NRK Meny
Normal

Morgenandakt tirsdag 7.september

Jeg elsker stillhet - lyden av stillhet. Det er alltid noe å lytte til. Jeg elsker lyden av stillhet for hva den gjør med meg. Den gjør meg oppmerksom. På noe heilt anna. Jeg blir oppmerksom på noe jeg ikke har hørt før. Lyden av stillhet er alltid ny. Det er som om det ligger en eller anna tone i lufta. Noe jeg kan streve med å fange. Noe jeg kan streve med å plassere. Hva er det jeg hører? Her i det stille?

”Å sette seg i stillhet” er et begrep fra den kristne meditasjonspraksisen. Ved å sette seg i stillhet, stiller man seg inn. Stiller seg inn i en lyttende posisjon. Hva kan man høre når alt er stille? Når vi slipper ord og tanker. Bare lytter.

Så tenker jeg det er en forskjell fra det å stenge alt ute, som vi mange ganger kan kjenne behov for, for alt rundt er så alt for mye. Mens å sette seg i stillhet er å lytte. Lytte seg inn. Lytte til sitt indre. Lytte til Gud? Ved å slippe ord og tanker, åpner vi opp for noe anna. For noen andre. Gud.

Jeg tenker det ligger store muligheter til frihet i dette. Frihet til å slippe. Frihet til å slippe til. Dette andre. Dette nye. Dette friske. Dette som vi higer etter. Som vi higer etter pusten på toppen av en lang, seig bakke.

Det er ikke uten grunn at pust og spiritualitet henger så tett sammen. Ved skapelsens morgen ble livspusten blåst inn å våre nesebor. Vi fornyes gjennom hvert åndedrag, vi holdes i live ved hvert åndedrag. Kanskje kjenner vi det aller sterkest der vi står på toppen av bakken og higer etter luft, da kjennes det i kroppen og vi blir virkelig oppmerksomme.

Men det er når vi setter oss i stillhet, lytter til pusten, blir oppmerksom på den, slipper ordene, tankene, skuldrene – da skapes et rom. Et rom å være i, et rom å fornyes i, et rom å lytte i, et rom å tiltales i. Et nådens rom. Og der ordet fra 2. Mosebok kan møte oss:
”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.”

Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.
Strid og stillhet.
Kanskje ikke det vi tenker på hører mest sammen. Og kanskje må vi gå en liten vei. Huske på dette nådens rom hvor vi kan lytte til stillhet, slippe fra ord og tanker, vårt eget. Lytte, vente, ta i mot, fornyes. Nåde. Det er ingen liten strid. Det er i sannhet ingen liten strid.

Siv Limstrand

Musikk: Stille når vi ventar - Gunhild Roald