Ingen ville være med i kirken på julaften. Det hadde aldri skjedd før. Og hun ble så lei seg. Hun var så glad i kirken, og troen på Jesus betydde så mye for henne. Hvordan hadde det gått til at ingen av barna delte hennes tro?
Hun kunne tenke tilbake så langt hun klarte, og hun kunne ikke huske annet enn at hun var blitt fylt av noe ubeskrivelig fint, trygt og varmt hver gang hun sang i kirka.
Men barna hennes, og mannen hennes, delte ikke hennes tro. Og nå var det altså blitt slik at de ikke ville gå i kirken på julaften. Hun sørget over det. Og visste ikke hva hun skulle gjøre. Det endte med at heller ikke hun gikk i kirken.
Nå var juledagene over, og hun satt igjen med en tomhet inne i seg. Det ble ikke ordentlig jul for henne uten kirkegang.
Men hun forstod, og forsøkte å finne ro i at ingen kan tvinge en annen til å tro eller til å føle det samme som en gjør selv.
Plutselig gikk det opp for henne at hun hadde latt de andre bestemme at hun ikke skulle gå til kirke! Det kunne ikke være rett. Og de hadde jo heller ikke bedt henne være hjemme. Tvert imot: De hadde sagt at hun måtte gjerne gå i kirken, men de ville ikke være med. Og så hadde hun selv konkludert med at hun ikke skulle gå.
Dermed ble hun fylt av savn og lengsel. For hun elsket å synge, og hun fant stor glede i å høre om den store gleden englene sang om for hyrdene på marken.
Hun foldet hendene og formet en stille bønn: Gud, du som er hos oss, hjelp meg å være hos deg. Pass på barna mine og mannen min. Hjelp oss å romme hverandres ulikhet.
Det er ikke alltid så lett med mangfold og frihet og rom for alle. Men det er sånn det må være i vår tid. Og vi må øve oss i å leve sammen med ulik tro og ulikt livssyn.
Kanskje kan vi finne hvile i ordene fra kolosserbrevet en, der det står skrevet at Kristus er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Kari Mangrud Alvsvåg
domprost i Borg bispedømme
Musikk: Kari Bremnes og Rikard Wolff - "Deilig er jorden / härlig är jorden"
