Laster innhold, vennligst vent..

«Skyt først!», sa far

Arve Bjørknes (83) smuglet våpen for motstandsbevegelsen. Bare ti år gammel var han en hårsbredd unna å bli tatt av tyskerne.

– Jeg var bare guttungen og visste ikke bedre ...

Tårene kommer når Arve Bjørknes forteller om det som skjedde under krigen. Selv om det er over 70 år siden, er det fortsatt vondt å tenke på.

– Hadde jeg visst hvor farlig det egentlig var, hadde jeg nok aldri gjort det.

Arve Bjørknes

Arve Bjørknes (83) var aktiv motstandsmann allerede som 10-åring. Under krigen var han grenselos og kurér i grensetraktene rundt Årnes.

Foto: Kjetil Solhøi / NRK

Hjelper flyktninger til Sverige

I 1942 er Bjørknes ti år. På dagen går han på skole, på natta er han aktiv i motstandsbevegelsen. Sammen med faren og sin to år eldre bror, hjelper han utallige flyktninger i sikkerhet over grensen til Sverige. På tilbakeveien smugler de våpen og ammunisjon til hjemmefronten.

I krigsårene flykter over 15 000 mennesker gjennom de skogkledde grensetraktene rundt Årnes, og for Bjørknes blir det ofte flere turer hver uke. Fem beinharde mil for en liten gutt, ofte gjennom dyp snø og mørke. Alltid med fare for eget, og resten av familiens liv. Bare noen kilometer unna ligger en tysk militærleir med over tusen soldater. Fra den går patruljer som jakter på de unge grenselosene.

– Hadde de tatt oss, hadde vi i beste fall blitt sendt til Grini eller en annen fangeleir. I verste fall skutt, forteller han.

– Skyt først!

I bukselommene har barna skarpladde våpen. Av faren har Arve fått en Luger og opplæring i å bruke pistolen. Det er han forberedt på, husker han.

– Far lærte oss at skulle vi ha en sjanse hvis vi møtte tyskerne, måtte vi skyte først.

Heldigvis kommer det aldri til det, selv om det flere ganger er nære på. De eneste gangene han må trekke våpen, er for å hindre panikkslagne flyktninger fra å rømme. For den gamle motstandsmannen er det ekstra vondt å tenke tilbake på, sier han.

– De var så slitne og redde, stakkars ... Og så måtte vi bruke pistolene og true dem videre, forteller han og ser ned i gulvet.

Hvor mange de hjelper, vet han ikke, men sikkert flere hundre. Kanskje over tusen?

– Det er klart jeg er stolt over det jeg gjorde, men jeg prøver ikke å tenke så mye på det. Det er nok best slik ...