I dag handler det om ”tapt bagasje”. Det store marerittet for alle reisende er å komme frem til bestemmelsesstedet for så å oppdage at bagasjen er blitt borte underveis. Vi befinner oss i et fremmed land uten det helt nødvendige med klær og utstyr.
Det meste er ganske lett erstattelig, men noen ganger har vi tapt noe umistelig. De fleste vil allikevel være enige om at ting som kan legges i en koffert, ikke er det verste vi kan miste.
Jeg har møtt mennesker som gråter over en ”tapt barndom” eller voksne som sårt sier de ”mistet sin ungdomstid”. Selv om ikke alle tapsopplevelser er like dramatiske, er det ingen som reiser gjennom livet uten tap:
- håp som dør og drømmer som knuses
- ekteskap som ryker og familier som oppløses
- økonomi som rakner og helse som svikter
Sorg er en naturlig reaksjon på tap – for ”sorgen er kjærlighetens pris”
- sorg er ikke en sykdom som skal medisineres (medikamenter og rusmidler kan døyve smerten for en stund, men det bare utsetter sorgprosessen)
- sorg er heller ikke en fiende som skal bekjempes eller en følelse som skal fortrenges
Sorgen er en naturlig smerte som skal bearbeides. Den skal hjelpe oss til å løsrive oss fra det vi har mistet, slik at vi kan vende tilbake til livet og åpne oss for nye dager. Vi behøver ikke å prøve å glemme, men en dag skal vi kunne huske uten at det gjør vondt.
Ubearbeidet sorg er en vond bagasje å bære på. Noen har satt sorgen på vent og skyver den foran seg. Andre får aldri avsluttet den. Resultatet er ofte det samme: Et trist liv med tung bagasje.
Sorgen er slitsom. Den kan til tider ta alle kreftene fra oss. Jeg forstår godt at det kalles ”sorgarbeid” – for sorgen kan være et sant slit.
Det er mange måter å arbeide seg gjennom sorgen på. Vi må finne vår egen vei, men jeg har sett betydningen av å dele sorgen med Gud og andre mennesker. På den måten kan vi snakke oss gjennom sorgen i bønn og samtale, ved å gjenta det samme om og om igjen for noen som er villige til høre på oss.
For noen vil det være godt og nødvendig å sette av litt tid hver dag til å tenke på den eller det vi har mistet. Da behøver vi ikke ha dårlig samvittighet for at vi ikke har tenkt nok – og samtidig får vi ryddet opp i tankelivet slik at sorgtankene ikke behøver å fylle så stor del av tilværelsen vår.
Andre har glede av å sette ord på sine tanker og følelser ved å ”skrive seg gjennom sorgen” og gå gjennom sorgens landskap på den måten.
Sorg tar tid. Det er ingen snarveier, men det finnes en vei ut av den. Kanskje tiden er moden for å ta sørgeklærne ut av ditt livs bagasje og finne fram det lyse, lette sommertøyet igjen. David, - bibelens store salmedikter sier:
Sal 30,12: Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine sørgeklær og hyllet meg i gledens drakt.
Egil Svartdahl
