Det var bortimot midnatt, det var rockefestival i byen og vi i Kirkens Bymisjon hadde invitert til midnattskonsert i samarbeid med Pstereofestivalen. Moddi og Einar Stray stod på plakaten, noen av landets virkelig unge og talentfulle musikere, og de hadde med seg fem spillende venner. Cellisten hadde fylt kirka med bare ett buestrøk under øvelsen tidligere, vi hadde alle smilt i respons. Det var som om instrumentet var kommet heim og sa – her vil jeg lyde!
De øvde og øvde, stilte seg inn på rommet og hverandre, fant sin plass i lydbildet, fant ro for sin plass, gikk inn og ut av hverandres musikk.
Er det lov å sitte på golvet i denne kirka, hadde Moddi spurt meg. Du skjønner, de gjør gjerne det de som kommer for å høre på oss.
Og det var det som skjedde, det blei først fylt opp rundt lystenningsstedet, der satte de seg ned, i forventning. Noen strakte seg heilt ut, som for å ta i mot med heile kroppens flate. Falt til ro. Var heime. For en gammel ungdomsarbeider var dette øyeblikk av gull, bare å se denne mottakeligheta uttrykt så kroppslig, så tillitsfullt.
Så snudde jeg meg og så mot de bakre benkene, der lå noen av kirkas faste gjester med håndstrikkede pledd over seg. Slitne kropper som fikk hvile for ei stund. En av dem lå på golvet, innmed veggen – og publikum måtte stille finne seg en anna vei. Som bymisjonsprest blei øyeblikket til dobbelt gull. Her er vi under samme tak. Her inntar vi den samme posisjonen, her kan slitne finne hvile, om det er fra festival- eller gatelivet. Her kommer byen til syne, her blir byen heil.
Og da musikken starta, blei det heilt, heilt stille. Inne i musikken var det øyeblikk av stillhet hvor vi kunne ha hørt knappenåla falle – og jeg tror dagens ord fra Salmenes bok er ganske dekkende:
”Jeg har brakt min sjel til ro
og gjort den ganske stille,
som når et lite barn hos sin mor
når det har stilt sin tørst;
Slik er min sjel i meg”
Festivalgjenger eller gategutt, sjela var brakt til ro. Krokete kropper etter lang dags ferd mot natt, eller enda mjuke og unge. Det samme taket var over oss, den samme musikken rundt oss, de samme lysene skinte på oss.
Siv Limstrand
Musikk Krokstavsemne Moddi