– Dette er kommunalt røveri. Politikerne fratar eiere av hus med boplikt store verdier. Disse husene faller betraktelig i verdi på grunn av denne reguleringen. Samtidig er dette med på å presse prisene på fritidsboliger opp i været, mener professor Normann Aanesland ved Norges Landbrukshøgskole (NLH). Sammen med Olaf Holm har han laget en rapport om boplikt og virkingene av reguleringen.
(Se grafisk framstilling her)
– Tyveri
Det er ikke bare Lillesand kommune som har boplikt. Totalt er det 76 kommuner som har boplikt i en eller annen form. Og alle fratar eiere av bolighus med boplikt store verdier. I Lillesand er boplikt innført for å hindre oppkjøp av sørlandseiendommer som står tomme om vinteren. Kommunepolitikerne ønsker lys i vinduene også om vinteren. Hjelmeland kommune i Rogaland har også innført boplikt. Også der taper de bopliktige penger. Aanesland og Holm har regnet ut at verditapet i Hjelmeland ligger over 189 millioner kroner.
– Det er det offentlige som stjeler fra individet, akkurat som de gamle kongene gjorde når de delte opp mynter og lagde dem mindre. I en viss grad så må individet finne seg i dette, men det er grenser for hvor langt politikerne kan og bør gå. Og i Lillesand så synes jeg man har overskridd den grensen, sier Aanesland.
Her ved Åkerøya ble boplikten innført i 1990. Den har ikke falt i smak hos alle.
I Lillesand har beboerne på Åkerøya reagert kraftig på boplikten.
– Dette er en voldsom verdifrarøvelse. Det er nesten som et tyveri av folk som bor her ute. Folk må da kunne bo fritt i dette landet, sier Marit Syversen, som har bodd på Ågerøya siden boplikten ble innført for første gang i 1990.
– Sjekk klesvasken
Boplikten på Åkerøya har splittet de 14 fastboende familiene i to grupper, en som er for og en som er mot boplikt.
– Nå er det veldig lite hyggelig her ute. Det er nesten krig fra hvert hjørne. Det er litt sørgelig at forholdet blir sånn. Men når kommunen oppfordrer folk som bor her ute til å gå og se i andre vinduer om folk bor der eller ikke, da er det klart at det blir uvennskap, forteller Syvertsen.
Marit Syvertsens opplevelse av bopliktens konsekvenser støttes langt på vei av professor Aanesland.
Landbruksdepartementet anbefaler kommunene å sjekke folks klesvask for å se om de oppfyller boplikten.
– Boplikten er egnet til å skape splid i kommuner som har innført dette, splid i mellom bopliktige eiere som blir fattigere, og utenbygdsboende som eier fritidsboliger i Lillesand som blir rikere på grunn av reguleringen. Boplikten forsterker på denne måten den gamle konflikten mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende, sier professor Aanesland.
Det er svært få kommuner i Norge som klarer å kontrollere boplikten. De har verken kapasitet eller ressurser.
– Det er vanskelig for en kommune å kontrollere boplikten. Da blir de nødt til å gå rundt å se litt i snøen om det har gått folk der. Problemet er at det har vært lite snø de siste årene. Da må kommunen bruke andre indikatorer på at det bor folk der, for eksempel klesvasken.
Landbruksdepartementet har anbefalt å bruke klesvasken, forteller Aanesland.
Ingen kommunal hjelp
– Vi får heller ikke mye hjelp fra kommunen. Vi må greie oss helt selv, forteller Marit Syvertsen. Hun var en gang i tiden en forkjemper for boplikten, men kommunen fulgte ikke opp med å legge forholdene til rette for at boplikt skulle være mulig.
Det går ingen skyssbåt til Åkerøya, annet enn skoleskyssen som har sin siste tur klokken 15:00. Kommunen henter ikke søppel der ute. Det er ikke butikk eller post på øya.
– Det var ingen lovnader fra kommunen sin side som jeg kjenner til. Dette er ikke noe kommunen har funnet på, men det er jo fordi at folk selv ønsket boplikt, sier ordfører i Lillesand, Odd Steindal.
