NRK Meny
Laster innhold, vennligst vent..

En folkefiende

– Forakt var alt de følte for oss, sier Heinz-Georg Windingstad (81). Som mange NS-barn måtte han ta straffen for foreldrenes valg under krigen.

– Jeg skjønte fort at alle de fine talene om «samhold» og «å legge krigen bak oss og glemme» ikke gjaldt oss...

Bak brilleglassene blir øynene harde og smale når Heinz-Georg Windingstad forteller om det han opplevde som barn under 2. verdenskrig.

Heinz-Georg Windingstad

– Ensomheten var nok det verste, forteller Heinz-Georg Windingstad (81). Under krigen ble han plaget fordi faren var medlem av det tyskervennlige partiet Nasjonal Samling.

Foto: Kjetil Solhøi / NRK

«Stornazisten»

Han er åtte da familien flytter fra Fredrikstad til Oslo. Året er 1942, og Norge er under tysk okkupasjon på andre året. Med tyskfødt mor, en far som er NS-topp og to brødre som kjemper på tysk side på Østfronten, går ryktene fort på den nye skolen: «Vi har fått en stornazist i klassen!»

De neste årene må gutten ta straffen for en krig han verken forstår eller er en del av.

Nesten daglig blir han fysisk og psykisk plaget. I klasserommet setter han seg alltid nær døra. Når skoleklokka ringer ut, løper han til doen hvor han sitter musestille til friminuttet er over.

På skolen får han ikke venner, å invitere til fødselsdag er ikke noen vits. Når andre barn er ute og leker, er han hjemme. Han søker tilflukt i bøkene sine, eller sykler lange, ensomme turer.

– Ibsen skrev «Sterkest er den som står alene». Da jeg leste de ordene, var det som om jeg skulle sagt det selv. Dypt inne utvikler jeg nok dessverre en forakt for andre mennesker.

Spyttet på NS-barna

I 1945 kommer freden. Mens resten av Norge er i fredsrus, blir faren dømt som landssviker. Den ene broren sitter i rullestol med benet fullt av granatsplinter, den andre i russisk fangenskap. Det skal gå 10 lange år før han kommer hjem igjen til familien.

I nabolaget blir familien enda mer utstøtt enn før. Moren får «tyskerhore» slengt etter seg på gata. På nærbutikken slipper de ikke inn.

– Forakt er alt de føler for oss. Etter krigen så jeg pene fruer spytte barn i ansiktet, bare fordi foreldrene hadde stått på «feil» side. Jeg kommer nok aldri til å skjønne hvordan voksne kunne oppføre seg slik.

– Skal jeg trekke noe positivt ut av opplevelsene, er det at jeg senere i livet alltid føler en sterk sympati for andre utstøtte.