NRK Meny
Normal

– Jeg hører seks stemmer i hodet

Ingvild Portaasen har hørt stemmer i hodet hele livet. Først da hun var 17 år gammel fikk hun vite at det ikke var normalt.

Ingvild Portaasen

Ingvild Portaasen hører seks forskjellige stemmer i hodet på en gang. Hun fikk diagnosen schizoaffektiv lidelse da hun var i begynnelsen av 20-årene.

Foto: Privat

Ingvild Portaasen er 28 år gammel, fra Mjøndalen, studerer til å bli lærer ved Høgskolen i Vestfold og har diagnosen schizoaffektiv lidelse.

Ble skremt til taushet

Da Ingvild var 17 år gammel chattet hun med ei jente på internett. Jenta fortalte til Ingvild at hun var innlagt på psykiatrisk sykehus fordi hun hørte stemmer i hodet.

– Jeg trodde det var normalt å høre stemmer, men fikk vite at det var det ikke.

Ingvild hadde flyttet hjemmefra for å studere noen timer fra Kongsberg, og satt helt alene foran dataen sin.

– Dersom jeg hørte stemmer måtte jeg for all del ikke si det til noen. Da ville jeg bli sperret inne.

Advarselen fra jenta gjorde at Ingvild ventet i flere år før hun turte å si til noen at hun var plaget med stemmer.

Forandrer ikke personlighet

Ingvild Portaasen

Ingvild Portaasen studerer for å bli lærer. Hun prøver å leve mest mulig normalt til tross for diagnosen.

Foto: Tove Bø / NRK

Ingvild sier hun til enhver tid har seks kommenterende stemmer i hodet. Hun beskriver dem som ulike personligheter, men at lidelsen hennes ikke må forveksles med personlighetsforstyrrelse.

– Verken lidelsen min eller andre typer schizofreni gjør at personligheten forandres. Jeg er meg, men med seks stemmer i hodet samtidig.

Stemmene har Ingvild hatt så lenge hun kan huske, og hun har derfor lært seg å leve med dem. Vanligvis leser hun på leppene til folk når de snakker, for å skille dem fra stemmene i hodet.

– Derfor liker jeg ikke å snakke i telefon, jeg må alltid spørre 'hva sa du nå' fordi stemmene alltid snakker på samme nivå eller høyere enn den jeg snakker med.

Vil bli lærer

Å konsentrere seg om hva andre sier samtidig som hun hører stemmer tar mye energi. Og selv om hun studerer orker hun på langt nær så mye som medstudentene sine.

– Det er helt forferdelig. Andre studenter kan fly hit og dit, de har en energi som jeg ikke kan forestille meg å ha. Jeg bruker så mye energi på å klare meg gjennom tre timer med skole tre dager i uka.

For Ingvild handler det ikke om å komme i mål, men å holde seg stabil på reisen.

– Jeg har dager jeg ikke orker å gjøre noe. Det må jeg akseptere.

Seks stemmer

Den ene stemmen hennes gråter, og like å skru fra hverandre ting.

– Har jeg fått meg en ny vekkerklokke kan jeg ofte skru litt på den, før jeg innser at det er ikke jeg som vil det, men stemmen. Jeg vil jo bare at den skal virke.

To av stemmene vil bestemme hva Ingvild skal gjøre, og blir sinte når hun ikke gjør som de vil. Og hun sier at hun aldri gjør som de vil.

En annen stemme er svært punktlig og opptatt av tid, minutter og sekunder. Den kan mase på henne om at det er tre sekunder igjen til bussen går.

Den femte stemmen beskriver hun som en som synger en operalignende sang.

– Skingrende og grusomt. Hun synger fordi hun vil at jeg skal ta på meg en gul kjole med rød polkadotter. Og det har jeg ikke tenkt å gjøre.

Ingvild sier at den sjette stemmen er rolig, og kommenterer ofte hva de andre stemmene sier til henne.

Fordommer og tabu

Hun syns det var flaut og skummelt å bli innlagt på psykiatrisk sykehus første gang som 18-åring. Ingvild kviet seg for å fortelle det til moren som da var på ferie i Nederland.

– Det er jo ikke akkurat noe gøy å ringe mora si for å fortelle at du er innlagt fordi du er gæren.

Å motta hjelp var vanskelig men nødvendig, ifølge Ingvild.

– Det var kjipt og tungt å bli lagt inn, og det var ingen drømmeår i psykiatrien. Men jeg var heldig som ble fanga opp av hjelpeapparatet. Mange blir jo aldri det, og får ikke hjelpen de trenger.

I Norge har mellom 10.000 og 15.000 personer en type schizofreni ifølge folkehelseinstituttet.

Mer og bedre informasjon til befolkningen om symptomer ved psykose gjør at folk søker hjelp tidligere enn de ellers hadde gjort, ifølge Ragnar Nesvåg, forsker ved folkehelseinstituttet.

Les: – Ikke plass til alvorlig psykisk syke på sikkerhetsavdelingene

Les også: Får ikke hjelp før det er for sent

Familien hjalp henne

For Ingvild er familien hennes viktigste støttespillere. Gjennom psykoedukativ terapi på Vestre Viken i Buskerud ble familien involvert i behandlingen av Ingvild.

Pasienter med psykiske lidelser og deres pårørende samles i flerfamiliegrupper og hjelper hverandre med utfordringer i hverdagen.

– Det kan være så enkelt som å gi hverandre tips til hvordan bekjempe angst for å ta bussen, sier Ingvild.

Irene Norheim

Spesialkonsulent Irene Norheim i klinikk for rus og psykisk helse sier de pårørende ofte synes det er vanskelig å vite hvordan de skal takle sykdommen.

Foto: Vestre Viken

– Det å få kunnskap, treffe andre i samme situasjon og dele erfaringer hjelper, sier Irene Norheim, spesialkonsulent i klinikk for rus og psykisk helse.

30 års forskning har også vist at et slikt familiesamarbeid reduserer tilbakefall og innleggelser og bedrer funksjon, ifølge spesialkonsulent i klinikk for rus og psykisk helse, Irene Norheim.

Familiemedlemmer opplever det ofte som såpass stressende og belastende at de selv får helseproblemer.

– Familien strever ofte med skyldfølelse og skam, og syns det er vanskelig å vite hvordan de skal takle situasjonen, sier Norheim.

Åpenhet er viktig

Ingvild oppfordrer andre i lignende situasjoner til å snakke med noen de stoler på dersom de hører stemmer.

– Det er håp. Du trenger ikke å være innlagt resten av livet fordi du hører stemmer.

For Ingvild sin del ble alt bedre idet hun var ærlig med omgivelsene rundt seg, og dermed kunne gjøre noe med problemet.

– Jeg mottok hjelp og ble bedre av det. Nå er jeg så frisk som jeg går an å bli.

Les mer om schizofreni her: Nærmer seg løsning på schizofrenigåta