalt "Fotball For Fred". Dette er et prosjekt rettet mot barn. Prosjektet skal lære barn å lese og skrive. Utvikle barn til å takle konflikter uten å utøve vold. Lære barn viktigheten av fred og forsoning med da særlig idrett som virkemiddel. Vi tenker oss et ballbinge prosjekt i tilknytning til dette, forteller Idar Jørgensen.
LENKER:
