Psykisk syke får ikke hjelpen de har krav på

Nå skal Anne Wolds dødsfall granskes. Samtidig har opptil 30.000 psykisk syke nordmenn behov for et tverrfaglig hjelpeteam. Men bare et fåtall får tilbudet.

Anne Wold som ung

FUNNET DØD: Anne Wold ble funnet død i den kommunale leiligheten hun bodde i. To og et halvt år tidligere hadde Nav stanset trygdeutbetalingene hennes fordi de ikke hadde noen registrert adresse på henne. Bildet er fra hennes yngre dager, mens hun ennå var frisk.

Foto: Roar Berg-Hansen / Privat

Psykisk syke Anne Wold døde avmagret og alene. Men hennes historie er langt ifra unik.

Etter at Rolf Arve Wold fortalte om søsteren Anne i Brennpunkt-dokumentaren «Mysteriet søsteren min», har pårørende fra hele landet kontaktet ham med liknende erfaringer.

E-poster, SMS-er og telefoner har rent inn til Rolf Arve:

– Det har vært en fulltidsjobb å svare alle, men det føles meningsfylt og har fungert som debrifing for meg, sier Rolv Arve.

Mange som tar kontakt er i familie med psykisk syke. Det gjelder alt fra en mor til en bror, eller en søster eller et barn. Historiene er ulike, men alle har noe til felles:

De pårørende opplever at de ikke får hjulpet sine nærmeste. At alvorlig psykisk syke ikke blir fulgt opp av hjelpeapparatet.

– Alle historiene viser at søsteren min bare er en av mange alvorlig psykisk syke som ikke får hjelp i Norge, sier Rolf Arve.

Rolf Arve Wold

Rolf Arve Wold har etter søsterens død forsøkt å finne ut hva som gikk galt.

Foto: Ellen Benedikte Kasnes / NRK

Tilsynssak

Nå har fylkeslegen i Nordland besluttet å opprette tilsynssak mot Brønnøy kommune.

– Vi skal granske hva som gikk galt i oppfølgingen av Anne Wold, sier Morten Juul Sundnes som er fylkeslege i Nordland.

– Grunnen til at vi har besluttet å opprette tilsynssak, er den alvorlige og fatale utgangen som dette fikk for Anne Wold.

Han sier målet for tjenestene er at de skal være helhetlige og koordinerte når kommunen yter nødvendige helse og omsorgstjenester.

– Noe av det vi ønsker å undersøke er hva slags system kommunen har for å sikre akkurat det. Det kan se ut som det har sviktet mellom tjenestene i kommunen. Og det gir grunn til bekymring.

Morten Juul Sundnes, fylkeslege Nordland

Fylkeslege Morten Juul Sundnes sier Fylkesmannen i Nordland skal granske Anne Wold-saken.

Foto: Mads Jensaas

Brønnøy kommune er glad for at saken granskes:

– Det er veldig bra at det blir tilsyn for å unngå at noe liknende skjer igjen, sier ordfører Eilif Trælnes.

Rolf Arve trodde han skulle få en indre ro etter at han fikk svar på hva som skjedde med søsteren hans, og etter at dokumentaren ble sendt. Men han har fremdeles en uro:

Søsteren Anne ble ikke reddet, men hva kan gjøres for å hjelpe alle dem som har tatt kontakt – hvor menneskene fortsatt lever?

Taushetsplikt stopper de pårørende

Felles for alle som har tatt kontakt etter dokumentaren, er en dyp fortvilelse. De pårørende synes det er vanskelig å komme noen vei for sine nærmeste som er psykisk syke, så lenge de vurderes som samtykkekompetente.

– Jeg kjenner det igjen: Taushetsplikten stopper de pårørendes mulighet til å hjelpe, sier Rolf Arve.

Mange spør om tips og råd til hva de kan gjøre. De vet ikke hvordan de skal gripe an situasjonen for å hjelpe sine nærmeste.

– Det gjør inntrykk å høre de tragiske historiene. Ofte er det flinke folk som har tippet over på et tidspunkt, og som langsomt går til grunne. Det gjør noe med meg å høre om de svakeste som vi ikke greier å hjelpe.

Rolf Arve har også blitt kontaktet av pårørende som har gitt opp, men som etter å ha sett dokumentaren vil gjøre et siste forsøk på å hjelpe sine nærmeste som sliter psykisk.

Også NRK har fått mange henvendelser fra fortvilte mennesker rundt om i hele landet som opplever liknende historier:

– Rotter og mus overalt

De fleste som har kontaktet NRK ønsker ikke å stå fram med navn, men noen har sagt at det er greit at vi gjengir deler av deres historie anonymt.

Et foreldrepar er fortvilet over datteren sin. De skriver i en e-post:

Til: NRK Brennpunkt

Vi har en datter i lignende situasjon.

Hun har nå vært i Oslo i 2 1/2 år, lever på gata, er ikke narkoman, men er paranoid schizofren.

Nekter å ta imot hjelp, er så syk at hun ikke vet sitt eget beste, men blir allikevel regnet som samtykkekompetent.

En annen forteller på SMS:

:Vi er foreldre som har en helt lik historie, bortsett fra at vår sønn ennå er i live. Han er også samtykkekompetent og er i en ok fase, men for hvor lenge?

En annen bekymret person forteller på telefon om en kvinne:

– Hun hadde ikke åpnet posten på to år, derfor ble hun satt som utvandret av Folkeregisteret. Hun bodde mange år uten strøm og vann, tross mye penger på konto. Det var rotter og mus over alt. Søppel var ikke tatt ut.

Felles for alle som har tatt kontakt, er en dyp fortvilelse:

Til: NRK Brennpunkt

Det er flere som opplever at nære og kjære er blitt en kasteball i systemet, fordi tvangsparagrafene er så strenge for å få hjelp til den som er syk. De som står med tvangen er oss pårørende.

Til: NRK Brennpunkt

Med de pasientrettighetene denne pasientgruppen har i dag, kan vi ha mange potensielle bomber som går ute i samfunnet.

Tilsyn viste mange lovbrudd

Henvendelsene både Rolf Arve og NRK har fått, stemmer med bildet Helsetilsynet tegnet i en rapport i fjor.

Da fant de ut at sju av ti kommuner brøt regelverket. Av de 88 kommunene som fylkesmennene var på tilsyn hos, påpekte de lovbrudd hos 66 av dem.

Fylkesmennene mente at det store flertallet av kommuner og helseforetak har sviktet i oppfølgingen av psykisk syke.

Også sykehusene som jobber med psykisk syke fikk kritikk i rapporten. Fylkesmennene konkluderte med lovbrudd i 18 av 20 tilsyn.

De fant blant annet ut at kartleggingen og utredningen av pasienter var for dårlig.

– Det er nedslående, sier direktør i Statens helsetilsyn, Jan Fredrik Andresen, som er ansvarlig for rapporten.

Direktør Jan Fredrik Andresen i Helsetilsynet

Jan Fredrik Andresen, direktør i Statens helsetilsyn, sier kommuner og sykehus ofte mangler kartlegging og utredning av pasientene, i tillegg til mangel på samordnede tjenester.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

– Det er en grunnleggende svikt i velferdstjenestene. Fordi dette er de sårbare i samfunnet, de som sliter med psykisk helse og ofte samtidig rus.

Han mener tilsynene viser at mange kommuner og sykehus har liknende problemer. Det som går igjen er at de ikke klarer å samarbeide.

– Ingen koordinerer, alle driver med sitt. Det handler om ledelse. God ledelse. Det er ofte i ledelsen det svikter, sier han.

Men hvem er egentlig ansvarlig for å følge opp alvorlig psykisk syke?

Mangler individuell plan og koordinator

Svaret er at kommunen, helsevesenet og Nav skal samarbeide. Kommunene har et stort ansvar.

I dokumentaren «Mysteriet søsteren min», kommer det fram at Anne verken hadde individuell plan eller koordinator i kommunen. Det er noe mennesker som har såkalt «behov for langvarige og koordinerte tjenester» har krav på.

Rolf Arve Wold hjemme på kontoret sitt

Rolf Arve fant ut at søsteren verken hadde individuell plan eller koordinator. Det er hun ikke alene om.

Foto: Ellen Benedikte Kasnes / NRK

Likevel har ikke 38 prosent av de med alvorlige psykiske problemer en individuell plan, ifølge brukerplanundersøkelsen fra 2019.

– Det er også viktig å huske på at en individuell plan må følges opp om den skal ha en hensikt, sier Siri Næs som er foretakstillitsvalgt for Norsk psykologforening, Helse Møre og Romsdal.

Siri Næs

Siri Næs er foretakstillitsvalgt for Norsk psykologforening, Helse Møre og Romsdal.

Foto: Terje Reite / NRK

Og nettopp her ser det ut til at det svikter.

I en uformell undersøkelse som Nasjonalt senter for erfaringskompetanse gjennomførte nå i høst, ble pasienter og pårørende spurt om deres erfaring med individuell plan.

Her svarte bare 13 prosent at de hadde en oppdatert og fungerende plan.

Psykisk syke har også krav på en koordinator som skal sørge for at pasienter med komplekse og sammensatte utfordringer får riktig oppfølging.

Men i brukerplanundersøkelsen viser det seg at 63 prosent av de med alvorlige psykiske problemer ikke har noen koordinator.

– Dersom ingen har et helhetlig ansvar, er det lett for at pasientene havner mellom stoler, sier Næs.

– En forsømt gruppe

Senterpartiets Kjersti Toppe mener det trengs en politisk bevissthet rundt denne gruppa.

– Alvorlig psykisk syke har vært en forsømt gruppe i årevis, sier hun.

Kjersti Toppe

Kjersti Toppe (Sp) etterlyser at Stortinget bedrer forholdene for alvorlig psykisk syke.

Foto: Ingrid Aarekol / NRK

Toppe jobber nå sammen med flere andre politikere på tvers av partier for å fremme et forslag for Stortinget. Forslaget ligger til behandling i helse- og omsorgskomitéen, og kommer trolig opp i Stortinget i februar.

De ønsker for det første å få laget et bedre informasjons- og varslingssystem i Norge.

– Det er en evig utfordring at sykehusene ikke snakker med kommunene. Vi trenger et system som gjør at disse innbyggerne faktisk blir sett der ute. Å vite at menneskene faktisk finnes og trenger hjelp er første bud.

De ber også om en levekårsundersøkelse for å kartlegge hvordan alvorlig psykisk syke bor.

Toppe sier de også har inne et forslag om å evaluere bruken av tvang.

Færre sengeplasser i psykiatrien

Antallet døgnplasser til psykisk syke er kraftig redusert de siste tiårene:

– Konsekvensen av dette er mindre behandling per pasient, sier Siri Næs.

Hun forteller at døgnpostene opplever et stort trykk av alvorlig syke pasienter som har behov for innleggelse. Og det er for få sengeplasser til å kunne gi behandling til alle.

– Det skaper et press på å skrive ut pasienter raskere, heller enn å fokusere på tilstrekkelig behandling og samarbeid med andre tjenester.

Hun sier også at pasientene skrives ut uten at et behandlingstilbud står klart. Det er store forskjeller fra kommune til kommune i hvor stor grad de prioriterer psykisk helse.

Et alternativ som fungerer

I dagens tilbud finnes det også et alternativ til døgnplasser. I 2009 begynte norske helsemyndigheter å prøve ut en ny ordning med oppsøkende team, som skulle hjelpe psykisk syke voksne.

I dag finnes det ifølge Helsedirektoratet rundt 80 slike team i Norge, som går aktivt ut og prøver å få kontakt med folk med alvorlige psykiske lidelser som i liten grad selv oppsøker hjelpeapparatet.

Teamet er tverrfaglig og skal bestå av både helse- og sosialfaglig ansatte: psykolog, psykiater, sykepleier, sosionom og erfaringskonsulent.

Helt konkret banker et team daglig på døra til mennesker som er psykisk syke og som ikke oppsøker hjelp selv.

De bistår med hjelp til bolig, økonomi, medisinering, hjelp og bistand i hjemmet. I tillegg til samtaleterapi, arbeid og utdanning. De følger til lege eller andre avtaler eller hjelper til med økonomi og praktisk arbeid.

– De hjelper med alt som er viktig i livet som alle vi andre gjør, men som denne gruppa har vanskeligheter med å gjøre selv, sier Anne Landheim som er forskningsleder ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse.

