Anmeldelse

Verden kanke ta deg, du er perfekt

Denne Cezinando-konserten burde vært filmet, lagret og dunka inn som en eneste, lang, verneverdig helleristning langs hele E6.

Cezinando, konsert på Sentrum Scene den 6. mars 2020

Cezinando-konserten på Sentrum Scene fredag 6. mars befester Kristoffer Karlsens posisjon som en nasjonalskatt.

Foto: NRK / Javier Auris

Terningkast 6.

Kristoffer Cezinando Karlsen kommer rett fra den unisont hyllede albumutgivelsen «Et godt stup i et grunt vann», og har de siste to ukene fått fortjent oppmerksomhet for tekstarbeid, formidlingsevne og sitt mildt sagt innovative musikalske univers.

Uten at vi skal snakke for mye om det nye albumet må det nevnes at det oppleves som en gedigen verneskotupp i fleisen på Norges veletablerte tekstuelle samtid.

Cezinando har virkelig en genuint unik evne til å formidle sine egne tanker i kombinasjon med en sjeldent mystisk og forlokkende estetisk drømmeverden.

Det nye albumet gir med andre ord et godt grunnlag for en ålreit lanseringskonsert på Sentrum Scene fredag kveld. Cezinando har kanskje holdt på i åtte år allerede, men han føles som en ny nasjonalskatt hver gang han presenterer seg på scenen.

Cezinando, konsert på Sentrum Scene den 6. mars 2020

Kristoffer Karlsen, kjent under artistnavnet Cezinando, slapp sin nyeste plate i februar.

Foto: NRK / Javier Auris

Første låt ut er den vidunderlig eksentriske «Spøkelser», som garantert er et fremtidig ekstranummer. Allerede her blir det tydelig at vi har med et dedikert publikum å gjøre: Cezinando trenger knapt å synge på den fjorten dager gamle låten. Vel er det en av den nye platas sterkeste spor, men det skal jo egentlig være grenser. Skal det ikke det, da?

Den fortryllende artisten har en deilig sløv Dawsons Creek-vibe over antrekket i det vi ser en nydelig timelapse av total, depressiv hybel-tristesse rulle over skjermen bak scenen. Det er tydelig at Cezinando har med seg et fascinerende visuelt univers som bearnaisén på biffen. Hvis musikken er biffen, da.

Cezinando, konsert på Sentrum Scene den 6. mars 2020

Fargene og det visuelle uttrykket på scenen er forlokkende og mystisk.

Foto: NRK / Javier Auris

Animasjonene som ruller bak hovedpersonen minner om LAN, overnatting og kødding i Windows 98. Scenen for øvrig ser egentlig litt trist, ja, nesten «anonym kulturmønstring» ut, men hovedpersonen selv har en egen evne til å få deg til å tvile på om det egentlig er en negativ ting at noe ser «kulturmønstring» ut. Er jeg er i ferd med å bli gammel? Er kulturmønstring den nye vinen? Cezinando er og blir en premissleverandør, og godt er det.

Den stappfulle salen er klare til å påvirkes, og heldigvis er det en av Norges aller beste kreative skapere som skal påvirke dem.

Selv et beskjedent «Hei, Oslo» møtes med øredøvende jubel fra et av de beste konsertpublikum jeg har opplevd på en stund. Denne gjengen er tydeligvis kjernen av Cezinando-fansen. De kan hver eneste låt, og det danses fra fotograf til lystelt.

Som Cezinando selv sa det: «De her in-ear-proppene skal egentlig blokke ut lyd både innenfra og utenfra, men det er bare å glemme, ass».

Etter «Rosa Sky» begynner man å lure på om det ikke kommer et kjedelig midtparti i konserten snart. Problemet (eller løsningen) er bare at Cezinando ikke har noen kjedelige låter, og den kolossalt gode lyden gjør at selv de minst kjente låtene oppleves som performance-kunst.

Til og med den litt vanlige løsningen på koselåten «Bilder på veggen jeg aldri ser på» der Cezinando sitter og vipper med beina, kun akkompagnert av en enslig lyskaster føles faktisk helt riktig i kveld.

Cezinando, konsert på Sentrum Scene den 6. mars 2020

Publikum sang med, selv om noen av låtene knapt har vært ute i to uker.

Foto: NRK / Javier Auris

Etter litt sedvanlig trampeklapp kommer Hans Majestet Cezinando frem til ekstranumrene, og mesterverket «Vi er perfekt, men verden er ikke det» er første låt ut. Det er en helt gedigen låt, en gedigen fremførelse og en, med fare for å tråkke rett i et velbrukt ord, episk opplevelse.

Her blir mistanken virkelig sparka inn: Cezinando er virkelig noe av det mest kreativt spennende vi har i Norge, nesten uavhengig av kulturuttrykk. Denne konsertbilletten kunne kosta 10.000 kroner, og det hadde vært verdt det.

Det føles som om jeg har blitt overkjørt av en 1998-modell Toyota Hiace, stappfull av Windows 98-PC-er. På den gode måten. Det burde vært obligatorisk oppmøte på dette her. Få denne konserten inn i historiebøkene. Få det inn i kulturarven!