Da 17. mai reddet bygda

– Her lå Sagsveen, gården til besteforeldrene mine, sier Alfred Johansen (59) og peker på en enorm kampestein.

17. mai 1976 var han øyenvitne til den verste demningsulykken i norgeshistorien.

– Det var som en tornado kom nedover lia, sier han i dag når han viser oss rundt.

Med «tornadoen» fulgte en stank. – Det la seg en lukt av myrmøkk og knuste steinmasser over hele dalen, sier han.

For 14 år gamle Alfred var ulykken spesielt dramatisk. Han visste at besteforeldrene var hjemme på gården som lå midt i flommens vei.

Damulykker er sjeldne, men kan være katastrofale når de skjer.

Blant de mest kjente er Johnstown-flommen i USA i 1889. 2208 personer døde da en hel by ble tatt av flom. For to år siden døde 270 mennesker da en demning brast i Brasil.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) advarer om at klimaendringer vil øke faren for damulykker i årene fremover.

I Norge har det ikke vært damulykker med store tap av liv i moderne tid. Men aldri har vi vært så nær som den nasjonaldagen i Vestre Gausdal.

Den første som skjønte at en katastrofe var på gang, var gårdbrukeren Karsten Ropphaugen.

På formiddagen 17. mai hadde han kjørt fra gårdsbruket nede i Vestre Gausdal og opp på fjellet.

Han ville se på den nye Roppadammen, som var blitt bygget ferdig året før. Ikke fordi han trodde noe var galt, men dammen var ny og han ville se hvor full av vann den var.

Det hadde vært lite snø den vinteren og vårsmeltingen var tidlig over.

På vei oppover så han at Roppaelven var brun. Han begynte å lure på om noe var galt.

Vel fremme så han at det hadde begynt å graves ut et hull under selve demningen. Jord og stein sprutet sammen med vannet opp av hullet.

– Det forverret seg så fort at jeg skjønte at det ville bli en katastrofe, sa han til NRK i 1976.

Han kastet seg i bilen for å kjøre ned og varsle. Kona var hjemme på småbruket Svea, 11 kilometer unna.

Karsten Ropphaugen visste at gården kunne bli tatt av vannet. Nedover den svingete veien kappkjørte han med flommen.

Visste ikke at de var i fare

I løpet av kort tid hadde vannet gravd ut 40 meter av demningen.

På vei ned fra fjellet renner Roppaelven gjennom trange juv, gravet ut gjennom tusenvis av år.

Nå fosset i løpet av et par timer 3 millioner kubikkmeter vann ned de trange juvene.

Vannet tok med seg alt i sin vei. Stein, jord og leire dannet sammen med vannet en 20 meter høy vegg som raste nedover elvejuvet.

Nede i dalen lå bygda Bødal. Noen hundre sjeler svevde i livsfare, uten å vite det.

En eldre kvinne på den andre siden av dalen var den første som så hva som skjedde.

Ingeborg Øvstehage tok telefonen og varslet lensmannen.

Han kontaktet politiet på Lillehammer og NRK sendte ut katastrofevarsel. Det er ikke noe NRK har gjort ofte.

Tilskuerplass til katastrofen

14 år gamle Alfred kunne se katastrofen fra trygghet, lenger oppe i dalen. Men noe tynget.

Besteforeldrene Martha (70) og Alfred (69) Åsen var hjemme på slektsgården. Sagsveen var en gammel gård med spor etter både sagbruk og mølle.

Vanligvis er en gammel gård et tegn på at den står på trygg grunn. Men det var før demningen ble bygget oppi fjellet.

Alfred hadde vært på besøk hos mormor Martha og morfar Alfred tidligere den 17.-maimorgenen.

Nå ante han ikke hvordan det var gått med dem. Men han visste at Sagsveen lå akkurat der vannet raserte alt i sin vei.

Karsten Ropphaugen, han som kappkjørte med vannet ned fra fjellet, kom frem i siste liten.

En bro han krysset ble tatt av vannet rett bak ham.

– Det var bare så vidt jeg rakk å få ut kona. Sauene jagde vi oppover bakken for å redde dem.

Fra en liten bakketopp sto de og så vannet rasere hjemmet deres.

Først røyk flaggstangen, der det norske flagget vaiet.

Så tok vannet noen planker, og deretter ble vinduene knust. Etter noen minutter var hele våningshuset tatt av vannet. Men resten av gården ble stående.

– Vi får tross alt være takknemlige for at vi fikk beholde låven, fjøset og stabburet, sa Karsten etterpå.

– Bestefar kjørte fra flommen på moped

På nabogården satt Martha og Alfred og drakk kaffe på kjøkkenet. Da hørte de en merkelig form for dur, forteller barnebarnet Alfred.

– Bestemor så ut av vinduet. Da så hun at skogen begynte å bikke. Huset var bygget slik at inngangsdøren var mot juvet. Da de gikk ut for å se, så de at vannet kom som en vegg nedover lia, sier Alfred.

– Jeg trodde nå først det var et fly, men Martha, kona mi, trodde vel mest det var dommedag. Det var som hele fjellveggen eksploderte, sa Alfred Åsen til Dagbladet den gang.

Martha satte på sprang for å komme seg unna. Frem til året før hadde de hatt kyr på gården. Nå hadde hun bare seg selv å passe på.

