– Jeg visste at lyden betød fare, at vi måtte komme oss vekk...
Sissel Bjelke er fire når krigen bryter ut. Hjemme på Østerås går tankene tilbake til da hun begynte i første klasse på Ullern skole. Året er 1942, og den skarpe lyden av flyalarmen har hun hørt mange ganger. Likevel er hun like redd hver gang den uler over hovedstaden.
– Vi visste det var bombefly, for det var jo bare det som kom på den tiden.
– Jeg var alltid redd. Det er nok derfor jeg husker det som skjedde så godt, sier Sissel Bjelke (79).
Foto: Kjetil Solhøi / NRK– Skoleveien var verst
Bjelke vokser opp i et stille nabolag på Smestad i Oslo. Alle kjenner alle og samholdet er godt. Hjemme er det mye trygghet for den lille jenta, men når hun begynner på skolen blir tryggheten borte.
Hun er bare seks, og yngst i klassen. Bestevenninnen har begynt på en annen skole, så hun må gå alene på en lang og skummel skolevei. Hver dag må hun forbi den tyske fangeleiren på Smestad, og bak de høye piggtrådgjerdene sitter russiske krigsfanger voktet av soldater med gevær og vakthunder som bjeffer.
– Jeg husker jeg sprang forbi murene. Jeg løp og løp, og var så redd for at det skulle bli flyalarm eller at noe skulle skje. For da var ikke mor der med meg...
På skolen lærer hun nesten ingenting. Hun sitter bare ytterst på stolen og venter på at skoledagen skal ta slutt. Da skal hun hjem til mor, og der er det trygt! Turen hjem husker hun knapt, forteller hun.
– Jeg visste bare at når jeg kom hjem, ble alt bra.
Snakket aldri om frykten
Når hun endelig kommer hjem, er det ingen som tenker på at hun er redd og sliten. Hjemme hos familien blir krigen og farene knapt snakket om.
– Jeg tror mamma og pappa var veldig flinke til ikke å fokusere på det som var farlig. Sikkert for å beskytte oss, for at vi ikke skal bli mer engstelige enn nødvendig.
– Men likevel... Jeg var alltid redd for flyalarmen. Det var en ekkel lyd, som ennå sitter i kroppen. Selv nå går det kaldt nedover ryggen når jeg hører sirenen.
