- Dette har aldri vært en politisk film. I utganspunktet skulle filmprosjektet vise vanlig norsk ungdom som drar ut. Ut til en hverdag som vi så langt bare har sett korte nyhetsinnslag fra. Så skjedde det tragiske med Kristoffer, og min tanke var at det ikke kom til å bli noen ferdig film, forteller Erlend Hein Lange.
- Kristoffer ønske mer enn noen andre at det skulle bli film av hans historie i Afghanistan. Familien hans har også hatt et sterkt ønske om det, forteller regissør Erlend Hein Lange.
Foto: Videomaker- Kristoffer ønsket mer enn noen andre at det skulle bli en film. Han ønsket å vise hvem han var, og det han gjorde i Afghanistan. Det er klart at jeg kom i et moralsk dilemma når Kristoffer plutselig døde, men både foreldrene hans og jeg er enige i at det er dette Kristoffer selv ville ønsket, forteller regissøren.
Større enn seg selv
- Både filmen og Kristoffer som hovedperson er på mange måter større enn seg selv. Første gang jeg møtte Kristoffer fikk jeg et veldig positivt inntrykk av ham. Jeg oppfattet ham imidlertid ikke som det beste emnet å lage film om, han var lite verbal. Der tok jeg feil. Kristoffer vokste fra en ung gutt til å bli en voksen mann på kort tid. Opplevelsene i Afghanistan gjorde at det ble tydeligere og tydeligere at han var en idealist. Han engasjerte seg voldsomt for folket i Afghanistan og dro igang blant annet en fotballturnering mellom lokale og soldater der ned. Han hadde virkelig et engasjement som ikke jeg hadde ventet, forteller Erlend Hein Lange. Han tror filmen om Kristoffer er tro mot det Kristoffer sto for, og den energi han la ned i arbeidet for lokabefolkningen i Afghanistan.
