/Lars Karelius Noer/Tor Martinsen
Nettmøtet om fotball og penger
Norske idrettsledere mistet kontrollen, og norsk fotball mistet sin uskyld.
Millionene skulle yngle
En av dem som satset tungt var investor Øystein Stray Spetalen. Vålerenga ble klubben der millionene skulle yngle.
– Satsningen på norsk fotball ble en parallell til satsningen i internettselskapene. Alle ville inn og ingen skjønte noe av det, og alle stakk da regningen kom på bordet, sier Spetalen til Brennpunkt.
En milliard borte
Selv tapte han minst 20 millioner kroner i Vålerenga. Til sammen er det tilført og brent av en millard kroner i norske toppklubber de siste 10 årene.
Ikke sportslig framgang
I kjølvannet av Bosman-dommen, Rosenborgs framgang, og det norske landslagets fremgang på 1990-tallet, ble det satset store penger i norsk fotball.
Alle piler pekte til himmels, og investorene begynte å tenke fotball da de nye "AS’ene" dukket opp. Nå i ettertid mener Spetalen at det også er et paradoks at millioninnsprøytingen heller ikke ga noen sportslig framgang.
– Jeg tror det til sammen ble puttet inn rundt hundre og femti millioner kroner i løpet av seks år i Vålerenga. Det man erfarte i løpet av de seks årene, var at vi var et like stort bånnlag da vi gikk ut av det, som da vi gikk inn i det. Dette sier tidligere VIF-investor Øystein Stray Spetalen.
Kollektiv galskap
Salget av Ole Gunnar Solskjær til Manchester United i 1996 bidro til en akselerende pengegalopp. Nesten 15 millioner kroner la Manchester United på bordet for spilleren. Investorene og klubbledere så at det her var mulig å tjene store penger på spillersalg.
– Da tok den kollektive galskap totalt grepet om norske fotball-ledere, sier Ingebrigt Steen Jensen i Stabæk til Brennpunkt. Han forteller om en hodeløs satsning i klubbene, som førte til at mange spillerne fikk doblet lønnen mot å tegne lange kontrakter som en motvekt mot Bosmandommen. Ingen så muligheten for at overgangsmarkedet skulle bryte sammen.
Fotballmillonærene
Rundt år 2000 var det mellom 40 og 50 norske fotballspillere som tjente mer enn en million kroner i året.
Ni av spillerne spilte i Brann, en klubb som i år etter år har slitt med store underskudd.
I baren på Plaza
Andre Flem var i denne perioden en sentral spiller på Stabæk. Han beskriver 1990-tallet i norsk fotball slik:
- Det var som en heistur hvor du startet på bunnen, og så fløy til topps på Plaza, der du satt og jublet i baren. Så bar det ned i midtsjiktet igjen. Nå har det roa seg og det er ikke så mange som forventer så høye lønninger mer.
Nedturen startet, bobla sprakk
Nedturen begynte for alvor i 2001. Da sprakk fotballboblen. Salget av norske spillere til utlandet stoppet opp.
Eliteserieklubber som hadde budsjettert med millioninntekter av spillersalg, sto plusetlig med et samlet underskudd på 170 millioner kroner. Konsekvensen var gjeldsforhandlinger, og at selv spillere under kontrakt måtte gå ned i lønn.
Statsministerlønn eller lektorlønn?
Situasjonen foran seriestart nå, er at klubbene budsjetterer meget forsiktig når det gjelder spillersalg. Tall hentet fra flere eliteserieklubber viser at spillerlønningen foran 2004-sesongen er tilbake på samme nivå som på midten av 1990-tallet.
- Nå tjener jo en fotballspiller som en lektor, og du kan godt si at det er rikelig det og. Det er i alle fall ikke lønn som hos to statsministere, sier Ingebrigt Steen Jensen, og han legger til at det kun er i Rosenborg det i dag betales millionlønninger til spillerne.