«Hans bilder virker som sprengstoff» og «fargene tar til å synge», skrev samleren Rolf E. Stenersen om den unge Jakob Weidemann, som i år ville fylt 100 år.
Lillehammer Kunstmuseum markerer jubileet med utstillingen «Kinds of Blue» der de fremhever hans tidlige fase: fra han debuterte som 19-åring og frem til han var rundt 30.
Det er få norske kunstnere som har hatt en så eventyrlig suksess som nettopp Weidemann.
Han ble tidlig lansert som det unge radikale talentet som brakte med seg tidens kontinentale impulser til Norge.
«PIANISTINNEN», 1948: Utstillingen «Kinds of blue» refererer til Miles Davis' jazzalbum «Kind of blue». Den modernistiske drømmen handlet om å skape visuelle musikk; at de abstrakte komposisjonene skulle ha en like direkte appell til følelsene som musikkens klanger, rytmer, dissonanser og harmonier. Mange av Weidemanns titler refererer også på ulike måter til musikk. Tittelen refererer også til det faktum at mange av arbeidene i denne fasen domineres av blåtoner.
Foto: Dag Fosse/KODEDet sier sitt om hans suksess at han gjennom karrieren faktisk ble festspillutstiller to ganger, og fikk representere Norge både på biennalen i Venezia og i São Paulo.
Pioner for det abstrakte maleriet
Weidemann regnes som den viktigste pioneren for det abstrakte maleriet i Norge.
Han var med på å bane veien for en forståelse av bildet som løsrevet fra virkeligheten: Det handlet om å utforske maleriets egne virkemidler som form, strek, flate og farge.
MUNCH-AKTIG: I maleriet «Hvilende modell» (1943) ser vi at han henter tydelig inspirasjon fra Edvard Munch.
Foto: Lillehammer Kunstmuseum«Studenten og mannens flosshatt», 1948
Foto: Lillehammer Kunstmuseum«Komposisjon», 1949.
Foto: Jørn Hagen/Lillehammer Kunstmuseum
Og Weidemann klarte virkelig noe ganske utrolig: å skape en folkelig begeistring for det modernistiske nonfigurative formspråket.
Hans karriere var lang og variert, med mange forskjellige faser.
Mer enn en utviklingsfase
Det ville vært feil å si at utstillingen henter fram en glemt fase i Weidemanns kunstnerskap.
Så sent som i 2015 viste Stenersenmuseet en utstilling med fokus nettopp på denne tidlige perioden.
YNGRE DAGER: Jakob Weidemann (helt til høyre) fotografert sammen med to bekjente.
Foto: Public domainMen som i de fleste andre fremstillinger, viste Stenersen-utstillingen ungdomsfasen som en eksperimentell utviklingstid på vei mot hans modne uttrykk.
Med «Kinds of Blue» vil Lillehammer Kunstmuseum vise at dette er mer enn bare en utviklingsetappe.
Ifølge direktør og kurator Nils Ohlsen er Weidemann nettopp i disse årene mer radikal og nyskapende i en internasjonal sammenheng enn på noe annet tidspunkt i karrieren.
«SKJALG», 1943: I dette tidlige bildet ser vi allerede hvordan han med enkle grep skaper spenning og liv i bildet med subtile fargedetaljer. Her spiller de gylne tonene i huden opp mot de blekblå skyggene og det klarblå slipset. Den røde slipsnålen, den rødoransje skyggen på høyre øre, spennes mot den giftiggrønne bakgrunnen. Ansiktet ville imidlertid kommet mye tydeligere til sin rett hvis han hadde fjernet de hvite feltene på bildets venstre side, både randen ut mot billedrammen og lysfeltene ved siden av pannen og øyet.
Foto: Jørn Hagen/Lillehammer KunstmuseumSugde til seg ulike impulser
Og det er veldig spennende å vandre gjennom denne vitale utstillingen.
Her får vi se hvordan det unge talentet sugde til seg ulike impulser og utålmodig lot sitt maleri være en arena for utrettelige undersøkelser.
Til å begynne med hentet han inspirasjon fra både postimpresjonister som Paul Cézanne og Henri Matisse, men også hjemlige størrelser som Edvard Munch og Kaj Fjell, før han tilsynelatende ble grepet av en enorm Picasso-begeistring.
«BLÅ KOMPOSISJON», 1948: Et eksempel på hvilken enormt kompetent maler Weidemann var. Her ser vi et levende linjespill med flater og former, med vakre nyanser av blått stemt opp mot hverandre.
Foto: Thomas Widerberg/Lillehammer KunstmuseumHans geometriske kubisme ble igjen avløst av et friere og mer ekspressivt abstrakt formspråk. Men selv om han hentet impulser fra et vell av andre kunstnere, ser vi hvordan han ganske raskt utviklet et egenartet og individualisert stiluttrykk.
Utstillingen befester et bilde av Jakob Weidemann som en svært kompetent maler som briljerte gjennom sin klare formsans og musikalske fargefølelse.
En viktig og vital periode
Det er ikke vanskelig å gi utstillingen rett i at dette er en usedvanlig spennende og viktig periode i hans kunstnerskap.
Men jeg forstår også godt hvorfor den betraktes som en utviklingsfase: Her møter vi en modig og svært talentfull, men også ganske ujevn, ung maler.
«STILLEBEN», 1948: Jeg blir stående og gruble på hvorfor han har lagt til denne dominerende gule formen på høyre side som sliter komposisjonen i stykker. Du kan se selv hvordan alt faller til ro hvis du holder fingeren over feltet. Men kanskje blir det da også litt kjedelig? Er det muligens denne malplasserte gule figuren som gir maleriet dets spenning?
Foto: Jørn Hagen/Lillehammer KunstmuseumJeg synes ikke dette at han er i en slags blivende modus fratar disse verksgruppene noen verdi eller betydning.
Tvert imot er det nettopp det eksperimentelle og undersøkende i disse tidligere arbeidene som gjør dem så uhyre interessante: Weidemann, som opplevde en så massiv suksess gjennom livet, ble med tiden en tanke for selvsikker og satt i sine modne år.
Utstillingen «Kinds of Blue» på Lillehammer Kunstmuseum er en verdig og vital feiring av den ruvende hundreåringens unge kunstnerskap!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne hva jeg synes om «Lotte Konow Lund. Det hun sa», Kvenbiennalen 2025 og Hannah Ryggen-triennalen «Passing Motherhood». Og så anbefaler jeg disse utstillingene.