NRK Meny
Normal

Hjemkomsten

Gud møter oss ikke bare slik vi er, men der vi er. Han kommer oss i møte.

Noen av oss hører fortsatt med glede låta til Finn Kalvik: ”Finne meg sjæl…” Vi kjenner oss igjen i han som trekkes til alle kanter og føler seg dratt i ulike retninger, - men har mer enn nok med å finne seg selv.

Når vi har vokst opp med sterke personligheter i et tett miljø, kan det være vanskelig å finne ut hvem vi selv er og hva vi tror på – helt personlig. I noen religiøse miljøer er det ikke akseptabelt – og aller minst ønskelig – at vi tenker selv og tar ansvar for egne valg. Når vi bryter opp og tar avstand fra noe vi har opplevd som negativt, er vi først og fremst opptatt av hvem vi IKKE vil være og hvem vi IKKE vil ligne. Det er en naturlig reaksjon. Når det har gått litt tid og vi har får mennesker og miljøer litt på avstand, ser vi litt klarere og tankene blir tydeligere. Vi vil ikke bare definere hvem vi IKKE vil være, men hvem vi VIL være – når vi har frihet til å velge selv. Det er å komme til seg selv.

Det finnes to ”hjemkomster” i fortellingen om den bortkomne sønnen, og det kan se ut som om den ene er en forutsetning for den andre: Først kom han til seg selv, så kom han til sin far.

For ”den bortkomne sønnen” innebar det bl a at det ikke lenger var storebroren hans som definerte han eller bestemte hva han skulle gjøre. Nå har lillebror funnet seg selv. I sin nye selvbevissthet tar han selvstendige valg - for nå har han fått et tydelig JEG: Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke… Luk 15,18

Når den yngste sønnen kom til seg selv, husket han hvem han var og hvor han hørte hjemme. Da visste han hva han ville. Han ville ha fellesskap med faren. Det kan være en krevende, men helt nødvendig prosess å skille barnet fra badevannet, religiøse rammer fra troens innhold, og kristne miljøer fra Gud.

Da den bortkomne sønnen kom på nødvendig avstand fra den eldre broren, oppdaget han ikke bare hvem han selv var, men også hvem hans far var. Det farsbildet som den eldste sønnen skapte for den yngste broren sin, - var både fordreid og forvrengt, men når han kom på avstand fra broren – så han faren sin i et nytt lys. Dermed brøt han opp og dro hjem til faren… står det.

Det er mange som først må snu ryggen til det religiøse miljøet, før de igjen kan rette ryggen og vende sitt ansikt mot Gud. I den vakre beskrivelsen av den bortkomne sønnens hjemkomst, står det at da faren fikk se ham, løp han sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Luk 15,20

Jeg tror at faren løp for å komme den eldste broren i forkjøpet. Han må ha vært en viktig grunn til at den yngste broren reiste, men han skulle ikke få hindre han i å komme hjem igjen. Det er stor forskjell på om vi møter en vaktpost eller en velkomstkomité. Jeg tror også at faren løp for å gjøre veien kortere for sønnen. For Gud møter oss ikke bare slik vi er, men der vi er. Han kommer oss i møte.

Egil Svartdahl

Musikk: Amazing grace, Skruk