Hun våkner med dundrende hodepine og det verker i hele kroppen. Skulle tro hun hadde løpt maraton. Men hun har ikke det. Ikke 4, 2 mil på asfalt. Nei, dette handlet mer om 4,2 dager på stram line, der agendaen er utviklet med hovedo-verskrifter og en mengde underpunkter gjennom generasjoner. Det er ingen spøk å feire jul i denne familien! Og nå er det hun som har stafettpinnen. Det er første gang i år. Hvordan går det egentlig? Har folk det hyggelig?
Hun hadde glemt å kjøpe marsipangris til premie til den som fikk mandelen i grøten. Hun kjente hun var nær ved å bryte sammen da hun oppdaget det. Men plutselig hørte hun yngstegutten si noe som fikk alle til å roe seg.
Med sin karakteristiske tenåringsrøst, den som fortsatt bryter mot det lyse: tok han sats og ropte: «Er vel greit å droppe grisen? Alle skal jo spise mindre kjøtt for klimaets skyld!»
Det ble en frigjørende latterkule rundt bordet, og oppmerksomheten rundt på glippen, hennes feil gled raskt over. Men selv klarte hun ikke legge det vekk. Hvordan kunne hun glemme marsipangrisen?
Hun
og setter seg ved kjøkkenbordet. Huset er fortsatt stille. Hun strekker seg og kjenner: Det er godt det snart er over. Selvsagt er det hyggelig. Selvsagt er det fint at alle vil være hos dem. Men presset er stort, og det blir ikke mindre av at hun selv har så lyst til å gjøre alt riktig!
Hun lener hodet i hendene, og kjenner at hun vil gråte. Hun er så sliten. Alt dette styret for at alle skal være fornøyde. Og så er det en manglende marsipangris som tar gleden fra henne?
Hun hører det gå i trappen, og inn på kjøkkenet kommer svigermor. Hun tørker øynene, men det er for sent. Svigermor stopper i døra og spør: Gråter du, Helene? Da gråter hun enda mer, for det er en varme i svigermors stemme som hun ikke har hørt før.
Svigermor setter seg inntil bordet og sier: Jeg tror jeg vet hvordan du har det. Jeg føler med deg. Det er slitsomt å være hovedansvarlig for jula. Bare gå og legg deg igjen, så tar jeg ansvar for frokosten i dag
Det var fint at du glemte marsipangrisen. Et lite brudd på det perfekte kan hjelpe oss å huske at julen ikke handler om å gjøre alt riktig.
Julen handler om at vi ikke er overlatt til oss selv og vårt eget strev. Gud selv har kommet til oss som en liten kropp født midt i verdens strev. Og Jesus-barnet kommer med nåde til den som ikke klarer alt selv. Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. En marsipangris fra eller til forandrer ikke på det!
Kari Mangrud Alvsvåg
domprost i Borg bispedømme
Musikk: Trygve Skaug «Bru over mørke bølger»
