– Kvinnen blir et misfoster og et intetkjønn

«Også jeg erkjenner fullt ut at kvinnen er et menneske, men herav følger det på ingen måte krav om politisk stemmerett.»

Dette sa statsråd Nils Hertzberg under den første stortingsdebatten om stemmerett for kvinner i 1890.

Selv om noen menn talte for, ble forslaget etter en langvarig debatt på Stortinget nedstemt med 70 mot 44 stemmer.

Nå er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge, men det tok flere tiår å overvinne de sterke motstanderne.

Se dokumentarserien «Kvinne 2013» i NRK nett-tv. Serien er laget i forbindelse med 100-årsjubileet, og første episode handler om kampen for stemmerett.

– Hun blir et intetkjønn

Da forslaget for første gang ble behandlet i Stortinget, var motargumentene mange. De gikk hovedsakelig ut på at kvinnen var skapt til å ha sin plass i hjemmet, mens den offentlige sfære var forbeholdt mannen.

Biskop Johan Christian Heuch var blant dem som gikk kraftigst til angrep på kvinnestemmeretten, og fremhevet kvinnens underlegenhet. Han sa at kvinner som beskjeftiget seg med politikk, ville bli sterile og utvikle seg til et slags intetkjønn.

«Hun kan ikke gjøre mannens gjerning, og hun vil ikke gjøre kvinnens gjerning, hva blir hun da? Hun blir et vanskapt misfoster, hun blir et neutrum.» sa han under Stortingsdebatten i 1890.

Han la også Bibelen til grunn for sitt syn:

«...det å la kvinner delta i det offentlige liv, strider mot Guds skaperordning.»

– Et spørsmål om makt

Motstanderne av stemmeretten hadde mange argumenter å komme med. Det ble blant annet sagt at «grøten ville koke over» og «ungene ville skrike», dersom kvinnene fikk anledning til å delta i politikken. Dette ville føre til at familien raknet, og deretter hele samfunnet.

• Se gamle dokumenter fra debatten i 1890 i Stortingsarkivet.

Mannen som hadde fremmet det første forslaget om stemmerett for kvinner, Viggo Ullmann, mente dette var sludder og vås. Han mente det til syvende og sist var et spørsmål om makt. De som avviste forslaget, fryktet rett og slett å miste makten sin, sa han.

Men motstanden vedvarte også i de kommende årene. Forslaget om stemmerett ble flere ganger brakt på banen, for så å bli forkastet eller ikke tatt opp til behandling i det hele tatt.

Heldigvis var det noen som nektet å gi seg.

Høvdingen i norsk kvinnebevegelse

Spesielt én kvinne utmerket seg tidlig i kvinnekampen. Navnet var Gina Krog. Hun var høyreist og flott, og bar ofte fjær i hatten. Som person var hun sosial, uredd og kompromissløs. Allerede i 1884 var hun med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening, som den første kvinnesaksforeningen i Norge, og blir ofte omtalt som «høvdingen i norsk kvinnebevegelse».

Hun sto for en radikal likestillingspolitikk på den tiden, og ett av de første temaene organisasjonen hennes diskuterte var krav om at kvinner skulle få stemmerett ved lokale og nasjonale valg på like vilkår som menn.

Stridens kjerne var § 50 i grunnloven. I begynnelsen av paragrafen het det nemlig:

«Stemmeberettigede ere de Norske Borgere…». Da det ble skrevet i 1814 var det helt utenkelig at kvinner skulle ha stemmerett, og i 1818 ble det presisert av Stortinget at «Norske Borgere» betød kun menn.

Det var denne første setningen Gina Krog ønsker å endre til: «Stemmeberettigede ere de Norske Borgere, Mænd og Kvinder... », slik at kvinner fikk samme rettigheter som menn.

Påvirket i det skjulte

En annen kvinne som engasjerte seg sterkt i stemmerettskampen var Fredrikke Marie Qvam. Mens Gina Krog var «høvdingen» har Fredrikke Marie Qvam blitt omtalt som «korridorenes dronning». Hun var mer stille av seg og arbeidet mer i det skjulte, men utrettet enormt mye.

Mannen hennes var rikspolitiker, og mens han holdt taler foran landets ledende politikere, gikk hun rundt og overtalte fruene deres på bakrommet.

Hun ledet også en stor underskriftskampanje i 1905, der hun fikk samlet inn rundt 300.000 kvinnestemmer til støtte for unionsoppløsningen. Det var litt av en bragd å hente inn så mange underskrifter, med tanke på at dette var lenge før det fantes tekniske hjelpemidler.

Aksjonen ble et viktig skritt i kampen for kvinners stemmerett, fordi hun viste at kvinner var like patriotiske og verdige borgere som menn, og at det derfor ikke representerte noen fare å gi dem stemmerett.

Den store seieren

Først 23 år etter den første debatten i Stortinget, fikk kvinner endelig stemmerett på lik linje med menn i 1913. Mange delmål var nådd på veien, blant annet retten til å stemme ved kommunevalg i 1910. Tonen blant representantene på Stortinget var nå en ganske annen.

Det var likevel rart at den store seieren i 1913 kun ble registrert med en liten notis i avisen. Trolig var mye av grunnen til dette at stemmeretten for kvinner allerede var delvis innført, i mange små etapper. Dette siste steget var noe som nå måtte komme, og grunnlovsendringen ble trolig bare regnet som en formalitet.

Men satt i historisk perspektiv var seieren enorm. Kampen om likestilling var på ingen måte over, men den hadde tatt et sjumilssteg. Dette ble startskuddet for at kvinner for alvor fikk delta i politikken. Allerede i 1911 hadde Anna Rogstad blitt første kvinne på Stortinget, og nå åpnet det for enda større deltakelse for kvinner i politikken.

Heuch tok heldigvis feil i sin antakelse om at kvinner ble sterile dersom de deltok i det offentlige liv, men hadde kanskje rett i at grøten kokte over i noen hjem mens kvinnen var ute og leverte stemmeseddelen sin.

På Stortingets nettside kan du se noen av originaldokumentene fra stemmerettskampen.