Eg e veldig glad i å vandre i fjæra, til alle årstider. Ta på meg de grønne gummistøvlan, fylle termosen med rykende varm kaffe og så et spann i handa til å samle skatter i. Klatre ned over de store kampesteinan, kjenne lukta av salt hav, høre dønningen som slår innover og så se og leite. Konkylia va alltid det store da eg va unge, men no e det oftare steinan som fange oppmerksomheita. Skarpe, sorte, steina som glitre av kråkesølv, kjennes som tunge knivblad i handa. Eller, glatte, runde steina som havet har rulla fram og tilbake tusenvis av ganga inntil dæm blir som egg, glatt og deilig. Hvis eg finn en sånn da kan eg ikkje la være å løfte den opp til ansiktet, stryke den mot kinnet mitt og så rulle den fram og tilbake i handa. Eg synes alltid de, kvite steinan e de fineste.
Steina kan være vakre, fasinerende, men felles for dæm e at dæm ofte e kald, iskald og hard. Og dæm e uforanderlig, i alle fall om en ikkje har havets tålmodighet.
Det har hendt at eg har møtt menneska som eg har opplevd som harde menneska, steinharde, uforanderlige menneska. Det e ubehagelig. Det følge en kulde med slike møta. Kanskje ikke så rart da, at Bibelen fortelle at det finnes menneska med steinhjerta.
Hebreerfolkets ledere va blitt kalde og harde fordi dæm va blitt ført bort fra det lovede land. Hebreerne var blitt trampa på, og ka skjer med menneska som blir trampa på? Hva skjer med oss mennesker om vi blir såra? Ka skjer med meg når noen gjør meg urett?
Jo, eg blir sint og det har eg lov til. Eg blir trist og fortvilt. Etter hvert blir eg lett fylt av hat, hat mot den som kom og ødela livet mitt. Det var akkurat det som hadde skjedd med Hebreeran. Fulle av hat hadde hjertan dæmmes blitt til stein.
Det var da Gud sendte profeten Esekiel for å si:
Gud skal gi dere et nytt hjerte, et som e laga av kjøtt. Bare et hjerte som er levende kan forandre seg, kan jobbe seg gjennom sinne, sorg, hat slik at noe nytt kan skapes. Bare et levende hjerte kan gi og ta imot kjærlighet.
Så godt da at vi har en Gud som ikkje vil la oss menneska leve med steinhjertan vårres. Som nekte å la hatet og sinnet få det siste ordet. Som stadig komme oss i møte med ordan ”eg vil gi deg et nytt hjerte, et levende hjerte, et som kan forandres i møte med kjærligheten”.
Ann Christin Elvemo
Musikk Mitt hjerte er ditt Hilde Heltberg
