Radikal og nyskapende Weidemann

«Hans bilder virker som spreng­stoff» og «fargene tar til å synge», skrev samleren Rolf E. Stenersen om den unge Jakob Weidemann, som i år ville fylt 100 år.

Lillehammer Kunst­museum markerer jubileet med utstillingen «Kinds of Blue» der de fremhever hans tidlige fase: fra han debuterte som 19-åring og frem til han var rundt 30.

Det er få norske kunstnere som har hatt en så eventyrlig suksess som nettopp Weidemann.

Han ble tidlig lansert som det unge radikale talentet som brakte med seg tidens kontinentale impulser til Norge.

Det sier sitt om hans suksess at han gjennom karrieren faktisk ble festspill­utstiller to ganger, og fikk representere Norge både på biennalen i Venezia og i São Paulo.

Pioner for det abstrakte maleriet

Weidemann regnes som den viktigste pioneren for det abstrakte maleriet i Norge.

Han var med på å bane veien for en forståelse av bildet som løsrevet fra virkeligheten: Det handlet om å utforske maleriets egne virke­midler som form, strek, flate og farge.

Og Weidemann klarte virkelig noe ganske utrolig: å skape en folkelig begeistring for det modernistiske nonfigurative form­språket.

Hans karriere var lang og variert, med mange forskjellige faser.

Mer enn en utviklingsfase

Det ville vært feil å si at utstillingen henter fram en glemt fase i Weidemanns kunstnerskap.

Så sent som i 2015 viste Stenersen­museet en utstilling med fokus nettopp på denne tidlige perioden.

Men som i de fleste andre fremstillinger, viste Stenersen-utstillingen ungdoms­fasen som en eksperimentell utviklings­tid på vei mot hans modne uttrykk.

Med «Kinds of Blue» vil Lillehammer Kunst­museum vise at dette er mer enn bare en utviklings­etappe.

Ifølge direktør og kurator Nils Ohlsen er Weidemann nettopp i disse årene mer radikal og nyskapende i en internasjonal sammen­heng enn på noe annet tids­punkt i karrieren.

Sugde til seg ulike impulser

Og det er veldig spennende å vandre gjennom denne vitale utstillingen.

Her får vi se hvordan det unge talentet sugde til seg ulike impulser og utålmodig lot sitt maleri være en arena for utrettelige under­søkelser.

Til å begynne med hentet han inspirasjon fra både post­impresjonister som Paul Cézanne og Henri Matisse, men også hjemlige størrelser som Edvard Munch og Kaj Fjell, før han tilsynelatende ble grepet av en enorm Picasso-begeistring.

Hans geometriske kubisme ble igjen avløst av et friere og mer ekspressivt abstrakt form­språk. Men selv om han hentet impulser fra et vell av andre kunstnere, ser vi hvordan han ganske raskt utviklet et egen­artet og individualisert stil­uttrykk.

Utstillingen befester et bilde av Jakob Weidemann som en svært kompetent maler som briljerte gjennom sin klare form­sans og musikalske farge­følelse.

En viktig og vital periode

Det er ikke vanskelig å gi utstillingen rett i at dette er en usedvanlig spennende og viktig periode i hans kunstner­skap.

Men jeg forstår også godt hvorfor den betraktes som en utviklings­fase: Her møter vi en modig og svært talent­full, men også ganske ujevn, ung maler.

Jeg synes ikke dette at han er i en slags blivende modus fratar disse verks­gruppene noen verdi eller betydning.

Tvert imot er det nettopp det eksperimentelle og undersøkende i disse tidligere arbeidene som gjør dem så uhyre interessante: Weidemann, som opplevde en så massiv suksess gjennom livet, ble med tiden en tanke for selv­sikker og satt i sine modne år.

Utstillingen «Kinds of Blue» på Lillehammer Kunst­museum er en verdig og vital feiring av den ruvende hundre­åringens unge kunstner­skap!