NRK Meny
Laster innhold, vennligst vent..
Normal

– Var sikker på at far var borte for alltid

Da faren ble tatt som gissel, måtte Arne Temte (76) vise politiet hvor han var.

Artikkelen er mer enn to år gammel.

9. oktober 1943 parkerer en svart Citröen utenfor huset til familien Temte ved Krokstadelva utenfor Drammen. Ut stiger to menn, som på gårdsplassen blir møtt av en liten guttunge som leker.

Etter en kort prat, peker gutten ned mot enden av gata.

Arne Temte må tørke tårene mens han forteller. Han var bare fire, men dagen er som brent inn i minnet.

– Etterpå fikk jeg sånne fryktelige kvaler. Jeg hadde jo fortalt hvor far var...

Arne Temte

Da Arne Temte var fire år gammel ble faren arrestert og sendt til Grini.

Foto: Kjetil Solhøi / NRK

Tatt som gissel

Faren er brannmester, og etter en brann har han havnet i unåde hos en tyskervennlig mann. Da en tysk troppetransport litt senere blir sprengt i en sabotasjeaksjon, blir faren et uskyldig offer for tyskernes hevn.

– Senere fikk jeg vite at den tyskervennlige mannen hadde sørget for at far ble valgt som gissel, forteller Temte.

Nå har politiet kommet, og i den svarte Citröen-en går ferden videre mot en uviss skjebne i fangeleiren på Grini.

Tiden etter arrestasjonen blir hard. Familien får hjelp av naboene, men må stort sett klare seg selv. Savnet etter faren er stort, så mor prøver sitt beste for å holde minnet levende for de tre sønnene.

– Mor har et treskrin fullt av bibelvers, «mannakorn» kalte vi det. På kveldene trekker vi lapper som hun leser foran et bilde av far.

Men etter hvert forsvinner både minnene og håpet om å få se han igjen.

– Jeg var sikker på at far aldri kom hjem...

Hjemkomsten

Når freden kommer, har faren vært borte i 19 måneder. Temte er snart seks, og dagen etter frigjøringen leker han som vanlig.

– Jeg sitter alene på en snøplog og vipper, da en dame kommer bort til meg. Hun sier at nå må jeg bli med og møte far!

Temte tror ikke det han hører, så hun må nærmest dra han med seg. Når de kommer til skolen, møter de et stort følge. Midt i mengden ser han et ansikt han kjenner.

– Det er far! Jeg kjenner han igjen med en gang. Det går nesten ikke an å beskrive lykkefølelsen. Jeg blir fremdeles rørt når jeg tenker på det.