På spaden hang det plutselig en ring av gull

Det er en morgen som alle andre morgener for den som lever av hardt arbeid. Vi skriver 12. august 1834. Fra ei myr på storgården Nedre Hoen i Hokksund høres den jevne lyden av en spade som stikkes i bløt jord, gang på gang. Husmannen Halvor fra Heddal er leid inn for å drenere myra.

Jobben er nesten ferdig. Det er bare finpuss Halvor driver med denne morgenen. Plutselig oppdager han at det henger noe på spaden. Det er en diger halsring i gull, massiv og tung. Og det var mer der nede.

Slik starter historien om skatten sentrale fagfolk omtaler som en arkeologisk sensasjon som kan måle seg med de store vikingskipsfunnene.

Ufattelige verdier

185 år senere går det bløte søkket fremdeles under navnet «Gullmyra». Få meter unna pløyer Randsfjordbanen seg gjennom det flate terrenget med åser i bakgrunnen. Myra kan så vidt sees som ei dump i landskapet.

Hit kommer det rett som det er folk med metalldetektor som spør om å få søke etter gjenstander i jorda. Og alle som har kjørt traktor på jordene opp igjennom årene, har fulgt med på om det blir kastet noe interessant opp fra bakken. Så langt har det bare blitt funnet jernskrap som ikke kan måle seg med skatten Halvor fant på 1800-tallet.

I dag er det Ole B. Hoen som eier gården. I gangen henger et familieklenodium.

– Her, sier Ole, er spaden Halvor brukte da han gravde opp gullet. Han holder fram en kraftig trespade. Bladet er beslått med jern.

– Det er så bra at den ble tatt vare på, og ikke bare ble slengt på låven eller brukt videre, sier Hoen.

Han er direkte etterkommer i 8. ledd etter Borger Christophersen Hoen, som sørget for at den gedigne gullskatten ble en del av vår felles arv fra vikingtiden.

Gullringen Halvor fikk på spaden lå ikke alene i jorda. Nede i grøfta så han en forhøyning. Forsiktig gravde han videre. Skjult inne i noe som så ut som en hvit hinne, lå enda en halsring, flere armringer, en hel haug med gullmynter, fingerringer, spenner og anheng – til sammen 2,5 kg. Alt i det pureste gull. Ufattelig store verdier for mannen som vokste opp som en av elleve søsken på husmannsplassen Langedok under Øvre Haave i Notodden.

Det må være lov å lure på om Halvor, som hele livet hadde levd av hardt arbeid og i små kår, var fristet til å stikke unna i hvert fall litt av det han gravde opp fra myra. Kan han i det minste ha lekt med tanken? Trolig ikke. I Halvor Torstensen Kvernmoens samtid ble selv de simpleste tyverier strengt straffet. En husmann levde på andres nåde. Å være arbeidsom og ærlig var hans kapital. Han gikk rett til bonden og varslet om funnet.

Nyheten om skatten spredte seg og nådde Heddal, der Halvor vokste opp på husmannsplassen til den mektige familien Haave. At familien var de siste private eierne av Heddal stavkirke, sier litt om dens velstand.

Nokså umiddelbart etter funnet, kom det et tilbud derfra om å kjøpe vikingskatten. Det røper professor Christopher Holmboe ved Universitetet i Christiania i en publikasjon utgitt i 1835. Det skal ha vært Borger Hoen som fortalte professoren at han var tilbudt en liten sum penger for skatten.

– Heldigvis ble det ikke noe av, skriver professoren.

Bonden på Nedre Hoen hadde nemlig andre planer.

Husmannen ble «gullmannen»

Den 20. august 1834 forlot en helt spesiell hesteskyss Nedre Hoen i Hokksund med kurs for Christiania. En lang tur med hest og vogn. Trolig hadde Borger Christophersen Hoen tatt fram stasvogna, da han la i vei innover sammen med Halvor Torstensen Kvernmoen. Med seg hadde de gullet Halvor hadde funnet i myra få dager i forveien.

Den gangen var det ingen innleveringsplikt slik vi kjenner den i dag.

Eieren av Nedre Hoen forsto imidlertid raskt at fellesskapets interesser måtte komme foran egeninteressen i dette tilfellet. Han dro til Christiania for å overlevere hele stasen til Finansdepartementet. I dag kan vi takke de to mennene for at vi alle kan få se den imponerende skatten Kulturhistorisk Museum forvalter.

Hoen fikk utbetalt en finnerlønn tilsvarende gullverdien, som ble satt til 2060 spesidaler. Et beløp som etter sigende var så betydelig, at det skal ha blitt fordelt over to år, for å unngå å velte statsbudsjettet. Bonden valgte å dele beløpet likt med husmannen. Og med dette ble Halvor Torstensen Kvernmoen en holden mann.

Pengene han fikk, utgjorde i 1834 utrolige 49 årslønner for en gårdsarbeider. Etter at historien om skattefunnet ble kjent, ble Halvor hetende «gullmannen» på folkemunne.

– Jeg veit ikke hvor det ble av ham, bare at han kjøpte seg gård, sier Ole B. Hoen.

Inger og Halvor

Det finnes verken brudebilder eller andre bilder av Inger og Halvor. De hadde giftet seg 25 år før Halvor fant skatten, og sammen hadde de fire barn som alle ble konfirmert i Heddal stavkirke.

Etter å ha vært husmann på plassen Kvernhusmoen, tok han navnet Kvernmoen, eller Qvernemoen. Det var det navnet han signerte med da han i 1836 brukte finnerlønnen til å kjøpe gården Hagen Østre i Sandsvær. På den 600 mål store gården bodde han sammen med kona og sine da voksne barn til han døde i 1842, få år etter at lykken brakte ham penger og jord.

