Måtte forlate Stjernekamp rett før finalen

Tenk at man skulle få oppleve Stjernekamp-artistene fremføre låter fra de to mest fryktede sjangerne i én og samme sending: opera og hiphop.

Og tenk at de leverte såpass godt som de gjorde, til tross for disse to ufattelig vanskelige og forskjellige sjangrene.

Det var til slutt Akuvi som røk, og det rett før den store finalen neste lørdag.

Opera ble jevnt over en fryd for ørene der Kim Wigaard så absolutt leverte sterkest. Hans fremførelse av «Vi ravviso, o luoghi ameni» var utvilsomt kveldens beste, og det med god margin.

Stemmen, følelsene og historiefortellingen var alle i verdensklasse. TV-seerne kan prise seg lykkelige over å ha fått servert denne fremførelsen helt gratis.

Hiphop viste seg å være en litt større utfordring for enkelte av deltakerne.

Selv om dePresno og Akuvi leverte godt, var det ingen av dem som blåste hatten av noen.

Kim Wigaard synger opera nydelig som bare juling – rap kan han derimot holde seg langt unna.

Opptredener i rekkefølge:

Opera:

dePresno: «O Isis und Osiris» fra «Die Zauberflöte» (Tryllefløyten) av Wolfgang Amadeus Mozart

«O Isis und Osiris» er i teorien det perfekte valget for dePresno når det gjelder opera.

Den er preget av lange, dype, mørke toner, hvilket er dePresnos varemerke. Likevel er det noe som skurrer litt fra start allerede. Tonene er bare ikke helt på plass.

Stemmen bryter utrolig nok ganske sjelden, til tross for null sangtimer utenom den ene i forberedelse til denne kvelden. De lange partiene utføres med en stemmekontroll som gjør dette til en jevnt over behagelig fremførelse å lytte til.

Visuelt ser dePresno ut som han er tatt rett ut fra et skuespill i kledd kappe og med statister til stede. Det oppleves originalt og det oppleves som underholdende.

Ikke minst ser det ut som dePresno koser seg på scenen.

Kombinasjonen av sangferdighet og underholdning står ikke så sterkt akkurat her, men dePresno leverer nok en gang nokså godt.

Akuvi: «Lascia ch’io pianga» fra «Rinaldo» av Georg Friedrich Händel

Dramatisk er et ord som utelukkende beskriver «Lascia ch’io pianga» som låt.

Tittelen kan direkte oversettes til «La meg gråte» og det vises tydelig at det krever mye, både sangmessig og emosjonelt, fra Akuvi å synge denne.

Det vi har sett av Akuvi gjennom Stjernekamp er et lekent humør, positiv utstråling og en frykt for å ikke fremføre perfekt. Gjennom denne opptredenen er Akuvi så strippet som hun aldri har vært i årets sesong, og det er ekstremt forfriskende å se.

Sangmessig er det kanskje ikke det beste hun har levert noen gang, men at hun i det hele tatt leverer på dette nivået er ekstremt imponerende.

Det blir nok ingen karriere innenfor opera, men det betyr ikke at Akuvi fullstendig feiler.

Det hun mangler vokalmessig under denne fremførelsen tar hun igjen med følelser.

Kim Wigaard: «Vi ravviso, o luoghi ameni» fra «La Sonnambula» (Søvngjengersken) av Vincenzo Bellini

Hvilken låt «Vi ravviso, o luoghi ameni» er, og hvilket talent og stemme det kreves for å fremføre den.

Her er Wigaard nærmest i sitt ess. Kledd i, ja, hva det nå enn er, ser han ut som hentet rett fra Den Norske Opera.

Med tidligere praktfulle fremførelser av pianoballaden «A Song For You» og salmen «How Great Thou Art» er det ingen tvil om at Wigaard på alle måter kan nå de høyeste tonene.

Dette er likevel på et helt annet nivå, og på alle måter imponerende.

Opera er en sjanger der emosjoner og kontroll må være helt i balanse for at fremførelsen skal lykkes. Ikke bare skal operasangeren vise at han er teknisk begavet, han skal også fortelle en historie.

Det Kim Wigaard viser her er et prakteksempel på hva som skjer når en klassisk trent sanger virkelig får utfoldet seg og bevist hva man er god for.

At dette er gratis er nesten ikke til å tro.

Hiphop:

dePresno: «Shutdown» – Skepta

Og prisen for kveldens mest overraskende låtvalg går til Bergens andre største sønn.

Akkurat hvilken raplåt som hadde passet dePresno er ikke lett å si.

Det er svært få rappere som har tilpasset musikken sin til en mørk og kraftig sangstemme, og selv om dePresno ikke er noen Skepta så gjenspeiler han i hvert fall energien på en god måte.

«Shutdown» er en låt som fra første tone høres mektig ut.

Man skjønner at det som er i vente er tre minutter med ren råskap, og med denne fremførelsen oppfyller dePresno denne forventningen godt, til tross for en meget pådratt britisk aksent.

Her får man til og med en gruppe menn kledd i svart som danser aggressivt på scenen sammen med ham.

Det er sjeldent dePresno kan kalles for gangster, men i kveld synes jeg det er lov.

Akuvi: «A Milli» – Lil Wayne

Her satser Akuvi stort og slår til med å fremføre kveldens vanskeligste raplåt.

Ikke nok med det, «A Milli» er en av de vanskeligste raplåtene noen gang laget.

Den er full av tekst, det er lite repetisjon av linjer, beaten er krevende å rappe over og hele låten er avhengig av en artist med usedvanlig god lungekapasitet. «Ok», virker det som om Akuvi har tenkt, fordi dette er imponerende greier.

Selv om Akuvi ikke er rapper som artist virker det her som om det er noe hun absolutt kunne ha vært. Det er en helt unik fremførelse med tilpasset stemmebruk og flow.

Hun prøver ikke å være som Lil Wayne, og det trenger hun heller ikke. Akuvi er fet nok som seg selv.

Et par småfeil og kuttinger av ord her og der setter ingen stopper for råskapen Akuvi presenterer med denne fremførelsen.

Hun er selvsikker, hun er i en helt egen verden og hun utstråler en ustoppelighet som er umulig å dempe.

Kim Wigaard: «Creme De La Creme» – Kamelen

Når man først kan velge hvilken som helst raplåt å fremføre er det et merkelig valg å gå for partyrap-låten «Creme De La Creme».

Det er ikke det at det er en direkte dårlig låt, men den er så trygg, og mye mer pop enn hiphop.

Når det er sagt så er det lite å si på Wigaard sin fremførelse.

Låten er full av energi, hvilket lar ham slå seg løs og vise den selvsikkerheten man trenger i rapsjangeren på en unik måte.

Samtidig er det nok denne fremførelsen som minner minst om hiphop, og mer om MGP, for å bruke gjestedommer Leo Ajkic sine ord.

De få raplinjene som er i låten leveres på en klein måte, og måten Kim rapper virker ganske anstrengt.

På grunn av låtens få rap-elementer får ikke Wigaard virkelig vist frem det som sjangeren faktisk handler om. Dessverre.