Da faren min var 11 år gammel, holdt han på å drukne. En guttegjeng hadde moro av å hoppe fra en klippe og ned i en stor, oppblåst bilring som lå og duppa i kulpen under dem. Det var sommer og varmt... fortalte pappa mange ganger da jeg var barn og lurte på hvorfor han aldri hadde lært å svømme. Det gikk bra lenge; mye skråling og barnlig glede... Modige guttunger som utfordret skjebnen litt mer for hver gang. Tok løpefart og hoppet.
Det var da det skjedde. Min far, som var mindre enn de andre, fikk så god fart at han forsvant gjennom bilringen og ned i dypet. Svelget vann - kavet - og kom seg opp til overflata. Et godt stykke unna både bredden og bilringen. Og svømme, det kunne han ikke. Han bare slo vilt rundt seg - og kom ingen vei. Under igjen. Den tredje gangen er visst den kritiske, har jeg forstått. Men da min far forsvant under for tredje gang, var det en som klarte å få tak i ham. Han var reddet! Eller var han egentlig det? Det var visst på hengende håret at det gikk, for faren min fortsatte å slå rundt seg i vannet for å få til noe selv. Sånne er ikke enkle å hjelpe... Men det gikk bra. Det vil si; faren min lærte aldri å svømme. "Hvis jeg skjønner at jeg er på dypt vann, er det ikke en stein som synker så fort som meg", pleide han å si.
Jeg har tenkt på den episoden en del ganger når jeg prøver å forstå enkeltheten i evangeliet. Dagens tekst sier det i en eneste setning: "Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst". Slår vi opp ordet "frelse", ser vi at det handler om å bli reddet. Reddet fra det livet vi instinktivt skjønner egentlig ikke holder mål, kanskje? Reddet fra våre egne dårlige valg og alt vi har rotet til for oss selv? Reddet fra vår velbegrunna dårlige samvittighet gjennom ufortjent tilgivelse...
Hvem er det som blir det? Som kan få gå videre med trygghet om at jeg har fast grunn under føttene? De som "påkaller Herrens navn", sier Bibelen. Roper på hjelp, med andre ord. Fra Gud. Så enkelt. Hvorfor gjør vi det da så komplisert? Hvorfor sier noen at de håper det går bra, for de har gjort så godt de kan? Hvorfor lager vi oss heller bilder av en Gud som ser mellom fingrene med ting, og trøster oss med at vi ikke er verre enn andre? Kanskje er det fordi vi mennesker er like lite rasjonelle i denne typen redningsaksjoner som faren min var da han holdt på å drukne. Det sitter liksom i ryggmargen på oss at vi bør hjelpe til selv. Gjøre noen gode gjerninger. Gjøre oss fortjent til å bli redda? Og så blir det bare en nytteløs kaving av det - til hinder for den egentlige redningsaksjonen.
Tonje Haugeto Stang
Musikk: Inger Lise Rypdal - «Til alle tider»