– At de ikke lenger hadde dyr, reddet livene deres. Bestemor hadde aldri etterlatt dyrene, sier Alfred.

Bestefar Alfred hadde mopeden stående rett utenfor døren. Mens Martha brukte beina, ville han kjøre fra flommen på moped.

Barnebarnet vet ikke hvorfor bestefaren ikke fulgte kona. Kanskje var mopeden ny, kanskje gikk alt så fort at tankene ikke hang med.

– Han måtte stoppe mopeden og åpne en grind. Da han snudde seg, så han at flaggstangen bikka. Det var små marginer for å komme seg unna, sier Alfred Johansen.

Trodde besteforeldrene var døde

Selv trodde Alfred i flere timer at besteforeldrene hadde mistet livet.

Først da en kvinne fortalte at hun med kikkert hadde sett dem rømme gården, skjønte han at de levde.

Alt var borte på Sagsveen. Våningshus, fjøs og annet var knust og begravet under tonn med stein, leire og jord. To traktorer og alt av gårdsredskaper var borte. Men besteforeldrene overlevde.

Av Sagsveen var loftsetasjen det eneste som var igjen. Den hadde vannet tatt med seg og satt igjen på en liten haug.

– De reddet melkespann, en rokk og bunadskoene til mormor. De har datteren min i dag, sier Alfred Johansen.

Feiret 17. mai

De fleste i Bødal var samlet for feire nasjonaldagen. Korpset spilte og mange kvinner hadde funnet frem bunaden.

Mennene gikk i findressen; det var før bunad for menn hadde gjort sitt comeback.

Toget var over og folk hadde samlet seg inne i grendehuset Viggtun. Klokken 12.10 ropte noen inne i grendehuset: «Slipp alt, Roppa er laus».

Folk styrtet ut for å se hva som skjedde, skriver NVE.

– Det synet som møtte oss da vi kom ut gjorde at ingen hadde den minste trang til å fortsette feiringen, sa Hjørdis Aanstad.

– Jord og leire, vann og stener og masse svart røk veltet mot oss. Ingen av oss har noensinne opplevd maken, var beskrivelsen til Ingeborg Øvstehage.

Men folket på grendehuset var i trygghet. Viggtun lå en halv kilometer lenger oppe i dalen enn der vannet kom styrtende.

Da flommen nådde bunnen i dalen, sluttet den seg til elven Jøra. Den gikk langt over sine bredder og feide med seg deler av riksveien.

Broer ble tatt av flommen og 25 kilometer lenger nede i dalen sto vannet halvannen meter over normalen.

Lensmannen fikk reddet ut et eldre ektepar før huset deres ble tatt av vannet.

Husdyr svømte for livet i den strie strømmen. Det finnes ingen oversikt over hvor mange som ikke klarte seg.

Men ingen mennesker døde. Ingen ble tatt av vannmassene.

Ingen mistet livet i norgeshistoriens største demningsulykke.

Kanskje fordi de ikke var hjemme, men feiret 17. mai.

– Var bitter til å begynne med

Det kom aldri noe klart svar på hva som gikk galt da Roppademningen brast.

Etter ulykken ble det satt i gang grundige undersøkelser. De tydet på at flere ting hadde ført til det som skjedde.

Demningen hadde stått ferdig året før, og skulle vært fylt opp med vann samme høst.

En tørr og kald høst forhindret det. Dermed fikk ikke demningen «satt seg» skikkelig og vann kunne lettere trenge inn.

Politiet leide også inn en ekstern ekspert. Professor Ragnar Heggstad ved NTH pekte på været, men sa også at dammen hadde en spesiell konstruksjon.

I konklusjonen pekte han på at et ønske om spare penger hadde vært med på å styre valget av hva slags demning som ble bygget.

I mange år lå jord og leire som et åpent sår i terrenget og vitnet om det som hadde skjedd.

I dag er det ikke noe som viser at her hadde folk levd i århundrer. Løvskogen står tett i tett og der er vanskelig å ta seg frem.

Alfred Johansen er nå 59 år. Han viser oss rundt der bruket lå.

– Dette var mitt rike, sier han. Det var meningen at han skulle ta over gården etter besteforeldrene.

Løvskogen gror nå der Sagsveen en gang lå. Ingen rester av gården er igjen.

Etter katastrofen flyttet Martha og Alfred. Først til en leilighet og så til et hus. De kom aldri tilbake.

Da morfar Alfred døde i 1982, arvet Alfred Johansen tomten der Sagsveen hadde ligget. Men det var ikke lenger noen gård der.

– De første årene var jeg litt bitter, sier han i dag. Han plantet trær og tok tomten i bruk til vedhogst.

45 år senere er bitterheten borte. Besteforeldrene tjente ikke mye på den lille gården, men brukte heller ikke mye. Og gården lå på vestsiden av dalen. Der solen ikke kom om vinteren.

– Solen ble borte i oktober og kom først tilbake i februar. Sagsveen var et fattig bruk, sier han.

I dag går riksvei 255 bare et par hundre meter fra der Sagsveen en gang lå. I 80 km/t er det ikke mye å se.

Men tar man over Bjerke bru og kjører et par hundre meter sørover er man der. Der folk løp for livet en 17. mai-formiddag for noen tiår siden.