Vår tids levetråd er ”Carpe diem”,- ”grip dagen”, ”nyt livet”. Det er ingenting galt i det, for det er viktig å leve sterkt, nyte livet og sette pris på alt som er godt. Men dersom det medfører at vi glemmer og fortrenger den uunngåelige døden, blir nytelsen av dagen i dag enda fattigere. Da mister vi det livsberikende perspektivet over tilværelsen som døden gir. Memento Mori - ”Husk, du skal dø”, sa de i tidligere tider. Da var døden mer synlig enn i dag, og den var en sentral del av livet både i det offentlige rom og i dagliglivet.
Uansett hvor mye vi fortrenger døden, så kan den ikke velges bort. Både som enkeltmennesker og som samfunn blir vi fattigere av å isolere og gjemme bort døden, og vi blir frarøvet uerstattelige verdier når vi later som om døden ikke finnes. Både i offentlige og i private sammenhenger bør vi våge å reflektere over døden og sette ord på tanker og følelser rundt det som har med døden å gjøre. Nærkontakt med døden og med ”skremmende” følelser som frykt for å dø, sorg og savn, - er en berikelse for livet. Det fører til at vi lever sterkere og mer intenst mens vi gjør det. Livet leves enda bedre i dødens perspektiv, for da ser vi at tiden må brukes riktig og at spørsmålet om mening blir viktig. Både ”carpe diem” og ”memento mori” hører med som perspektiver for å sette mer pris på livet og gjøre det beste ut av det. Vi snakker mye om ”kunsten å leve”, men ikke så mye om ”kunsten å dø”. Vi bør øve oss på å bli like flinke i ”dødskvalitet” som vi er på å skape ”livskvalitet”. For livet blir tyngre når døden er usynlig. Døden som er en like naturlig del av livet som fødsel. Derfor er jeg overbevist om at de som har et åpent forhold til døden også får et rikere liv.
Vi må ikke bare være opptatt av at Norge skal være verdens beste land å bo i. Det må også bli det beste landet å dø i. Da handler det om åpenhet om døden, om retten til en verdig død når livet er fullendt og om respekt for døden og den døende.
Også Bibelen har et åpent forhold til døden. Her er den en naturlig del av livet, og vi leser både om mennesker som er mett av dage og som ønsker å dø, og også om mennesker som frykter døden og som har dødsangst.
For selv om troen på det evige liv er en viktig bærebjelke ved den kristne tro, så kan også kristne være åpne om døden og være ærlig om uvissheten og angsten ved det som skal skje ved livets ytterste grense. Derfor synes jeg det er godt at Paulus kaller døden for en fiende når han i 1. Kor brev sier at ”Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden” (1 Kor 15.26). Men bakenfor ligger et håp om noe annet og noe mer. Paulus fortsetter; ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier? (v.55).
Per Anders Nordengen
Musikk Tears in heaven - Eric Clapton