Skatten vises fram

Arkeolog Hanne Lovise Aannestad på Kulturhistorisk museum henter gullskatten i hvelvet og pakker ut det ene praktsmykket etter det andre. Tankene våre vandrer til husmannskona Inger. Det nærmeste hun kom edelt metall, var kanskje noen sølvhekter i ei fintrøye. Om hun hadde såpass.

Vi løfter på en armring. Den er av flettet gull, og selv om den er svært tung, indikerer størrelsen at den har vært båret av en kvinne. Håndverket er imponerende, og ekspertene mener at denne, flere andre armringer og de to gedigne halsringene faktisk er laget i Skandinavia, kanskje til og med nær funnstedet i Eiker, av omreisende håndverkere.

Da skatten ble funnet, var en av teoriene at smykkene, myntene og de mange perlene var røvergods vikinger hadde hatt med seg hjem fra plyndretokt. Noen mente at skatten var gravd ned i myra som en offergave, andre at nedgravingen skulle sikre verdiene i urolige tider da fiendene var mange.

Siden har et utvalg fagfolk fra ulike land og med tverrfaglig kompetanse undersøkt gullgjenstandene. Fremdeles er det ikke funnet noen fasit til de mange spørsmålene den storslåtte skatten reiser. Sammensetningen av smykkene tyder på at de kan knyttes til en kvinne, sier Aannestad.

Nå skal skatten vises fram. På utstillingen «Vikingr» vil gullskatten være det første publikum ser når de kommer inn, forteller Aannestad.

– Så den er perlen i museets samlinger fra vikingtiden?

– Det er den.

– Uovertruffen

Gullfunnet på Hoen var så stort og enestående, at det var en sensasjon. Øystein Kock Johansen, norsk arkeolog, forfatter og ekspedisjonsdeltager som var mangeårig medarbeider for Thor Heyerdahl, sier Hoen-skatten er et av våre aller viktigste funn fra vikingtiden:

– Den er uovertruffen blant gjenstandsfunn, helt klart, også når vi ser på verdiene som ligger i den. Den eller de som har hatt denne skatten i sitt eie opprinnelig, har sittet på en formue.

– Hvis en slik skatt hadde dukket opp av jorda i dag, med vårt mediebilde, så ville den skapt vanvittige overskrifter. Jeg ler av og til litt når jeg ser hvor lite som skal til i dag før mediene bruker ordet sensasjon om et funn. Hadde denne skatten dukket opp i dag, så ville det vært presse og TV og forsider en masse, med store, fete overskrifter. Det er det ingen tvil om. Hoen-skatten er spektakulær, den er viktig og den er visuelt morsom for et vanlig menneske, sier han.

Tidspunktet for når myntene er laget, har gjort det mulig å slå fast at skatten må være begravd en eller annen gang mellom år 875 og år 1000. Det er ingenting som tyder på at det bodde folk på Nedre Hoen så tidlig, og slett ikke en høvding som hadde råd til å utstyre sin kone med så verdifulle smykker. Men vi skal ikke så langt unna gården i Hellefossveien før vi finner en ordentlig stormann.

– Det er en av teoriene, sier Ole B. Hoen, at skatten tilhørte vikinghøvdingen Skot, som hadde tilhold lenger oppe i elva her, ved Burud. Om han har ofret skatten, eller gravd den ned for å gjemme den, det veit jeg ikke. Det er det vel ingen som veit.

I Eiker Historie Bind I nevner arkeolog Øystein Kock Johansen Bødmod Torbjørnsson på Skot, en mektig og dyktig kriger fra vikingtiden. Han kan ha brakt skatten til Eiker, etter å ha deltatt i raidene mot Frankerriket i år 858. Det blir likevel bare gjetninger, skriver Johansen, som mener det i så fall ville vært mer naturlig å finne skatten nedgravd på Skot.

Flere våpengraver og båtgraver i distriktet vitner om at det er flere som kan ha brakt skatten med seg til eikerbygdene og gravd den ned der. Drammensfjordens sentrale beliggenhet åpner også for at det ikke nødvendigvis var noen med tilknytning til bygda som deponerte skatten der. Arkeolog Hanne Lovise Aannestad tror vi aldri får noe svar på det.

Sikkerheten i høysetet

I august 2017 ble vikingskatter verdt flere titalls millioner kroner stjålet fra Universitetet i Bergen.

Det skal ikke skje med den mye mer verdifulle skatten fra Nedre Hoen. Når gullet vises fram ved Kulturhistorisk Museum fra den 5. april, er det i sikre spesialbygde glasskap. Utstillingsåpningen ble faktisk utsatt, fordi leverandøren ikke klarte å levere så sikre skap på kort varsel, forteller arkeolog Hanne Lovise Aannestad.

Verdien av skatten er nesten umulig å anslå, men arkeolog Øystein Kock Johansen mener at smykkesamlingens verdi allerede i vikingtiden var på mange millioner kroner.

Kilder:
3D-modell av Justin Kimball ved Kulturhistorisk Museum
«The Hoen Hoard A Viking gold treasure of the ninth century» redigert av Signe Horn Fuglesang og David M. Wilson
«Fra fangstmann til viking – Eikers historie Bind I» av Øystein Koch Johansen
Heddalslekt.no
«Sandsværs Historie» Bind VIII
Notodden Historielag
Ragnhild Kaste Kaasa, etterkommer av søsteren til Halvor Torstensen Kvernmoen