Anne Landheim

Anne Landheim er forskningsleder ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse. Hun er også professor ved Høgskolen i Innlandet.

Foto: Kristian Aasbrenn

Hun viser til undersøkelser som kan dokumentere at teamene lykkes i å oppnå kontakt med de menneskene som vanligvis risikerer å falle mellom alle stoler.

– Teamet klarer faktisk å nå mennesker med store og sammensatte problemer og psykiske lidelser.

Målet er å oppnå tillit. Teamene jobber til de oppnår kontakt med den som trenger det. Så kan de begynne å jobbe med personen, på hans eller hennes premisser. Og de mest alvorlig syke blir prioritert først.

Antallet oppholdsdøgn på tvang er redusert med 40 prosent etter at slike oppsøkende team ble etablert, viser en rapport som evaluerer ordningen.

Landheim sier teamet følger personen så tett at de merker når det begynner å utvikle seg en kritisk situasjon.

– For å unngå tvang, klarer de sammen med personen å finne ut at det kan være nyttig med en innleggelse for å forebygge krise. Kanskje klarer de å overtale personen til å legge seg inn frivillig. Det er en mye bedre opplevelse for den det gjelder enn å bli hentet av politiet, som jo ofte kan være tilfellet.

Men ordningen har også noen utfordringer.

Stort behov

For det første er ordningen prosjektbasert. Det betyr at kommuner og spesialisthelsetjenesten må søke om midler fra Fylkesmennene for å få støtte. Og midlene tar slutt etter noen år.

– Heldigvis har mange team gått over i ordinær drift, men det er også en fare for at kommuner trekker seg ut på grunn av økonomi og prioriteringer, sier Landheim.

Behovet er også større enn tilbudet. I brukerplanundersøkelsen viser det seg at bare 6 prosent av de med alvorlige psykiske lidelser får hjelp av slike oppsøkende team.

Helsedirektoratet mener det er behov for 120 team, 40 flere enn i dag.

– Vi anslår at mellom 26.000 og 30.000 mennesker har behov for ACT eller FACT-team i Norge, sier Landheim.

En annen utfordring er at disse teamene skal være tilgjengelige 24/7, men i Norge er det ingen team som er døgnåpne.

– For med utvidet åpningstid, må teamene ha flere ansatte, og det kan bli vanskelig å opptre som et team. Med mange personer involvert kan det relasjonelle bli satt på prøve, sier Landheim.

Hun har likevel stor tro på ordningen.

– Dette er endelig en ordning som grasrota har tro på. Også teamansatte sier de opplever at de når fram på en helt ny og god måte.

– Det er håp

I Brønnøysund er Rolf Arve fornøyd med at det blir tilsyn.

– Jeg må ha tillit til at tilsynet snur på alle steiner og at ansvar blir plassert på rett sted. Gjennomføring av slike tilsyn er viktig med tanke på befolkningens tillit til det offentlige helsevesen.

Annes sak og psykiatritjenesten har også vært tema i et kommunestyremøte, men på et mer prinsipielt nivå.

Rett etter at dokumentaren ble sendt, ble Rolf Arve invitert til et møte på kommunehuset med ordføreren og rådmannen, helse og omsorgssjefen. Her både beklagde de hva som skjedde med Anne, og de ville høre hans erfaringer for å lære av historien til en annen gang.

– Intensjonene er gode, så får vi håpe at det også gjør en forskjell i praksis, sier Rolf Arve.

Han er spent på resultatet av tilsynet, og på om det blir noen endring for psykisk syke framover.

– Det er vondt at Anne ikke ble reddet, men jeg håper likevel at Annes sak kan hjelpe andre slik at vi får forhindret at andre mennesker går til grunne.

Anne lå død i tre uker i den kommunale leiligheten sin før hun ble funnet. Hun hadde verken seng eller mat, og veide bare 44 kg. Broren leter etter svar; hva skjedde med søsteren min?

Anne lå død i tre uker i den kommunale leiligheten sin før hun ble funnet. Hun hadde verken seng eller mat, og veide bare 44 kg. Broren leter etter svar; hva skjedde med søsteren min?