Hopp til innhold
Anmeldelse

Radikal og nyskapende Weidemann

Verdig og vital feiring av den ruvende hundre­åringen!

Jakob Weidemann, Mai, 1967, Maihaugen Foto Camilla Damgård
Foto: Camilla Damgård/Lillehammer kunstmuseum / Camilla Damgård
Kunst

«Kinds of Blue – Jakob Weidemann 1942–1957»

Lillehammer Kunstmuseum

13. mai - 27. august

«Hans bilder virker som spreng­stoff» og «fargene tar til å synge», skrev samleren Rolf E. Stenersen om den unge Jakob Weidemann, som i år ville fylt 100 år.

Lillehammer Kunst­museum markerer jubileet med utstillingen «Kinds of Blue» der de fremhever hans tidlige fase: fra han debuterte som 19-åring og frem til han var rundt 30.

Det er få norske kunstnere som har hatt en så eventyrlig suksess som nettopp Weidemann.

Han ble tidlig lansert som det unge radikale talentet som brakte med seg tidens kontinentale impulser til Norge.

Jakob Weidemann, «Pianistinnen», 1950. Olje på lerret. KODE Kunstmuseer og komponisthjem.

«PIANISTINNEN», 1948: Utstillingen «Kinds of blue» refererer til Miles Davis' jazzalbum «Kind of blue». Den modernistiske drømmen handlet om å skape visuelle musikk; at de abstrakte komposisjonene skulle ha en like direkte appell til følelsene som musikkens klanger, rytmer, dissonanser og harmonier. Mange av Weidemanns titler refererer også på ulike måter til musikk. Tittelen refererer også til det faktum at mange av arbeidene i denne fasen domineres av blåtoner.

Foto: Dag Fosse/KODE

Det sier sitt om hans suksess at han gjennom karrieren faktisk ble festspill­utstiller to ganger, og fikk representere Norge både på biennalen i Venezia og i São Paulo.

Pioner for det abstrakte maleriet

Weidemann regnes som den viktigste pioneren for det abstrakte maleriet i Norge.

Han var med på å bane veien for en forståelse av bildet som løsrevet fra virkeligheten: Det handlet om å utforske maleriets egne virke­midler som form, strek, flate og farge.

Hvilende modell, 1943. Olje på plate. p.e. Malt av Jakob Weidemann.

MUNCH-AKTIG: I maleriet «Hvilende modell» (1943) ser vi at han henter tydelig inspirasjon fra Edvard Munch.

Foto: Lillehammer Kunstmuseum
Jakob Weidemann, «Studenten og mannens flosshatt», 1948 (usikkert), Christen Sveaas’ Kunststiftelse

«Studenten og mannens flosshatt», 1948

Foto: Lillehammer Kunstmuseum
LKM.000612, Jakob Weidemann, Komposisjon, 1949, 127 x 146 cm, olje på lerret, Lillehammer Kunstmuseum

«Komposisjon», 1949.

Foto: Jørn Hagen/Lillehammer Kunstmuseum

Og Weidemann klarte virkelig noe ganske utrolig: å skape en folkelig begeistring for det modernistiske nonfigurative form­språket.

Hans karriere var lang og variert, med mange forskjellige faser.

Mer enn en utviklingsfase

Det ville vært feil å si at utstillingen henter fram en glemt fase i Weidemanns kunstnerskap.

Så sent som i 2015 viste Stenersen­museet en utstilling med fokus nettopp på denne tidlige perioden.

Jakob Weidemann (til høyre) sammen med to ukjente venner.

YNGRE DAGER: Jakob Weidemann (helt til høyre) fotografert sammen med to bekjente.

Foto: Public domain

Men som i de fleste andre fremstillinger, viste Stenersen-utstillingen ungdoms­fasen som en eksperimentell utviklings­tid på vei mot hans modne uttrykk.

Med «Kinds of Blue» vil Lillehammer Kunst­museum vise at dette er mer enn bare en utviklings­etappe.

Ifølge direktør og kurator Nils Ohlsen er Weidemann nettopp i disse årene mer radikal og nyskapende i en internasjonal sammen­heng enn på noe annet tids­punkt i karrieren.

Jakob Weidemann, Skjalg, 1943, 80 x 60 cm, olje på plate,

«SKJALG», 1943: I dette tidlige bildet ser vi allerede hvordan han med enkle grep skaper spenning og liv i bildet med subtile fargedetaljer. Her spiller de gylne tonene i huden opp mot de blekblå skyggene og det klarblå slipset. Den røde slipsnålen, den rødoransje skyggen på høyre øre, spennes mot den giftiggrønne bakgrunnen. Ansiktet ville imidlertid kommet mye tydeligere til sin rett hvis han hadde fjernet de hvite feltene på bildets venstre side, både randen ut mot billedrammen og lysfeltene ved siden av pannen og øyet.

Foto: Jørn Hagen/Lillehammer Kunstmuseum

Sugde til seg ulike impulser

Og det er veldig spennende å vandre gjennom denne vitale utstillingen.

Her får vi se hvordan det unge talentet sugde til seg ulike impulser og utålmodig lot sitt maleri være en arena for utrettelige under­søkelser.

Til å begynne med hentet han inspirasjon fra både post­impresjonister som Paul Cézanne og Henri Matisse, men også hjemlige størrelser som Edvard Munch og Kaj Fjell, før han tilsynelatende ble grepet av en enorm Picasso-begeistring.

Jakob Weidemann, Blå komposisjon, 1948. Christen Sveaas’ Kunststiftelse

«BLÅ KOMPOSISJON», 1948: Et eksempel på hvilken enormt kompetent maler Weidemann var. Her ser vi et levende linjespill med flater og former, med vakre nyanser av blått stemt opp mot hverandre.

Foto: Thomas Widerberg/Lillehammer Kunstmuseum

Hans geometriske kubisme ble igjen avløst av et friere og mer ekspressivt abstrakt form­språk. Men selv om han hentet impulser fra et vell av andre kunstnere, ser vi hvordan han ganske raskt utviklet et egen­artet og individualisert stil­uttrykk.

Utstillingen befester et bilde av Jakob Weidemann som en svært kompetent maler som briljerte gjennom sin klare form­sans og musikalske farge­følelse.

En viktig og vital periode

Det er ikke vanskelig å gi utstillingen rett i at dette er en usedvanlig spennende og viktig periode i hans kunstner­skap.

Men jeg forstår også godt hvorfor den betraktes som en utviklings­fase: Her møter vi en modig og svært talent­full, men også ganske ujevn, ung maler.

Jakob Weidemann, Stilleben, 1948, 89 x 115,5 cm, olje på plate

«STILLEBEN», 1948: Jeg blir stående og gruble på hvorfor han har lagt til denne dominerende gule formen på høyre side som sliter komposisjonen i stykker. Du kan se selv hvordan alt faller til ro hvis du holder fingeren over feltet. Men kanskje blir det da også litt kjedelig? Er det muligens denne malplasserte gule figuren som gir maleriet dets spenning?

Foto: Jørn Hagen/Lillehammer Kunstmuseum

Jeg synes ikke dette at han er i en slags blivende modus fratar disse verks­gruppene noen verdi eller betydning.

Tvert imot er det nettopp det eksperimentelle og undersøkende i disse tidligere arbeidene som gjør dem så uhyre interessante: Weidemann, som opplevde en så massiv suksess gjennom livet, ble med tiden en tanke for selv­sikker og satt i sine modne år.

Utstillingen «Kinds of Blue» på Lillehammer Kunst­museum er en verdig og vital feiring av den ruvende hundre­åringens unge kunstner­skap!

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.