Anmeldelse

Et kunststykke med mange feil

Spillet alle har ventet på siden den første traileren i 2016 oser av kreativ frihet, på både godt og vondt.

DEATH STRANDING: Hovedpersonen Sam Porter Bridges (Norman Reedus).

DEATH STRANDING: Norman Reedus gjør en fabelaktig jobb som Sam Porter Bridges.

Foto: Kojima Productions

Terningkast 5

Etter å ha levd i en tåke av forvirrende info fra diverse trailere og Twitter-meldinger fra skaperen Hideo Kojima, kan jeg endelig si at «Death stranding» er ute.

Ingen visste helt hva dette skulle handle om, men etter å ha brukt over 40 timer på å analysere spillet, kan jeg med all begeistring si at det byr på en spillverden jeg aldri har sett maken til.

Det skal nevnes at dette er et spill for spesielt interesserte, og noen vil til og med synes det er gørrkjedelig. Jeg derimot, storkoste meg, til tross for en litt unødvendig obskur historiefortelling og lite inspirerte sjefsfiendekamper.

Plottet

En verden mellom de døde og levende er mikset sammen i en apokalyptisk hendelse passende nok kalt «the death stranding» Det meste av dyreliv er utdødd og Amerika (eller United Cities of America, som det nå heter) er fullstendig ugjenkjennelig.

Bygninger er borte, og landskapet du befinner deg i, har flere likhetstrekk til noe utenomjordisk enn til selve jordkloden.

Du spiller Sam Porter Bridges (spilles av skuespilleren Norman Reedus), en relativt stille kar som liker å få jobben gjort. Han frakter pakker fra ende til annen, i et landskap som er ekstremt utilgjengelig for kjøretøy.

MULES: Death Stranding

MULES: En av spillets hovedfiender, som er bokstavelig talt avhengig av pakker.

Foto: Kojima Productions

Når karakterer dør i denne verdenen åpnes en slags portal for de døde. For å unngå dette må alle lik brennes. Under et hasteoppdrag for å gjøre nettopp dette kjører Sam og hans kollegaer rett inn i et område som kryr av «Beached Things» eller «BTs» - eller spøkelser, som vi kaller dem på godt norsk.

De blir naturligvis overfalt og en av Sams kollegaer blir slukt opp av noe som ligner et vesen fra en H.P Lovecraft fortelling. Da skapes noe som kalles et «voidout», som etterlater seg et atombombelignende krater med et stort, svart håndavtrykk i midten.

Sam kommer seg tilbake til trygghet og etter en hel del introduksjoner og fremmedord får vi vårt hovedoppdrag: Å sammenkoble post-apokalyptiske Amerika til «The Chiral Network», som er en type «Internett 2.0».

Det må tenkes litt på (siden Sam slettes ikke har lyst til det) - av personlige grunner. En viss begivenhet skjer, Sam ombestemmer seg, og vi er i gang med vår ferd over Amerika.

Spankulering, spøkelser og likes

Underveis skal du plukke opp pakker som skal fraktes fra en person til den neste. Det er her brorparten av spillingen skjer. Det blir mye spankulering i skog og mark, men heldigvis er både skogen og marken slående vakker og full av utfordringer.

Du blir møtt med vanskelig terreng som krever planlegging, regn som får tiden til å gå raskere, folk som vil stjele pakkene dine, og ikke minst: spøkelser.

Første gang jeg møtte på disse spøkelsene fikk jeg en gysende følelse av kosmisk horror. Man blir utstyrt med en Bridge Baby eller en «BB», som hjelper deg å peke ut hvor spøkelsene befinner seg.

BABY BRIDGE: Death Stranding

BRIDGE BABY: Det kan være en smule irriterende med barnegråt i intense kamper, men BB helt klart en favorittkarakter.

Foto: Kojima Productions

Noen ganger kan spøkelsene sees, andre ganger er de litt mer sky. Men en ting er sikkert. De er der. Og de kan ta deg. For før du vet ordet av det dukker det opp menneskelignende skapninger fra intet som tar tak i deg og holder deg fast.

Og skulle du være så uheldig å bli dratt under, dukker det opp en enda større skyggelignende skapning som ligner en blanding av hval og blekksprut. Dreper denne deg etterlates et gigantisk krater hvor kampen fant sted, som kan være vanskelig å navigere seg rundt i framtiden.

Selv om de ekle skapningene er en foruroligende gjeng, er de forholdsvis lett å slippe unna. Det gjelder for så vidt også resten av fiendene i spillet. Første gang jeg døde var 15 timer inn i spillet, og det var på grunn av en elv som viste seg å være litt for dyp.

Beached Things: Death Stranding

BEACHED THINGS: En annen hovedfiende i spillet. Selv om man får ståpels på armen av disse skapningene er de relativt lett å slippe unna

Foto: Kojima Productions

For både erfarne og uerfarne spillere vil jeg absolutt anbefale høyeste vanskelighetsgrad.

