Hopp til innhold

Morgenandakten torsdag 29. desember

Midt i hårdest vinter

Harald Hauge
Foto: Gerd Bjørgård

Jeg har ikke levd så veldig lenge ennå. Jeg har ikke rukket å fylle førti engang.
Men jeg tror likevel at jeg allerede nå kan si hva det største øyeblikket i livet mitt er.
Det var å bli pappa.

Det var jo ikke jeg som gjorde jobben. Arbeidet. Selve fødselen, altså. Jeg bare var der, som en mer eller mindre brukbar støttespiller. Men så, da barnet var født og ble løftet opp, da opplevde jeg plutselig at jeg hadde en rolle likevel. For jeg gikk bort til stellebordet hvor jordmor hadde lagt den lille jenta vår, og jeg snakket til henne.

Jeg snakket til henne, til den lille gråtende bylten. Og da sluttet hun å gråte.
Hun begynte å snu hodet fram og tilbake, hun forsøkte å orientere seg etter stemmen min. Jeg tror hun kjente den igjen, nemlig.

Jeg hadde, som mange andre kommende pappaer, snakket til henne før hun ble født.
Der og da, i det rommet, var stemmen min annerledes. Kanskje handlet det om at min stemme var mørkere, dypere, enn de andre stemmene i rommet.

Men der og da tenkte jeg at dette var noe som gikk enda dypere enn det igjen:Hun kjente meg igjen, hun kjente stemmen min, som noe trygt. Hun roet seg.
Og det var godt. Ikke bare for henne, men for meg også. I en litt kaotisk og temmelig krevende situasjon kunne vi bety noe for hverandre.

Jeg har lurt på det noen ganger: Opplevde Josef det samme da Jesus ble født? Hadde han snakket til magen da han og Maria forberedte seg på det som skulle skje? Hadde han sunget for barnet han skulle være med å ta imot?

Og den natta i stallen i Betlehem: Kjente Jesus igjen stemmen hans? Roet Jesus seg hos Josef? Jeg liker å tro at det var sånn det var. Da er jeg liksom litt der, jeg også, i stallen, sammen med dem.

Av og til skal det ikke mer til. At noen snakker til meg. At noen viser at de kjenner meg og bryr seg om meg. Og at jeg kjenner meg igjen i dem, jeg også, at jeg kjenner meg kjent av dem. Plutselig er jorda et litt fredeligere sted. De tingene jeg er redd for må tre tilbake. Jeg er sett. Jeg er kjent. Noen er glad i meg.

Året 2016 er snart historie, med alle sine dager, med alle sine små og store kriser.
Hva med dagen i dag? Kanskje skal du ta kontakt med noen du ikke har snakka med på ei stund.

Noen som ville synes det var godt å høre stemmen din, høre navnet sitt sagt,
kanskje til og med møte blikket ditt. For: Vi trenger alle å bli sett, vi trenger alle å bli tatt imot. Jesus trengte det, han også, før han selv ble den som tok imot alle.

Harald Hauge

Musikk: Christel Alsos - "Deilig er Jorden"

Skog