Hver vår skjer det samme. «Nytt liv av daude gror», som salmedikteren sier. Vi tar det som en selvfølge. For våren kommer jo hvert år. Det er da ikke noe å rope høyt om?
Hvis du hadde prøvd å fortelle en sommerfugl at det finnes et liv etter vinteren, ville han ristet med vingene og flydd av gårde på en sval sommervind mens han forundret seg over hvor overtroiske menneskene kan være.
Nytt liv etter vinteren. Det hadde sommerfuglen aldri opplevd. Innenfor hans livsbegrensning finnes det ikke en ny vår.
Vi har erfart at livets sirkel er slik. At selv om vinden rister i bladløse vintertrær og selv om alle blomster er skjult av et kaldt og hvitt teppe så sier vi: «Visst skal våren komme!»
Jeg husker veldig godt den kristne musikalen som Eyvind Skeie skrev for noen år siden. Jeg husker ikke stort av innholdet, men en setning satte seg fast:
Visst skal våren komme!
Det kom en gang en nedbrutt mann til sin prest og ville melde seg ut av all form for kristendom. Han syntes ikke han fikk noe igjen for innsatsen. Det var en tid han hadde opplevd noe, ja faktisk følt noe, men nå var alt vissent og dødt. Han var lei hele greien.
Det presten sa til mannen var følgende: I et hvert kristent liv er det forskjellige årstider. Det er vår, sommer, høst og vinter. Det er faktisk det normale kristenliv.
Selv om du befinner deg i din kaldeste, åndelige vinter: Visst skal våren komme! Alt skal bli nytt! ”Nytt liv av daude gror”. I naturen er det faktisk slik at det MÅ være forskjellige årstider for at naturen skal fungere etter sin plan.
Jeg tror det samme gjelder for oss mennesker. Vi trenger både oppturer og nedturer, somre og vintre for at vi skal fatte hva livet virkelig er. Og så er vi forskjellige mennesker. Vi har forskjellige måter å uttrykke oss på. Du kan sammenlikne det med trærne.
Ta en vakker blodbøk som bruser med grenene og vaier i vinden med all sin prakt. Eller eiketreet som med sin majestet alltid har vært symbolet på klokskap. Du finner en del av dem i menigheten. Eller piletrærne som vokser så hurtig og finner rot på de mest utenkelige steder. Det finnes også en del av dem i menigheten.
Og så er det grantreet. Det har ikke så mye å bruse med. Heller ikke så fargesprakende, men det er solid og det mister ikke sin farge i den kaldeste vinter. Mens løvtrærne står ribbet for all prakt i november, står grantreet der som det solide vitnesbyrdet om trofasthet og utholdenhet også i tider da noen ikke tror at våren skal komme.
Så hvis du føler at ditt åndelige liv mest kan minne om en kald høstkveld i Bergen, vit dette: «Visst skal våren komme!»
Rune Larsen
Musikk: Herborg Kråkevik - «No livnar det i lundar»