Progresjon skjer i form av «likes», og oppfører seg i bunn og grunn som «experience points/XP», altså et slags poengsystem. Ved slutten av hvert oppdrag får du likerklikk og en vurdering basert på blant annet hurtighet, mengde og skade på pakkene du har levert.

Systemet kan være overveldende i starten, men er tilfredsstillende når du begynner å skjønne det. Spesielt når du «levler opp» og kan bære mer på ryggen, eller gi flere likerklikk til andre spillere.

Alene, men ikke ensom

I spillet vandrer man som regel mutters alene, med bare BB og pakkene dine som selskap. Heldigvis er spillet delvis online.

Etter hvert som du kobler opp folk til nettet vil du få tilgang på broer, veier og pakker som andre spillere har lagt igjen. Andre spillere kan også legge igjen tips eller varsler om hva som venter deg, eller bare en liten hilsen.

Du vil også få «likes» fra andre spillere om du leverer pakker de har mistet eller lagt fra seg.

Man kan gjøre ferdig bygninger som andre spillere har begynt på, noe som ofte lønner seg. Å for eksempel bygge veier krever mye ressurser, men det er absolutt verdt innsatsen og man kan samarbeide om oppgaven.

Plutselig kan du bruke en brøkdel av tiden du vanligvis hadde brukt på å gå den samme stien. Selv om man aldri ser de andre spillerne er det noe kult i å finne et tau eller en stige og vite at akkurat her har noen andre også pønsket på hvordan de skal takle denne bakken.

Spennende univers, men vil ha mer

Verdenen Death Stranding er satt i føles unik, men ikke på en påtatt måte. Jeg får lyst til å vite alt, og jeg gleder meg til å dypdykke inn i diverse wikier og teorier folk har rundt spillet.

Hovedkarakterene er solide og originale, og musikken skaper mange gåsehudøyeblikk mens du vandrer gjennom landskapet. Og selv om det ikke høres spesielt sexy ut på papir, er det noe avslappende og underholdende ved å traske opp og ned knauser og fjell med en fullasta ryggsekk.

Jeg skulle bare ønske vi fikk høre mer fra Sam. Han grynter, nynner og prater litt med seg selv mens man vandrer rundt, men jeg vil ha mer. Når du har levert pakken og får skryt og klapp på ryggen, står bare Sam der og ikke sier et eneste ord.

Jeg savner også flere muligheter. Jeg vil ha større variasjon i fiender, og enda større variasjon i våpen og gadgets. Jeg vil ha flere kjøretøy og spenstige måter å komme meg rundt i verdenen på.

Og ikke minst; jeg vil gjøre flere kule ting med DOOMs, altså Sams medfødte mulighet til å kjenne at spøkelser er i nærheten. Det hadde vært kult om vi for eksempel kunne utviklet denne sjette sansen og brukt noen form for kinetisk kraft mot fiender. Jeg vet ikke, jeg vil bare gjøre mer greier i dette spillet.

UTSTYR: Spiller byr på en utrolig vakker verden, men den krever at du har pakka riktig utstyr.

UTSTYR: Spiller byr på en utrolig vakker verden, men den krever at du har pakka riktig utstyr.

Foto: Kojima Productions

Slettes ikke for alle

Jeg angrer ikke på de over 40 timene jeg så langt har brukt på dette spillet, men det kunne vært enda bedre. Det kan føles litt krampaktig å bevege seg rundt, både i kjøretøy og til fots.

Mot midten av spillet dukker det opp flere gørrkjedelige oppdrag og sjefsfiendekampene er ikke spesielt mye å skryte av.

Du bør også belage deg på en mye lesing om du virkelig ønsker å få med deg hele historien.

En god del informasjon nevnes i bisetninger i mail fra folk du har hjulpet, og du har jo selvfølgelig et stadig oppdatert bibliotek montert på håndleddet. Personlig er jeg en slave for bakhistorien i spill og annen popkultur, så dette gjør meg ingenting.

Jeg kan derimot skjønne at ikke alle er like gira på å lese når de egentlig vil spille dataspill, og det er her min konklusjon lander.

Death Stranding er et elsk/hat-spill, noe som vises godt på de forskjellige anmeldelsene som har dukket opp den siste uken. Noen gir terningkast 3, andre gir 6. Men til tross for alle feilene dette spillet har, lander jeg på et terningkast 5.

Et kunstverk

Death Stranding er et kunstverk , og det er krystallklart at Hideo og alle andre i Kojima Productions har lagt sjelen sin i dette. Jeg traff aldri på noen merkverdige bugs eller glitsjer.

Jeg tenker på spillet omtrent en gang hvert andre minutt - og jeg sitter igjen med den samme følelsen som da jeg hadde spilt gjennom Red Dead Redemption 2:

«Dæven søkke dette var bra. Det var langt. Kanskje litt for langt. Men dæven det var bra».

For mer gaming innhold, stikk innom YouTube.com/p3gaming