Vi var som innfelt i skaperverket, som teologien sier. Her var det synlig – vi kunne se alt og alle rundt oss i det klare sollyset. Det var hørbart – lyd fra sjøen som trakk seg tilbake fra stranda nedenfor sletta, lyd fra noen sauer og kyr, biler som skulle rekke ferja. Og ikke minst, lyden fra den felles sangen.
Og vi kunne kjenne at vi ble truffet av solstråler og en lett vind. I sannhet ei god stund der alt kjentes komplett. Vi var ført sammen for å se, høre, kjenne det som en gudstjeneste nettopp gir oss anledning til, nemlig tilhørighet til Gud, skaperverket og hverandre.
Ja, det kjentes komplett. Men ikke som en motstandsløs idyll. For der vi satt, kunne vi se levd liv i ansiktene på hverandre. Spor etter gode og onde dager. Spor etter glede og sorg. Spor etter det som var gitt og det som var tapt. Slik som livet er. Og akkurat slik var vi ført sammen og ble gjort til et folk, et syngende, bekjennende, troende, trassig folk – der med tindene i ryggen og fjorden foran oss. Og jeg tenker at slike opplevelser kan være svært tros- og livsstyrkende – og gi mot til både å leve og å tro.
Når Paulus skriver i brevet sitt til Kolosserne at Kristus er alt og i alle, forteller det oss at det svært viktig å akte på hva som er i oss og mellom oss mennesker – fordi det er Kristus selv. Det er Kristus selv som gir seg til syne mellom oss når vi vender oss mot hverandre med åpne blikk og hender og slår følge et stykke på vegen.
”Nokon gjekk før meg, det lyser i spor. Ei stille røyst kviskrar eit vandrarord” – synger Odd Nordstoga i sangen ”Min veg”. Dette trenger vi hverandre også til, at noen går føre, legge igjen lysende spor, og kviskre hverandre ord på vegen. Og jeg tenker at når Paulus skriver i dagens ord: ”Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd,” så er det et vandrarord som kviskres i våre ører: Vi er reist opp, vi kan legge av oss bører og rette ryggen, vi er gode nok både for Gud og hverandre, og dermed også for oss sjøl.
I dette ligger det uendelige livsmuligheter. Som Odd Nordstoga uttrykker det: ”Det blømer blomar i grodde sår”. Vakrere og sannere kan det ikke sies – dette djupt kristne perspektivet. Det blømer blomar i grodde sår. Ingen del av livsvegen er bortkasta. Det gir oss mot til å leve og mot til å tro.
Siv Limstrand
Musikk Min veg Odd Nordstoga