Store sprik i Stjernekamp-prestasjonene

Høstens første dobbel er gjennomført! Deltakerne rappa og klimpra seg gjennom både hiphop og viser i kveld, og det ble nok en gang en kveld uten de helt store feilsteg.

Mari Bella viste seg å være en enormt god rapper, og begynner vel å merke at hun behersker mer enn flinkisvokal. Damien fikk vist hvilken sjanger han virkelig hører hjemme i med sin enorme Beastie Boys-prestasjon.

Odd René unngikk bananskallet med glans da han tolket «Styggen på Ryggen», mens Aleksander With falt dønn igjennom i visesjangeren – en altfor streit utgave av Halvdan ble for snaut, altså.

Til slutt var det Damien som måtte forlate konkurransen, og det var vel ikke det største sjokket siden Crystal Pepsi.

Konkurransen tilspisser seg jo, og når alt kommer til alt er vel Damien den som har imponert minst de siste ukene.

Odd René må fortsatt finne seg i storfavorittstempel fra meg, mens Aleksander With fortsatt er et ordentlig godt bud som potensiell overraskelse på oppløpssiden.

Tone Damli har virkelig fått vist nye sider av seg i høst, og mon tro om ikke vi ser en aldri så liten sving i sjanger hos sogningen fremover?

Neste lørdag skal vi ha nok en dobbelsjangret kveld! Da blir det så forskjellig som storband og latinopop, så her er det bare å sette på nedtellinga. Vi sees om en uke!

Kveldens fremføringer i rekkefølge:

Hiphop:

Mari Bella: «Hope»

• Av NF (2023)

Mari har nok en gang gått for et av de vanskeligste låtvalgene i hele konkurransen.

Da blir det jo desto mer imponerende når hun behandler låten på denne måten. Hun har fått klar beskjed om å tro på det hun skal formidle, og det klarer hun med glans.

For å bruke en utslitt frase: Mari Bella eier scenen i kveld.

Det er også ganske vilt å aldri skli ut i denne svært krevende teksten. Her er det rett og slett full kontroll fra ende til annen – det er troverdig, det er beinhardt og ordentlig, ordentlig bra. Hurra!

Odd René Andersen: «Styggen på ryggen»

• Av OnklP & De Fjerne Slektningene (2014)

Nå blir det spennende her. Odd René er for første gang i konkurransen ordentlig på den sjangermessige glattisen.

Men låtvalget er i alle fall trygt nok, det er ikke den aller mest utfordrende låten norsk hiphop har å by på – men budskapet betyr mye for mange, og det skal behandles med en viss respekt. Odd René klarer dette meget bra, han er jo en mester på formidling.

Stemmen er som kjent meget kraftfull, noe som passer ypperlig til det nærmest militante innholdet i denne låten.

Men! Det er selvfølgelig vanskelig å se bort fra at han definitivt ikke er en rapper, faktene og ikke minst kostymet oppleves rimelig påklistra.

Likevel ingen fiasko, så Oddemann lander på beina enda en gang.

Tone Damli: «Paper Planes»

• Av M.I.A. (2008)

Klarer Tone å skrinlegge den ufarlige og myke scenepersonligheten og få den nyanskaffede og uvante hettegenseren til å skinne?

Svaret er nok nei.

Her er det rimelig åpenbart at hun er helt ute av vant farvann. Langt inne i skodden, til og med. Scenen popper ikke akkurat der Tone sitter nesten musestille hele veien gjennom, og vokalen bærer nok preg av en liten dæsj nervøsitet også.

Dette er på ingen måte dødsbra, men det kunne gått helt utrolig mye verre også.

Tone er nok ikke den barske gærningen M. I. A er, men hun har gitt det et ærlig forsøk!

Aleksander With: «Hvem er hun»

• Av Arif Murakami (2019)

Det virker som at den nye Stjernekamp-folkesykdommen «å eie låten» har spredt seg til Aleksander også, gitt! Også, With! Ja, ja. Nå har en av høstens store overraskelser valgt seg «Hvem er hun» av Arif, en slepen og selvsikker låt som kler Aleksander.

Han er alltid veldig nervøs for hver eneste sjanger, men det har hittil vist seg å være fullstendig unødvendig. Det gjelder også hiphop-Aleks!

Dette er jo rett og slett steinbra. Dialektvalget funker fjell, og det eneste som kanskje lugger litt er det veldig intense forholdet til kamera. Nesten skummelt, si. Men hva gjør vel det når Aleksander brenner av en ordentlig sklitakling på en sjanger som ligger så langt fra hans eget bryst?

Damien: «Intergalactic»

• Av Beastie Boys (1998)

Kveldens siste rapper er faktisk rapper!

Damien åpnet deltakelsen i hele konkurransen med egen sjanger, og nå returnerer han med Beastie Boys-klassikeren «Intergalactic». Gruppa heter som kjent Beastie BoyS og ikke Beastie Boy, så her knytter det seg litt spenning til det trehodede trollet på scenen.

