Jeg tenker det er et tegn på menneskelighet, at vi lar oss uroe, at vi tar inn over oss det som kommer mot oss fra verden rundt, fra menneskene vi møter på vår vei. Vi blir tiltalt og tilkalt av virkeligheta. Og der kan vi alle bidra.
Vi har sett det i vinter i forbindelse med katastrofen på Haiti. Ei uendelighet av sorg og nød, sult og ødeleggelse får medmennesket i oss til å våkne og tenke at vi må yte, vi må gi, vi må hjelpe. Og vi har alle noe å bidra med.
Vi så det i Vår Frue kirke her i Trondheim nylig. Åpen kirke for Haiti var omsorgskirkas eget svar. De som har søkt ly i kirka fra kulde, sult, ensomhet, uro og rus, ville sjøl bidra – på sitt vis. Med sanger, dikt, tanker og appeller. Det er alltid noe å gi, det er alltid noe å dele. For å stille sult.
De fleste av oss veit noe om hva det vil si å være sulten – men veit vi noe om hva det er å hungre? Vi ser sult rundt oss, i det nære, rundt på gatene, vi veit det fins i heimene, og vender vi blikket ut i verden, strømmer bildene av sult mot oss. Og blir sulten, mangelen på mat stor og langvarig nok, blir det til hungersnød.
Og det vi ser i bildene da, er så mye mer. Vi ser ikke bare sultne mennesker, vi ser alt det andre, vi ser urettferdighet, undertrykkelse, ufrihet. Og vi vil helst vende oss bort. Det smerter å se på.
Vi kjenner oss hjelpelause – og legger kanskje litt ekstra i fastebøssa til Kirkens Nødhjelp. Vi øver oss på veien til Jerusalem, sier jeg til ungene. Men vi rekker nok aldri å gå så langt. Det blir for korte distanser, for mye som krever vår oppmerksomhet til at det blir noe sus utav det. Men vi øver oss. På å se. På å ta i mot. På å være urolige.
Jeg tenker at denne nærmest hellige uroen, kan bringe oss nær det Jesus sier i dagens ord fra Johannesevangeliet: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»
Siv Limstrand
Musikk: Dugnad for Haiti - «Den stilleste timen»
