NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 7. januar

Å bli sett

Tomm Kristiansen
Foto: Ole Kaland / NRK / Ole Kaland

Hvem tror folk at jeg er? Det tenker jeg en del på.

Jeg har et rykte å vokte. Jeg vil bli likt, og jeg har mine metoder. Smil og vennlighet kommer ikke alltid fra hjertet. Jeg forteller gjerne gode historier, om meg selv.

Hva tror folk om andre? Mennesker med fengselsstraffer tenker på det. De har sonet en straff og kan begynne på nytt. Men det er vanskelig å komme seg bort fra merkelappene. Voldsmann, doplanger, svindler, overgriper.

Vi holder oss med myter om andre. Jeg vet hvordan amerikanere er, men dem fra USA jeg kjenner er riktignok ikke så brautende. Jeg tar meg i å snakke om afrikanere, uten å tenke på at Afrika består av 54 land sør for Sahara, og tusenvis av språk. Vi vet hvordan nordlendinger er, også.

Selv bor jeg mellom Grønland og Tøyen i Oslo, et strøk med menn i vide bukser og kvinner innpakket i flagrende gevanter. Jeg visste hvem de var, helt til jeg traff dem. De er ulike som deg og meg.

Over en te på fortauskafeen forteller en mann meg om hvordan jula var, om dattera som studerer jus, og kona som er hjemme. Hun føler seg tryggest der. Hun er dårlig i norsk, så hun har jo ingen å snakke med.

Så tenker jeg: Hva er det han ikke sier? Hva mener han om sharia? Er han sunni eller shia? Hvem holder han med i Midt-Østen? Vi har snakket om det, og han blir bare oppgitt, og jeg skjønner hvorfor. Mine spørsmål gjør ham til en annen enn den han er.

Kan han ikke være i fred for alt dette som ikke betyr noe for ham, men som ser ut til å være veldig viktig for meg? Jo, han er for sharia, men ikke dødsdommer og amputasjoner. "Men hvorfor spør du ikke om Norges lover? Det er dem jeg følger!"

På sosiale medier og andre medier ser jeg flyktninger uthengt som juksere og fanatikere, trygdemisbrukere og potensielle torturister. Dem jeg kjenner, er bergede Guds barn, som har overlevd forfølgelse og livstruende nød. Og som har lengre arbeidsdag enn jeg.

Kvinner i Det nye testamente kjente Jesus som svært annerledes. Han så dem som likeverdige mennesker, ikke bare som nyttegjenstander. Han gikk langs Genesaretsjøen og snakket med dem om åndelige ting. Det skulle man ikke, og disiplene gikk bak, skummende av raseri.

Han så barna. De kunne ha et vanskelig liv i fattigdom, med fysiske avstraffelser og tungt barnearbeid. Han sa: Guds rike hører slike til.

Vi har andre unyttige, i joggebukser og tynne jakker. De bor på asylmottak, og det er ikke lett å se at de hver bærer på et unikt univers av drømmer, tro og sivilisasjon.

- Pass på dem for meg, sa Jesus. Jeg kjenner dem.

Tomm Kristiansen

Musikk: Mariann Lisland – "Salige er" fra Jakobmesse III - Messe rundt et dekket bord