Damien har jo en stemme som tiltar i styrke jo høyere tonen er, og det hjelper veldig når du først skal ta tak i Beastie Boys. Dette blir jo litt som å omtale Odd René i soulrock, rett og slett.

Damien har naturligvis alt som skal til for å lykkes her, og det gjør han.

Helt naturlig flyt hele veien, og problemfritt selv gjennom de mest utfordrende partiene. Det er også veldig imponerende å klare å holde pusten i sjakk i en såpass hektisk låt som «Intergalactic», så her er det nok ikke mye å trekke for!

Nesten perfekt, Damien.

Vise:

1: Mari Bella: «Det går over»

• Av Trygve Skaug (2016)

Mari Bella har nok en gang gått modig til verks: Hun har valgt det jeg mener er en forferdelig låt av den utskjelte og elskede poeten Trygve Skaug. Kvaliteten på låten til tross, Mari Bella er en god vokalist.

Som Kari Bremnes påpeker: Det er ikke nødvendigvis en fordel når man skal i viseland, og det er også den fellen Mari kjapt går i med denne tolkningen.

Hun mestrer ikke nedskaleringen av stemmeprakt, selv om det finnes en sur tone i ny og ne. Også her er vel tonearten valgt for å hjelpe de høye tonene i refrenget, men Mari burde nok vært klok av de dype toners skade.

Også er jo låten grusom i tillegg, da. Til syvende og sist blir dette for flinkt og for polert, selv om vokalen selvsagt for det meste holder høy kvalitet.

2: Odd René Andersen: «Vår beste dag»

• Av Erik Bye (1998, utgitt 2003)

Nå snakker vi!

Erik Bye, selveste kongen av norsk vise og shanty. Erik Bye hadde jo en kledelig herja stemme, og det kan man vel ikke akkurat si om Odd René. Men i åpningen er harmonien mellom Bye og Andersen i alle fall til å ta og føle på, men også her er det litt flinkisproblemer.

Odd René er en minst like god vokalist som Mari Bella, og det tvinger seg fram titt og ofte i denne tolkningen. Men når han tør å svikte seg selv litt er dette helt magisk.

Den ypperlige teksten kommer godt frem i den mollstemte Odd René, og det viser enda en side av østfoldingens enorme register.

Nydelig!

3: Tone Damli: «Josefin»

• Av Albin Lee Meldau (2021)

Tone Damli skal tolke den jevnaldrende svensken med det besnærende navnet Albin Lee Meldau.

Sogningsvensk må da være en av de ferskeste kombinasjonene vi har fått i Stjernekamp-historien, men wow som det funker!

Dette er en sjanger som kler Tones stemme like godt som mynte kler mojito. Her har vi en artist som klarer å legge fra seg vokaltreningen og bruke det rå og ubehandlede talentet for alt det er verdt.

Dette er ektefølt, men også på et eller annet vis helt ferskt og nytt for Tone. Veldig kult!

4: Aleksander With: «Kjærlighetsvisa»

• Av Halvdan Sivertsen (1979)

Her har Aleksander valgt seg selve nasjonalvisa.

Det finnes vel knapt en levende sjel i dette landet som ikke har hørt denne her, og vi skal huske at Halvdans originalversjon er rimelig heftig covra fra før. Da blir dette litt for ordinært, Aleksander.

Det han gjør her er rett og slett bare å synge teksten beint fram, og da blir det altfor flatt og uinteressant. For all del, det er som vanlig ingenting i veien med stemmen, men dette er helt feil innfallsvinkel til en såpass kjent og gjennomspilt vise.

Likevel vil jeg tro at det for mange holder å bare høre denne låten for å få ei lita tåre i kroken, så stemmeapparatene får nok kjørt seg i kveld også.

Men meg får du ikke med på laget med denne versjonen, Aleksander!

5: Damien: «Ein farfar i livet»

• Av Odd Nordstoga (2011)

Dette er min personlige favoritt av kveldens viser. Tekstens panegyriske hyllest av farfedre (farsfarer? Har aldri bøyd «farfar» før.) er helt enormt godt skrevet, og Odd Nordstoga er en mester på den folkelige og ekte formidlingen.

Damien slår meg ikke som en slik type, ikke engang en aspirant hva angår folkelighet. «Captain Kill» har satt seg pent til rette på barkrakken, og der blir han sittende.

Dessverre er vokalen rimelig ustødig her, men når Damien drar på blir det veldig reint og fint, til og med forsvinnende likt Odd Nordstoga.

Men jevnt over er dette altfor svakt, så tonearten er nok totalt feil for Damien. Dessverre, for her bodde det en hel masse potensial.

Endringslogg 18. oktober: I omtalen av Mari Bellas fremføring av Trygve Skaug sin sang «Det går over» er ordene «... det jeg mener er en ...» og «... og elskede ...» lagt til for å fremheve de subjektive meningene til kritiker og at det er mange forskjellige meninger om artisten.