En undersøkelse Brennpunkt-redaksjonen har gjort i arkivene i Justisdepartementet, viser at 42 mennesker har fått billighetserstatning etter å ha tilbragt barndommen ved norske barnehjem. De fleste sakene gjelder voksne mennesker som ble plassert på barnehjem på 50- og 60-tallet.
De siste ti årene har 68 mennesker søkt staten om erstatning fordi de mener de ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt i barnevernsinstitusjoner. 26 personer fikk avslag, mens 42 fikk medhold.
Færre får medhold
Gjennomgangen Brennpunkt har gjort, viser at tallet på innvilgede søknader i barnehjemssaker sank i den tiårsperioden vi undersøkte. På 90-tallet og frem til 2000 fikk sju av timedhold i søknaden. På denne tiden var det Stortinget som i siste instans behandlet sakene.
De siste to årene har bare en av fire fått medhold. I denne perioden ble ordningen med billighetserstatning endret, slik at det ikke lenger er stortingspolitikerne som behandler de enkelte sakene.
Eget utvalg
Spørsmålet om billighetserstatning blir avgjort av et eget utvalg. På utvalgets første møte i år fikk seks tidligere beboere ved barnehjemmet ”Vårsol” i Finnmark innvilget sine søknader om erstatninger. En fikk 50.000 kroner, de andre fikk 30.000 kroner i erstatning. To av de tidligere Vårsol-barna hadde solid dokumentasjon på hva de var blitt utsatt for: Den tidligere bestyreren ved hjemmet ble dømt i Høyesterett for seksuelle overgrep mot dem alt i 1964.
Rimelighetsvurdering
Billighetserstatningen har ingen foreldelsesfrist, og er dermed en erstatningsmulighet for dem som ikke vinner frem gjennom rettssystemet. For å få billighetserstatning må du ha kommet dårlig ut i forhold til andre i samme situasjon, samtidig som det offentlige er å bebreide.
Erstatningen gis etter en ren rimelighetsvurdering, og skal ikke dekke reelle tap, men være et plaster på såret.
Brennpunkt har gått gjennom alle dokumentene i forbindelse med søknader om billighetserstatning fra 1993 til 2002. Historiene bak søknadene viser en virkelighet som de færreste nordmenn er klar over eksisterte i Norge i etterkrigstiden. De 26 personene som ikke fikk erstatning, fikk som regel avslag fordi utvalget mente de ikke kom dårligere ut enn andre barnhjemsbarn.
Avslag
I ett av avslagene kommer det klart frem at barnehjemsbarna måtte finne seg i ”mye juling”. En kvinne som søkte om erstatning, fikk medhold i at det var riktig at hun ofte ble banket opp. Både utvalget og Statens ungdoms- og adopsjonskontor innrømmer at ”mangelfullt tilsyn med barnehjem i 1940 og 1950 årene fikk negative konsekvenser for et stort antall barn”.
Kvinnen fikk likevel ikke erstatning fordi man ”ikke kunne se at hun hadde kommet særlig uheldig ut i forhold til andre barnehjemsbarn i samme periode”.